Helen Lid Furu er ungdomsskolelæreren som elsket jobben sin, men som slo hodet mot en steinmur og ikke lenger klarte å stå i et klasserom.

I mørket og den uutholdelige stillheten etterpå ble en forfatter født.

I mai kom hun ut med sin andre bok, «De uvurderlige.»

En roman basert på de ni ulike personlighetstypene hun har møtt igjen og igjen i sine seksten år som lærer – og om de voksne som ser dem og gjør hele forskjellen.

Ikke nødvendigvis foreldrene – like gjerne en lærer, helsesykepleier vaktmester eller bibliotekar.

«Bør være pensum for alle» skrev Ingrid Gjessing Linhave i en bokanmeldelse.

– Litt av budskapet mitt er at foreldre ikke alltid er nok i forhold til å se de unge. Uttrykket «It takes a village to raise a child» er viktigere enn vi aner. Det er behov for flere voksne som støtteapparat for de unge. Selv om du ikke er forelder kan du være noens trygghet i den parallelle virkeligheten skolen faktisk er.

Hun smiler mens det ringler lett i armbåndene rundt håndleddet.

– Jeg er jo så glad i ungdommer, og har ikke lyst til å slutte å jobbe for dem. Og jeg mener at den innsikten jeg har fått gjennom 16 år i skolen er verdt å formidle til foreldre, andre lærere og alle som jobber med ungdom.

Klarte ikke stå på bena

Hun satt med airpods i ørene, da vi møtte henne i loungen på Amerikalinjen i Oslo, hørte på white noise for å utjevne alle lydene som etter hjernerystelsen går helt ufiltrert inn i øregangene og gjør henne utmattet og svimmel.

Det er bare kort tid siden hun måtte erkjenne for seg selv at hun ikke lenger kunne jobbe som lærer.

Lenge forsøkte hun nettopp det, og var i fornektelse for hvor preget hun faktisk var av skaden. Til slutt var det ingenting igjen av henne når hun kom hjem.

– Jeg klarte jo ikke å stå på bena. Stress og lyder gir hodepine og fatigue. Da har jeg ikke noe i et klasserom å gjøre.

– Men man må klare å omstille seg. Jeg ville vært deprimert hvis jeg ikke hadde begynt å skrive. Man må gjøre noe meningsfylt.

Den uvurderlige samtalen

Boktittelen «De uvurderlige» har hun valgt fordi hun mener at så mye i skolen handler om vurdering. 

Fordi ungdommene selv er uvurderlige, de er jo barna våre.

– Men de som også er uvurderlige, er alle de voksenstemmene som hjelper ungdom gjennom hverdagen. Noen ganger er det for nært å snakke med mamma og pappa. Noen ganger trenger man andre voksne som ser, og som stiller de riktige spørsmålene til riktig tid.

– Hvis du er en voksenperson som klarer å se de glimtvise øyeblikkene hvor ungdom åpner opp, kan man smette inn de nære og kanskje litt mer personlige spørsmålene. Når de ikke har forsvarsapparatet sitt oppe, og det plutselig bare synges ut noen sannheter som de har lengtet etter å bli spurt om.

– Kan ikke la dem leve et stille og digitalt liv

Det er i disse øyeblikkene hun mener den uvurderlige samtalen kan komme. Der de ser at de ikke er alene i verden.

– At det er lov til å være som meg. Jeg er god nok. Jeg funker. Det de trenger er aksept – og å bli kjent med seg selv i møte med oss rundt; unge og voksne.

Hun har også et annet ønske for boka:

– At de voksne som leser den skal forstå at vi har et ansvar for å få tenåringene våre i tale. Vi kan ikke la dem sitte der med ansiktet ned i mobilen sin og leve et digitalt og stille liv.

Mange bærer på skam

Hun har sett det så tydelig der hun har stått foran elevene i klasserommet, hvor sårbare mange av dem egentlig er under tenårings-rustningene sine.

– Mange bærer på både skam og følelsen av utilstrekkelighet. Du er 15, 16 år og skjønner ikke hvorfor du ikke klarer å få til det samme som de andre i klassen, om det er ADHD eller hva det er. At et voksenmenneske ser deg og anerkjenner deg da, er så viktig! Det å være tenåring er søren ikke lett, sier Helen og fortsetter engasjert til lyden av ringlende armbånd:

– Mange føler at voksne kan alt. Vi mestrer alt. Vi er dem som setter anmerkninger. Vi er dem som setter karakterer. Vi måler og veier og bedømmer. Og de føler seg målt og veid og bedømt, men de føler seg ikke alltid sett.

