Jeg tenker ofte på det når jeg står ved gravsteinen til mine foreldre og besteforeldre.

Navnene er meislet i stein, men stemmene, latteren, de uvesentlige detaljene, gullkornene. Hvordan de var som besteforeldre, hva de laget til middag en vanlig tirsdag, hvor stolte de var av oss som kom etter dem. Alt det er allerede i ferd med å slippe taket.

Jeg får i dag dårlig samvittighet for at jeg irriterte meg over alt mamma og pappa trengte hjelp til. «Internett virker ikke!». «Det har skjedd noe med TV’n igjen». «Atle, kan du fikse…»

Alt gjerne før jeg hadde rukket å sparke av meg skoa i gangen på vei inn.

I dag skulle jeg gitt «alt» for å få lov til å hjelpe dem. Fortelle dem om smått og stort fra mitt liv, barnas liv, høre om mammas besøk hos syklubbdamene eller pappas brutalt ærlige dom over forrige kamp på Tistedal stadion.

Sorg har ingen utløpsdato. Savnet er stort.

Eller bare å ha «Mamma» og «Pappa», de to fineste ordene jeg vet om, i telefonlista. Altså, jeg har jo det lagret for evig, og det hender jeg sender noen hjerter til deres ikke-eksisterende nummer også, men likevel…

Jeg misunner dere som blir mast på og elsket av foreldrene deres.

Jeg vokste opp med besteforeldrene mine tett på. Solveig og Rolf. Josefine og Georg. Flotte folk! De var et slags anker i barndommen. De døde altfor tidlig, spesielt farfar og morfar, men jeg har utelukkende gode, trygge minner fra alle fire.

Søstra mi og meg sammen med to foreldre og to av fire besteforeldre.
Foto: Privat

I dag er jeg den eneste i min nærmeste familie som husker farfar. Og snart den eneste som (delvis) kjenner den dramatiske historien bak mormors flukt over grensa til Sverige under krigen.

I hele mitt liv har jeg delvis blitt dratt mot det melankolske.

Ikke bestandig, selvsagt og heldigvis, men sinnet til denne 50+-kællen leker ofte med det nostalgiske og noe tungsindige.

Det er sikkert derfor jeg elsker Depeche Mode, og lar meg trollbinde av Joakim Bergs lyriske geni.

Det er som om sangene vet at vi alle er på vei mot å bli glemt.

Atle Wester Larsen, journalist i HA.

Nå er jeg eldst i familien. En merkelig følelse.

Jeg er vitne til at folk rundt meg forsvinner, én etter én. Foreldre, slekt, venners foreldre, kollegaer, bekjente. Det gjør meg urolig. Ikke bare fordi jeg mister dem jeg er glad i, men fordi jeg også mister deler av meg selv med dem.

Alt de husket og fortalte – gamle historier, slektsnavn, små detaljer – går i jorden sammen med dem.

«Om 100 år er allting glemt», sa en eller annen.

Kanskje er det en trøst, kanskje en forbannelse.

Meg og pappan min. Ser sikkert på fotball.
Foto: Privat

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg blir stående lenge ved steinen. Legger hånden mot navnene. Lover meg selv at jeg skal huske og ta vare på historiene.

Hvis ikke jeg og min søster gjør det, hvem skal da gjøre det? Hvis ikke vi noterer ned de små, rare tingene barna våre sier og gjør nå, hvem vil huske dem om 50 år? Når vi selv er glemt.

Det er ikke bare minnene om de som er borte som forsvinner, det er også vår egen historie, vår egen identitet.

Et ordtak sier at man dør to ganger. Én gang når hjertet slutter å slå og én gang til når ingen lenger husker hvem du var.

Kanskje er nostalgi ikke annet enn en stille, indre protest.

Et siste forsøk på å holde fast i det vi uansett vet vi må gi slipp på.

Men akkurat her, i dette øyeblikket, får jeg lov til å tro at alt ikke er glemt – ikke ennå.