Dette er et slikt.
Noen øyeblikk dukker bare opp én gang.
Dette kan være et slikt.
Ett døgn før det smeller gikk en av verdens største stjerner rundt og filmet inntrykkene inne på mektige Boston Stadium. Bak Erling Braut Haaland tuslet Martin Ødegaard.
De er norsk fotballs plakatnavn, de har vært med på det meste, de har lykkes på klubblaget, men mislyktes så mange ganger på landslaget.
Det var ikke gitt at de skulle få spille i et verdensmesterskap. Norge har spilt i tre av 22 VM siden 1930. VM har vært for de andre. Vi har sett på TV.
Det er greit å suge inn alle inntrykk.
Det er 28 år siden sist, det er syv måneder siden Rådhusplassen, det er to uker siden spillerne kom til USA.
De har drømt om dette siden de var små, Norge har drømt om det lenger enn de har levd.
Tore André Flo, helten fra 1998, er på plass som TV2-ekspert, og før den norske treningen må han plutselig stå og forklare for unge norske fotografer hvordan han fikk straffespark mot Brasil.
– Jeg trodde alle kjente til dette, jeg, sier han med sitt beskjedne smil.
Men sånn er det jo ikke. Flo var 25 år da Junior Baiano nappet tak i drakten hans, nå har han akkurat fylt 53.
Foto: Scanpix
Det er levde liv mellom Marseille og Boston, over ti tusen dager, barn og barnebarn er kommet til. Kong Harald var 61 år i 1998, Kjell Magne Bondevik var statsminister, ingen hadde smarttelefon.
Nå skal en ny generasjon samles, en ny nasjon, om du vil.
I fotball er ingenting større enn VM, og ingenting er større enn VM i fotball.
Alt det andre går så fort. Hvem vant egentlig Champions League i 2025? Hvem vant Premier League i 2024? Vi husker ikke. Det flyr forbi. Nesten ingen rekker å stoppe opp. Det er alltid en ny kamp.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Men det er bare VM hvert fjerde år. Det er der Pelé og Maradona og Zidane og Messi gråter av glede eller fortvilelse. Det betyr så mye mer enn titler på klubblaget, for dem selv – og ikke minst for alle i hjemlandet.
Nå skal nye øyeblikk skapes, og endelig skal noen av dem bli norske. Til nå har det handlet om en irriterende annullering av Arne Brustads scoring mot verdensmester Italia i 1938, om en historisk seier over Mexico i ’94 og om mirakelet i Marseille i ’98.
Vi trenger flere minner. Vi trenger enda bedre minner.
Det begynner enkelt og det begynner vanskelig. Norge skal slå Irak, men Spania skulle slått Kapp Verde og Uruguay skulle slått Saudi-Arabia. Saudi-Arabia er ikke veldig mye bedre enn naboen Irak.
Her gjelder det å passe seg.
Treningsbanen til MLSMLSMajor League Soccer – den amerikanske ligaen.-laget New England Revolution voktes av tungt pansret militærpoliti på utsiden. Inne fyller det seg opp med presse.
Dette er noe annet enn den norske basen i søvnige Greensboro. Rundt 70 journalister og fotografer er på plass, og strenge vakter forteller at alle må holde seg innenfor de hvite strekene. Stakkars den som setter bagen sin feil.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Spillerne må kjenne på at dette er annerledes. De ser oppstyret, de vet at noen landsmenn bruker mange titusen på å reise hit, at veldig mange andre vil sitte oppe hele natten i Norge.
«Vi vet ikke hvordan spillerne vil reagere når de står i spillertunnelen og skal ut til den første norske VM-kampen på så mange år,» sa Ståle Solbakken før avreise.
Snart får han svaret.
Den franske superstjernen Thierry Henry vet hvordan han reagerte foran sin første VM-kamp på hjemmebane i 1998.
På Fox Sport forteller han om følelsene da han gikk ut på banen, om nasjonalsangen, om alt som var så stort at det plutselig hadde gått 20 minutter uten at han egentlig hadde fått det med seg.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
De norske spillerne har ingen minutter å miste. Alt annet enn seier over Irak er krise.
Men dette er «generasjon perfekt». De har stått i mye vondt sammen. De var for unge i kvaliken til VM i 2022, fortsatt litt ferske til EM i 2024.
Nå er de modne, mange er fedre, de er trygge, NFF-slagordet «sterkere sammen» passer bra på disse spillerne. De er blitt det.
Og nå handler det om mer enn Haaland og Ødegaard. De fleste kameralinsene på treningsfeltet er fortsatt stilt inn på superstjernespissen, men noe har skjedd det siste året.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Mange tar et større ansvar, og den som kanskje har vokst aller mest er 1,95 høye Sander Berge.
Uten å blunke sier han til Sky Sports at han er «the strategist» på midten, og han er jo rett.
Han er strategen, men det er likevel noe nytt med den selvsikre tonen.
Jeg føler meg ikke sikker på at Martin Ødegaards sidemann hadde sagt det samme for halvannet år siden.
– Vi er en vennegjeng som har slitt i mange år. Nå føler vi bare på stolthet, sier Berge – og mens vi teller ned, er det bare å erkjenne at dette laget allerede har vunnet over oss alle sammen. Over alle som tvilte.
Har vi glemt hvor kort tid det er siden VM-heltene var utskjelte, siden det var en liten folkesport å le av dem, av at de aldri fikk det til?
Under Ståle Solbakken hadde Norge bommet i to kvaliker. Forsøk nummer tre startet med en sørgelig 0-0-kamp mot Kasakhstan i Almaty, og da det en måned senere ble 1-5-tap i Østerrike var det ingenting igjen av troen på Solbakken.
Han kunne ikke fortsette.
Men han fortsatte.
Plutselig begynte taperlaget å vinne, igjen og igjen og igjen, og 20 måneder etter fornedrelsen i Linz står vi midt i et norsk folkehav i Boston, mens det gjøres klart for fest i alle norske byer.
Fotballandslaget har samlet Norge. Ventetiden er over.
Dette øyeblikket kommer ikke tilbake, og da har vi bare en bønn, da er det bare én siste ting å be om.
Grip denne sjansen.
Rettelse
Rettelse: I den første versjonen av denne saken sto det at Sander Berge er 1,98 meter høy. Det riktige er 1,95. Feilen ble rettet 16. juni 2026, klokken 21.10.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.