– Det er kanskje bekvemt med en stille tenåring som sitter med ansiktet ned i skjermen, men det er så farlig!. Pink Floyd har en låt som heter «Comfortably numb», om hvordan vi blir behagelig numne. Den nummenheten gjør at vi ikke gjør noe. 

– Det jeg ønsker, er å vekke oss fra den tåka der vi går rundt og tenker at alt ordner seg av seg selv, og at taushet er et tegn på at livet smiler.

– Hvordan kan vi foreldre nå fram? Om jeg spør tenåringsgutten min om han er forelska i noen, får jeg hodet bitt av.

Helen smiler i gjenkjennelse.

– Det er kjempevanskelig, men det jeg tror er viktig, er å være aksepterende og nysgjerrige på deres liv, uten å bli invaderende. Og ikke hele tiden vurdere eller si «næmmen!» eller «uff da!»

Foto: Gry Thune

Puff

En metode hun selv bruker for å nærme seg sin egen tenåringssønn er å følge med på hva som rører seg blant ungdommen, på sosiale medier eller i nyhetsbildet. Som ungdomskriminalitet for eksempel:

«Har du opplevd noe sånt», kan hun spørre sønnen om.

– Poenget er at da snakker vi ikke om sønnen min. Da snakker vi plutselig om noe som skjer i samfunnet, noe som til å begynne med er helt konkret og ikke personlig.

– Da jeg spurte han om dette, fortalte han om en fyr som hadde dukket opp og spurte om han hadde noe … hva var det uttrykket igjen? Jo, «pøff»! Den historien hadde han aldri fortalt meg, med mindre jeg snakket om ungdomskriminalitet først.

(Pøff – eller puff som det skrives, er ungdomsslang for engangs elektronisk sigarett, i fall du også lurte. Journ. anm.)

Ikke veldig sunt for sjela

Selv tror hun ungdommen nå til dags i økende grad vil ønske seg mer av de gode samtalene framfor alle «likesene» i sosiale medier.

At det er en pendel som er i ferd med å svinge tilbake i denne retningen.

Hun har sett mye ensomhet blant elevene hun har hatt. Elever som kanskje har mange venner på sosiale medier, men som ikke har lært å bygge nære og gode relasjoner av sine nærmeste.

– Å bare ha overflatiske relasjoner på sosiale medier er ikke veldig sunt for sjela. 

Ensomheten og angsten mange unge kjenner på i dag handler ofte nettopp om at de er utrygge på relasjoner, mener Helen.

– Når de er i klasserommet, har de kanskje ikke den sosiale treningen vi hadde da vi vokste opp. Da vi vokste opp, møttes vi, så ansiktsuttrykkene til hverandre og lærte oss å lese hele kommunikasjonsbildet.

– Hvis mesteparten av ditt sosiale liv skjer på skjerm der du bare har kommentarer eller likes som input, blir samspillet flatt og lite nyansert. Det oppstår også ofte misforståelser som kan koste dyrt.

Desto viktigere mener hun det er at vi voksne lager oss en kopp kaffe. Setter oss ned med barna og tar oss tid til å gå inn i en ordentlig dialog.

– Det å samtale er en ferdighet som trenger å trenes opp. Evnen til å uttrykke seg er én ting, men evnen til å lytte og gi respons er en annen.

– Vær nysgjerrig på hva som rører seg i deres verden. Uten å være anklagende. Ikke spør om de har gjort leksene i dag. Sånne spørsmål dreper jo humøret. Eller «hvordan var det på skolen i dag?»

– Ops, skyldig!

– Hva skal ungen svare på det? spør Helen lattermildt. 

– Vi må bruke andre metoder og trene dem i kunsten det er å samtale. Flere liker jo ikke engang øyekontakt i dag, fordi de ikke er trent på det.

– Vet hvor tøft det kan være å gå på skolen

At mange unge sliter på skolen i dag, er synlig også i det økende antallet elever med skolevegring.

En elevgruppe Helen har et ekstra hjerte for og gjerne vil si noe om.

– Der har jeg lyst til å ta vekk noe av skammen foreldre føler på, for dette er et samfunnsproblem. Selvfølgelig skal foreldre også ta ansvar. Og jeg sier ikke at alle foreldre er knallgode – men ser man på skolevegring som at foreldre ikke har gjort jobben sin eller pushet nok, tror jeg vi begynner i feil ende.

– Mange av ungene som blir skolevegrere er intelligente, hardtarbeidende og med enorme krav til seg selv. Foreldrene er ofte veldig oppegående. Det er ikke unnasluntrerne eller de foreldrene som ikke fikser sine egne liv eller ikke bryr seg, det er ofte en helt annen gruppe.

Kanskje bunner det store engasjementet i egen erfaring.

– Jeg vet hvor tøft det kan være å gå på skolen, forteller Helen.

