I jakten på mindre skjermtid, mindre stress og bedre mental helse, er det “grannycore” som gjelder nå.
Økonomikommentator
Strikking, søm og som her: hekling, er i vinden igjen. Foto: Berit Roald / NTBVis mer
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Det begynner gjerne helt uskyldig. Kanskje ut av nysgjerrighet eller en nyfrelst venninne.
Du kjøper et nøste. En heklenål. Du tørker støvet av symaskinen som har stått i boden i 15 år og begynner å lagre ting i en mappe på Instagram som du kaller «ideer».
Så sitter du der. Plutselig har du et hjørne i stua full av alpakka, mohair, paljetter, knapper, stoff og tråd. En formue som er godt skjult bak et uskyldig ytre.
Velkommen til bestemorhobbyenes comeback.
Les også
Stakk eller cash?
Hekling, strikking, sying, brodering, keramikk, fugletitting og puslespill er ikke lenger bare noe som hører hjemme i en sommerstue, på et eldresenter eller i en litt støvete hobbybutikk.
Fugletitting er blitt den raskest voksende hobbyen blant unge generasjon Z-ere i Storbritannia, etter smykkelaging, ifølge en studie som britiske The Guardian omtalte i mai.
Disse eldgamle hobbyene er blitt trendy og fått fengende engelske navn som «grannycore» eller «grandmacore». Og med det også en fornyet kommersiell interesse.
Eventbride, et plattformselskap mest kjent for å administrere billettsalg til eventer, beskriver i en rapport hvordan unge i dag tiltrekkes av arrangementer med fokus på “soft socializing”, hvor man møtes gjennom å faktisk gjøre ting sammen, som for eksempel keramikk eller hekling.
Det sys & sippes vin, det leses & holdes pikniker i parker og det pusles puslespill & drikkes kaffe. Det handler om å sosialisere uten mingle-press, hvor praten går naturlig mens man gjør noe.
For det kan se ut som knallrosa heklevesker, lodne gensere, hjemmesydde sommerkjoler- og puter er de nye, myke statussymbolene.
Det gir signal om du faktisk har et liv utenfor skjermen.
For det er nettopp det dette handler om for mange, og trenden drives frem av flukten fra doomscrollingen og kampen om å få ned skjermtiden.
Der sosiale medier er en maskin for raske belønninger for hjernen, hvor du ikke trenger å gjøre annet enn å dra tommelen nedover for å få neste kick med dopamin, er strikkingen det motsatte.
Strikkekino i Wien i Østerrike. Foto: JOE KLAMAR / AFP / NTBVis mer
Men disse hobbyene har også en ikke ubetydelig påvirkning på hjernen, ifølge forskere.
Den flyten man plutselig befinner seg i når man sitter lent over symaskinen en sen kveld, viser seg å være både svært attraktiv og nyttig for hjernen.
Måten man jobber fokusert, uten distraksjoner, med en repetitiv oppgave og fysiske materialer, kan være stressdempende og fungerer som moderne «mindfulness» i gammeldags forpakning.
Men hvordan skal man få tid til alt?
Hva gjør du når du ikke jobber, løper, svarer på meldinger, følger med på nyheter, planlegger ferier, underholder unger, sjekker renter, ser på boligpriser og forsøker å få med deg alt du burde ha fått med deg?
Døgnet har ikke nok timer. Likevel sitter folk og bruker 70 timer på en genser.
Det sier kanskje noe om arbeidslivet også? Svært mange av oss har et skjermbasert arbeidsliv, og mange har også en skjermbasert fritid.
Bestemorhobbyene består av oppgaver med en klar begynnelse og en klar slutt. Om den strikkeluen noensinne blir ferdig er ikke så farlig, målet er uansett tydelig og håndfast. Det handler om jakten på en helt annen type mestring enn den man får betalt for.
Fra broderiselskapet What´s the Stitch i New York. Foto: Richard Drew / AP / NTBVis mer
Dette skal selvfølgelig ikke romantiseres helt i hjel.
Bestemorhobbyene er ikke automatisk bærekraftige bare fordi de lukter ull og nostalgi. Det er fortsatt forbruk. Det kan bli mye nytt garn, mye utstyr, mye stoff, mye greier. Glitrende tråder og myke silkestoffer i fargerike spesialbutikker koster vel så mye som de siste karbonskoene hos Løplabbet.
Inspirasjon til nye prosjekter får man fortsatt i stor grad gjennom sosiale medier, og da scrolles det.
Men trenden peker likevel mot noe viktig. Når mange nok mennesker blir lei av det raske, oppstår det markeder for det langsomme. Og den svarer kanskje på en lengsel etter kvalitet: det å forstå noe, lage og fikse noe.
Maskinene som kan strikke den genseren for deg har allerede eksistert siden oldemors tid, men følelsen av å ha laget den genseren helt selv kan ikke engang kunstig intelligens ta fra deg. Uansett resultat.