I dag lanseres Hollow Knight: Silksong, og det har som forventet blitt stor oppstandelse. Spillet har vært et av de mest etterlengtede siden det ble annonsert i 2019, og håpet er at det kan komme i nærheten av å leve opp til de enorme forventningene spillere verden over har knyttet til det siden den gang.

Hvis ikke, er det heldigvis en bråte andre, fantastiske «metroidvania»-spill å meske seg med. Vi har lagt hodene i bløtt og samlet noen av de beste av sitt slag i nyere tid:

Prince of Persia: The Lost Crown

Etter mange år i dvale har Prince of Persia gjennomgått en formelig renessanse den siste tiden, tydelig eksemplifisert ved fjorårets Prince of Persia: The Lost Crown. Her kaster Ubisoft serien hodestups inn i «metroidvania»-sjangeren, og resultatet er simpelthen fantastisk.

Spillet finner på ingen måte opp hjulet på nytt, men klarer likevel å begeistre fra første stund ved å bruke seriens fartsfylte fokus på freidig parkour for å by på noe av den beste utforskningen i bransjen.

Og for et univers man får utforske: Her kombinerer utviklerne storslagen mytologi og trøblete tidsreiser for å lage et overraskende komplekst fantasy-komplott med fengslende figurer.

Kanskje fjorårets beste spill, og alt i alt var det kanskje ikke rart at vår egen anmeldelse hadde stort sett bare lovord å komme med:

«The Lost Crown byr på et gledelig gjensyn med gåter og plattformbasert problemløsing. Ferdighetene man tilegner seg underveis er integrert på en slik måte at kamp også blir et høydepunkt. Spillet har en god følelse av flyt, med mulighet til å prøve seg frem uten store konsekvenser», skrev Andreas Gjøsæther Jensen i fjor.

Ori and the Will of the Wisps

Det første Ori-spillet, Ori and the Blind Forest, var en åpenbaring da det ble lansert i 2015 – sjeldent hadde et spill vært så øyeblikkelig imponerende og så uanstrengt kunstnerisk. På toppen av det hele var det et fremragende «metroidvania»-spill, hvor trangen til å lete, utforske og oppdage virkelig, virkelig fikk kjørt seg.

Oppfølgerspillet, Ori and the Will of the Wisps, var større på alle mulige måter, og bygde videre på originalspillet med mer givende slåssing, flere muligheter for utforskning og (om mulig) enda bedre flyt.

Når musikk og grafikk i tillegg var i en klasse for seg, ble resultatet et lite stykke ekte spillmagi – og det til tross for at det var en del teknisk kluss i forkant av og rundt lanseringen.

«Ori and the Will of the Wisps er ei magisk forteljing der gameplay, verd og historie glir saman på ein eventyrleg og minneverdig måte. Det er først og fremst ei oppleving. Ei vanskeleg, frustrerande og tidvis beinhard oppleving, men like fullt ei oppleving som varmar hjartet», meddelte Øystein Furevik i 2020.

Animal Well

Når det kommer til ren og skjær stemning, er det derimot svært få spill i sjangeren som kan måle seg med Animal Well. Bare det å være og eksistere i dette universet har en helt særegen uhygge som får det til å gå kaldt nedover ryggen flere ganger i løpet av spilletiden.

Det er noe merkverdig mørkt og mektig ved spillets enorme underjordiske ganger; Animal Well har et helt enestående lydbilde; og har en visuell fauna som gjør den mørke verdenen til en sann glede å utforske.

Rent mekanisk er det langt ifra det mest avanserte spillet, men Animal Well gjør mye ut av lite, og for de som har en detektiv i magen er det enormt mye å oppdage under overflaten.

«Animal Well imponerer periodevis takket være helt særegen stemning og et fantastisk designet univers. Det er noe unaturlig og svært uhyggelig over reisen gjennom spillets mørke kriker og kroker, og man sitter med en gjennomgående følelse av at det kan være noe mystisk og ufyselig rundt hver en sving», meldte undertegnede for et drøyt år siden.

Metroid Dread

På samme måte som at de eldste fortsatt er eldst, er det gøy å se at Metroid-serien fortsatt kan hevde seg i sjangeren den var med på å etablere for lenge, lenge siden. Metroid Dread kom litt bardust på oss i 2021, men det var desto mer gledelig at spillet levde opp til forventningene og vel så det.

I rollen som den ikoniske dusørjegeren Samus ankommer man som vanlig en fremmed planet, og det er stor stas å dykke dypt ned under overflaten mens man jakter på saftige oppgraderinger og stadig heftigere våpen.

Et unikt element ved dette spillet er at man aldri kan føle seg helt trygg, for det skjuler seg utenkelige beist i mørket – blant dem er det et knippe dødelige roboter som forfølger deg hvorhen du går, og sånn blir det mye neglebitende moro av.

«Metroid Dread er nervepirrende, intenst og ikke minst utrolig tilfredsstillende. Den voksende mestringsfølelsen du får av å stadig erobre nye deler av kartet, låse opp snarveier, få nye krefter og knerte stadig sterkere monstre (roboter og mer!), er rett og slett helt fantastisk», fortalte Øyvind Steinkopf Sund den gang.

Primal Planet

Det nyeste spillet på lista har også et av de mest unike premissene i sjangeren – for hva får man egentlig når man kombinerer dinosaurer, romvesen og en reise gjennom tid og rom? Noe ganske annerledes, hvor stemningen og universet man får utforske er den desidert viktigste ingrediensen.

Primal Planet huker riktignok av på mange av de typiske «metroidvania»-punktene, men skiller seg likevel ut på flere områder. Spesielt imponerende er den utrolig overdrevent gammeldagse pikselgrafikken, som klarer å portrettere figurene med masse sjarm og personlighet.

Særlig dinosaurene er til å spise opp, og redaksjonens dinosaur-ekspert var selvfølgelig ikke vond å overbevise:

«Du får verkeleg kjensla av å springe rundt i ei gammal, svunnen tid, og det på ein leiken og nesten naiv måte som vekker tilbake den same kjensla eg fekk då eg spelte liknande spel ein gong på tidleg 90-tal. Det er både nostalgisk og friskt på ei og same tid», strålte Øystein Furevik forrige måned.

Spørsmålet nå er om Hollow Knight: Silksong kan måle seg i dette selskapet. Spillet er ute i dag, og vi er selvfølgelig i gang med en anmeldelse.