 «Å gud, nå er jeg avslørt»

Hun vokste opp på et lite sted, på Oppaker mellom Oslo og Kongsvinger. Der gikk hun i en liten klasse med seks gutter og seks jenter.

– Og jeg var hun høye. Og så sa jeg «dukker» og ikke «dokker», siden vi var innflyttere. 

Mer skulle det ikke til for at Helen ble den rare jenta som var litt annerledes. 

Så var det heldigvis også slik: Hun var velsignet med mange fine lærere.

– Jeg husker spesielt en lærer på ungdomsskolen som så meg, Ole Martin Kvernhaugen. Han er død nå, men han var en fantastisk fyr.

«Helen, du er jo alltid til stede i timene. Men så ser jeg at du sitter og ser ut av vinduet hele tiden. Jeg lurer på hvor du egentlig er?» sa han til henne.

– Den replikken husker jeg så godt, fordi jeg kjente meg så godt igjen.«Å gud, nå er jeg avslørt» tenkte jeg først. Men saken var jo bare at han så meg. Og så dømte han ikke. Han sa ikke «fy deg som ikke følger med.» Han spurte med hjertet og med litt humor: «Hvor er du egentlig, Helen? Hva gjør du mens jeg underviser?»

Ble overtalt til læreryrket

Det gikk seg til på ungdomsskolen og videregående, der hun møtte flere likesinnede. Da hun flyttet til Oslo for å studere nordisk språk og litteratur, fikk det sosiale livet enda et stort oppsving.

– Til andre som sliter med å finne sitt miljø, vil jeg si at det er ikke sikkert den gjengen de higer etter å henge med er ment for deg.Kanskje det er lov å tenke i en annen retning.

– Og det å bytte skole … Jeg har et utall fortellinger om elever som får det bra når de bytter skole. Det var bare miljøet som var feil.

At hun skulle bli lærer var likevel ikke opplagt for henne. Egentlig drømte hun om å bli skuespiller eller forfatter, men våget aldri å gå den kunstneriske veien.

«Du som er så åpen og glad i folk må jo bli lærer» mente moren hennes.

– Jeg ble rådet, eller snarere overtalt til å bli lærer, sier Helen lattermildt med et beskjemmet uttrykk i ansiktet.

Ser jenta på bakerste rad

Hun gikk motvillig inn skoledøra, men i klasserommet falt hun pladask for elevene.

– Det er så givende å se at jeg kan påvirke. At jeg har en stemme inn i livene deres. For det er sånn at ungdom trenger flere enn mamma og pappa.

Hun er av de lærerne som synes mennesket er viktigere enn kommareglene, påpeker hun.

– Jeg ser veldig fort hvordan folk har det. I et klasserom ser jeg jenta som sitter og smiler og ser ut av vinduet i bakerste rad. Da vet jeg litt om hva hun sitter og tenker på. Kanskje hun var på samme sted som meg.

– Så spør jeg litt og plutselig kan hun fortelle om det som ikke lenger er så vanskelig å snakke om, det er bare ingen som har spurt. De gangene det skjer får jeg frysninger.

OVER SNITTET: En over snittet engasjert ungdomsskolelærer. Å måtte forlate læreryrket har vært en sorg. Foto: Privat

Besvimte stående

Et stygt fall skulle sette en stopper for det bankende lærerhjertet.Det skjedde i mai 2020, dette året der det skjedde så mye: Ikke bare rammet pandemien – Helen mistet faren sin – samtidig som hun også var nyforelsket og lykkelig.

Det er idét hun og kjæresten er i ferd med å gå inn etter et kveldsbad på terrassen, og hun bøyer seg raskt ned for å hente opp en lykt i hagen, ulykken skjer.

– Siden det var så kaldt i luften og varmt i kroppen, fikk jeg blodtrykksfall da jeg bøyde meg fort ned. Når jeg reiser meg opp, husker jeg at jeg kjente at det svartnet. Jeg besvimte stående og våknet av å slå hodet i en steinmur.

Han bar henne inn, hun sov ut.

Først dagen etter, da hun våknet opp helt blå i ansiktet, dro de til legevakta.

– Siden har jeg vært i en slags ikke-virkelighet, og vært svimmel og distansert. Jeg har jo aldri blitt helt bra igjen, sier hun stille.Hun som er supersosial og elsker mennesker, er nå nødt til å tilbringe det meste av tiden hjemme.

– Jeg lever et sakte og isolert liv. Så litteraturen for meg, er kanskje en flukt. En måte å være sosial på. Jeg skriver meg tilbake inn i virkeligheten igjen fordi det i perioder er så stille, at jeg blir helt redusert av det.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter, med de ringlende armbåndene stille i fanget.

