Tjøme lokalsamfunn, Pride | Som pappa til et skeivt barn er ikke regnbueflagget det som bekymrer meg

Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha lest reaksjonene på saken om foreldre som har engasjert advokat for å få fjernet regnbueflagg fra skolene i Vestfold, sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvem er det egentlig som trues av at barn lærer at alle mennesker har lik verdi?

Som pappa til et skeivt barn leser jeg denne debatten med andre øyne enn mange andre.

Før min kone og jeg fikk barn, hadde vi en samtale om hvordan vi ville reagere dersom et eller flere av barna våre en dag fortalte oss at de var skeive. Svaret var enkelt: Det ville ikke forandre noe. De ville fortsatt være våre barn, og vi ville elske dem akkurat like høyt.

Når jeg leser kommentarfeltene, lurer jeg på hvordan noen ville reagert dersom deres eget barn en dag fortalte at det var skeivt. Ville kjærligheten og støtten kommet først? Hvis svaret er ja, er det vanskelig å forstå hvorfor et symbol på inkludering vekker så sterke reaksjoner.

Forvrengt bilde

Det var aldri regnbueflagg min kone og jeg fryktet at barna våre skulle møte. Det var fordommene. Vår største bekymring var at barna våre en dag skulle møte holdningene som fortsatt kommer til uttrykk i mange av disse kommentarfeltene. Dessverre er det nettopp slike holdninger mange skeive barn og unge fortsatt møter.

Mange av innvendingene mot regnbueflagget bygger på en forestilling om at det er et partipolitisk symbol eller et uttrykk for en bestemt ideologi. Men det er et forvrengt bilde av hva regnbueflagget representerer.

Utdanningsdirektoratet beskriver regnbueflagget som et symbol på skeivt mangfold og inkludering, og understreker at norsk skole skal være et trygt sted for alle elever. Det er ikke fordi noen særinteresser ønsker det slik, men fordi det er i tråd med verdiene skolen er bygget på.

Skolen er ikke verdinøytral. Den bygger på demokrati, menneskerettigheter, likeverd og respekt. Vi lærer barn at rasisme er galt. Vi lærer dem at jenter og gutter har samme verdi. Vi lærer dem å respektere mennesker med ulik tro, bakgrunn og funksjonsevne. At vi også lærer dem å respektere skeive mennesker, er ikke et avvik fra skolens oppdrag – det er en naturlig del av det.

SPØR: Når jeg leser kommentarfeltene, lurer jeg på hvordan noen ville reagert dersom deres eget barn en dag fortalte at det var skeivt. Ville kjærligheten og støtten kommet først, spør Thomas Bjørnestad.
Foto: Privat

Det som virkelig splitter

Noen hevder at regnbueflagget splitter. Men det er vanskelig å forstå hvordan et symbol som forteller enkelte elever at de er velkomne, skal være det som skaper splittelsen. Det som faktisk skaper splittelse, er når voksne mennesker signaliserer at en gruppe barn og unge er så kontroversielle at symboler på inkludering må fjernes.

Hvis jeg skal være bekymret for noe, er det ikke at det henger et regnbueflagg på en skole. Det er at barn som vårt eget fortsatt må vokse opp i et samfunn hvor deres identitet blir fremstilt som så kontroversiell at voksne mennesker bruker tid, penger og advokater på å bekjempe et symbol på inkludering.

For meg handler dette først og fremst om hvordan vi møter barn og unge som trenger å vite at de hører til. Det handler om hvilken skole vi ønsker. Ønsker vi en skole som sier til enkelte elever at de får tåle å være kontroversielle? Eller en skole som sier: «Du er velkommen her. Du er trygg her. Du er en del av fellesskapet. «(?)

Selvfølgelig skal det være rom for ulike meninger om Pride. Men det er forskjell på å være uenig i en markering og å arbeide aktivt for å fjerne symboler som forteller sårbare ungdommer at de hører til i fellesskapet.

Regnbueflagget gjør ingen skade. Men signalet som sendes når voksne bruker tid, penger og advokater på å få det fjernet, kan gjøre det.

Som pappa håper jeg at mitt barn møter en skole som sier: Du hører til her.

Og kanskje er det nettopp derfor regnbueflagget fortsatt trengs.