Apropos, Musikk | Skravling er sommerens lydspor

Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nå er vi snart der igjen.

Det nærmer seg festivalsommer og utekonserter i all slags vær. Det popper opp festivaler og arrangementer i stort sett hver eneste krik og krok av det langstrakte distriktet vårt. Og mange trekker ut i sommerkveldene for å få med seg gode opplevelser og møte gamle kjente.

Det er mye å glede seg til.

Men det er også et fenomen som dukker opp hver eneste sommer, og som av en eller annen grunn ser ut til å bli stadig vanligere. Jeg snakker om skravlinga. Ikke summingen som naturlig hører med når mange mennesker samles. Ikke det raske «hei, det var lenge siden sist» eller en kort «wow, det var bra» mellom to låter.

Men pratingen blir mer og mer høylytt, og noen samtaler varer gjennom en hel konsert. Det er historier om naboens terrasse, ungenes fotballtrening og diskusjoner om noe noen postet på Facebook.

Samtidig står det musikere på scenen, ivrige etter å lage en god opplevelse for de som har møtt opp.

For et par uker siden skrev Siri Skarvik Pettersen et debattinnlegg i AN, etter en Bruce Springsteen-tribute-konsert på Beddingen. «Det var som om halve Bodø hadde møtt opp til slektstreff med ølservering og bakgrunnsmusikk. Vi kjøper billett til musikk, men oppfører oss som om vi har reservert bord på et nachspiel», skrev hun.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. Det er ikke første gang dette temaet dukker opp, heller ikke i Bodø. Led Zeppelin-legenden Robert Plant måtte hysje på publikum da han spilte her for noen år siden, og Kari Bremnes-konserten på Skandsen i 2019 druknet i prat.

Konserter, og særlig utendørskonserter, ser ut til å ha blitt noe annet enn de en gang var. Det er fortsatt musikkopplevelser, selvfølgelig. Men det har også blitt møteplasser og en sosial arena der man møter gamle venner og kjente.

Det er i utgangspunktet helt fint. Men det oppstår noen problemer når musikken blir det sekundære.

For det første er det ganske ufint overfor artistene som står på scenen. Det er neppe særlig motiverende å spille sine beste låter til et publikum som står med ryggen til og skravler.

For det andre er det ganske ufint overfor medpublikummerne. Det finnes fortsatt en del folk der ute som kjøper konsertbilletter og festivalpass for å faktisk høre på musikken.

Konsertbilletter har, i likhet med det meste annet, blitt dyrere. Mange bruker mye penger på festivalpass og enkeltkonserter i løpet av sommersesongen. Da er det ikke urimelig å håpe at man i det minste slipper å høre mer på sidemannen enn på artisten.

Og misforstå meg rett, det er ingen som forventer at det skal være helt knyst på festival. Litt summing hører med, og folk skal selvsagt kose seg og ha det hyggelig.

Det er mye å glede seg til denne festivalsommeren.

La oss bare prøve å sørge for at artistene faktisk får slippe til mellom samtalene. For det hadde vært litt synd om sommerens beste konsertopplevelse druknet i praten om naboens plen.