– Det håper jeg kan være til inspirasjon for andre, at det går an å finne nye veier. Og at denne ulykken skulle gi meg muligheten til å gjøre det jeg alltid hadde drømt om; å leve ut kreativiteten i meg ved  å skrive. Ulykken ble jo på mange måter en «blessing in disguise» sier den nyfødte forfatteren.

«Oi, er du tilbake?»

Ved å skrive håper hun å ha funnet en annen måte å være en støtte for elever og foreldre på. Nå er hun også i ferd med å starte eget firma, der hun tilbyr rådgivningstjenester til foreldre med barn som sliter med skolevegring.

– Jeg har blitt brukt som rådgiver i flere år allerede, så nå fortsetter jeg med det, men i en litt annen form.

Hun drar hjem til elevene, tar dem med ut og går tur.

– Vi bygger trygghet og en god relasjon først, så kan vi bevege oss inn på skolen. Ta en kakao på biblioteket og snakke litt om venner for eksempel. Vi kan ha avtalt at en fra klassen kommer inn for å låne en bok. Og så er isen brutt med et «oi, er du tilbake?» 

– Det handler om å få elevene tilbake inn i en hverdag som de jo egentlig er glad i, men som de har fått en overdose av. Ofte er det problemer som legger seg i lag, forklarer Helen.

Det kan være litt høye skuldre på grunn av en dårlig relasjon til en kjekk gutt i klassen eller til læreren som ga den dårlige karakteren. Kanskje er det lite søvn fordi foreldrene har kranglet eller det er sykdom i familien.

– Og så baller det på seg. Og plutselig har de et tykt lag av negativitet og tyngende elementer de ikke lenger klarer å håndtere. Ofte vet de ikke selv helt hva problemet er. Nerveapparatet er bare i beredskap fordi de føler seg ikke trygge. Det er noe som er feil.

OMSTART: Helen måtte tenke helt nytt etter hjernerystelsen – som hun velger å se som et hell i uhell: Når hun ikke lenger kan være lærer, kan hun endelig får leve ut forfatterdrømmen. Foto: Privat

«Nei takk»

For Helen er gode relasjoner løsningen. Et fravær av press og krav og fag, men med små drypp av mestring som er viktig for å bygge selvbilde og motivasjon.

Og ikke minst: 

– At det er en voksenperson som ser og er der og ikke dømmer, men stiller åpne spørsmål og aksepterer svarene de får. Og ikke hele tiden skal finne løsninger, men heller kan sitte og tenke høyt sammen.

Helen blir lattermild igjen.

– Voksne som hele tiden gir deg løsninger når du sier hva problemet ditt er – jeg syns det er så irriterende selv, jeg. At andre liksom vet bedre. «Du kan jo bare gjøre sånn!» Altså … Da har jeg mer troen på å være respektfull og undrende.

– De trenger bare å tenke høyt sammen med noen, så finner de løsningen som er riktig for seg selv, i seg selv. Alt som er påtvunget fra oss voksne, tror jeg bare tas imot med et «nei takk.»

Musikk og magi

– Så, etter dine seksten år som ungdomsskolelærer – hva er det aller viktigste du ønsker å videreformidle?

– Jeg har sett og lært at tenåringer er mye mer komplekse enn hva vi kanskje gir dem kred for. Og de er så mye bedre enn sitt rykte, liker jeg å si. De er mye likere oss, og har så store og dype og reflekterte tanker, mens vi ofte tror at de er enkle skapninger, fordi de kanskje mangler språket til å sette ord på dem. Det er her vi voksne kan være med å gjøre en forskjell med all vår livserfaring og kompetanse.

– Der det ofte skorter, er språket. De er ikke trent i å sette ord på hva de opplever. Det er kanskje noen refleksjoner som mangler også, men de har en utrolig observasjonsevne. Hvis man bare gir dem tid og klarer å stille de riktige spørsmålene, begynner de jo å reflektere.

Da vil språket komme – samtidig som de utvikler den relasjonskompetansen de trenger for å kunne ordlegge seg om mer komplekse temaer, mener Helen.

Det var alt dette hun også ønsket å formidle i boka «De uvurderlige.»  Når hun nå har blitt nødt til å gi opp læreryrket, har hun ønsket å sette et verdig punktum med den.

Det koker i grunnen ned til dette ene for henne som en gang motvillig åpnet døra inn til klasserommet – og nå med sorg må lukke den bak seg. 

– Jeg har lyst til å dele av all min erfaring og kunnskap til andre voksne. Sånn at de kanskje kan få et nytt eller utvidet syn på hva ungdom tenker og hva de trenger.

Ringle ringle.

– Jeg har fått så mange historier. De små glimtene når de åpner opp – det er musikk og magi i mine ører, sier Helen.