På scenen ser han nesten demonisk ut. Intens, med en energi som liksom syder under overflaten og et blikk som borer seg inn i sjelen til hver en publikummer, serverer han små frampek og kommentarer til Ladyens livshistorie. Og med en stemmeprakt som slår pusten ut av de fleste synger han oss i senk på Astariot. Men er han like skummel og intens av scenen?

Vi har på kort varsel klart å få en audiens med Erik Wenberg Jacobsen. Sangeren og skuespilleren som har spilt har spilt Jean Valjean i «Les Misérables», Tevje i «Spelemann på taket», Judas i «Jesus Christ Superstar» og vært med en rekke andre store musikaler rundt omkring, er midt i innspurten til trettiårsjubileet på Ladyen, men har sporty funnet tid til en prat. Journalisten er redd han kanskje er like intens av scenen som på, men senker skuldrene når han smilende rusler inn på kulturhuset og finner en stille krok til oss. Den intense samerollen er byttet ut med en jovial trøndertype som snakker lett og åpent om rollen, musikkspillet og yrket sitt, og han er slettes ikke skummel.

Ikke bare kopi fra fjoråret

Vi hopper rett i det og kommenterer at det er en spesiell rolle han innehar i musikkspillet. Same-Thorkell var nok mye omtalt og diskutert i samtiden sin, men funksjonen hans i stykket er ikke mindre spesiell.

– Ja, det er en snedig rolle. Han er en bifigur i fortellingen, samtidig som han representerer utenforskapet. Ingen vet helt hvem han er eller hvorfor de ikke liker ham, men vi mennesker er ofte redd det vi også er nysgjerrige på og har lett for å mobbe eller baksnakke for å dekke over vår egen usikkerhet. Jeg har hatt mange diskusjoner med Pål for å finne ut hvem han egentlig er. Rollen har på mange måter en fortellerfunksjon også, reflekterer Erik.

Og selv om han har hatt rollen i mange år, er det med ferske øyne han nærmer seg karakteren hvert år.

– Jeg begynner med å finne ut hva som er Påls hovedtanke i år, og så prøver jeg å forme rollen i tråd med den. Arbeidet med Ladyen er et kontinuerlig arbeid det det flikkes på historiene og relasjonene for hvert år. Det er kanskje ikke noe revolusjonerende nytt hver gang, men det er alltid noe nytt.

Det gjør også jobben hans mer spennende.

– Det er gøy at vi ikke bare går på scenen og gjør det vi alltid har gjort. For det du gjør påvirker også hvordan du synger.

– Deilig å lande i dette landskapet

Da Erik først kom til Sunndalsøra var han på ingen måte ukjent med musikkspillet.

– Jeg så det for første gang i år 2000 i forbindelse med at vi spilte i Hotellkjelleren. Jeg har også jobbet mye med Tore Johansen, og spilte her på den spillefrie dagen i 2007. Tore gjorde jo Astariot, og musikkspillet er noe man har hørt om.

Det første møtet med stykket som aktør ble imidlertid en spesiell opplevelse.

– Jeg måtte plukke opp haka, for her var det ikke noe som het HMS. Her flyr både planker, ekte fat og glass gjennom lufta, man bærer barn på løftede benker og det er befriende HMS-fritt, ler Erik. – Det er imidlertid gøy at vi har fått maskinelt trekk, da, og noen slipper å stå og sveive manuelt. Det profesjonelle skrus på en måte mer og mer til. Og man tar øvingene på alvor her, og tenker sikkerhet selv om det ikke ser slik ut.

Han beskriver det å komme til Sunndalsøra som deilig og spennende.

– Det er deilig å komme hit og lande i dette landskapet.

– Sier ikke nei til Astariot fordi du ikke forstår rollen

Men hvordan nærmer man seg en mystisk rolle som same-Thorkell? Hvordan lager man et troverdig menneske ut av en karakter som ikke er mye på scenen og når han er der, stort sett kommer med kommentarer og frampek til karakterene i historien?

– Det er når jeg skal nærme meg ham jeg er glad jeg har utviklet et analyseverktøy, og kan se på hvorfor han er med der han er, hvilken funksjon hver nummer har og kan diskutere med Pål. Den musikalske funksjonen hans skjønner man jo, men det er en rolle der det ikke skjer så mye i det ytre, men i det indre derimot. . .

Og Erik er klar på én ting:

– Du sier ikke nei til Astariot fordi du ikke forstår rollen!

For låten alene sørger for at same-Thorkell sitter i publikums hjerte lenge etter at den lange tonen før pause er tonet ut. Og Erik har funnet mye å grave i med den mystiske rollen.

Magisk: Når Erik Wenberg Jacobsens stemme runger ut i rommet fra en sirkel av ild kan det neppe bli mer magisk i et scenerom. Astariot er og blir det ultimate sistenummeret før pause, og det er bare å glede seg til årets versjon.

– Stig har vært smart i tekstskrivingen sin, for ting henger sammen. Det er også et artig dramaturgisk grep at han noen ganger synes og andre ganger ikke. Det som også er spennende, er hvorfor han føler at det er så viktig å si det han sier. Hva er koblinga mellom han og ladyen? Hvorfor føler han så sterkt for å advare henne?

Erik er blitt engasjert og vi ser litt av den gløden i blikket hans som gjør rollen på scenen så intens.

– Hvis jeg skal gå inn i en rolle, hvis det skal funke og folk skal tro på den, må jeg tro på meg selv og min historie. Ingen kommer til å tro på den hvis jeg ikke tror på den selv. Men det fine her, er at alle rolleinnehaverne er så investerte. Yngvild bruker ekstremt mye energi på scenen hver eneste dag, og det samme gjør Nils Arne og Nils også.

Øving, øving, øving!

Da han først gikk inn i rollen, var det med en god dose ærefrykt.

– Jeg visste betydningen låta Astariot har hatt for folk, og ikke bare her, men også andre steder.

Allerede tidlig fikk han imidlertid lov til å tilpasse rollen.

– Jeg fikk lov å gjøre rollen på trønder, som er nærmere meg.

Omtrent her avbryter journalisten. For vi må spørre hvordan i huleste han klarer den sykt lange tonen på slutten av Astariot. Selv publikum glemmer nesten å puste mens Erik holder den intense, klare tonen i det som kjennes som en evighet. Erik smiler lurt.

– Det er mengdetrening, da. Jeg begynte jo ikke å synge i går. Det handler rett og slett om sang- og pusteteknikk. Kultur på topplan har mye felles med toppidrett, det handler om å porsjonere ut riktig. Er jeg tom for luft før den tonen, går det ikke. Også må du ta høyde for adrenalinet, og kalkulere i forkant. Det handler om å legge inn så mange øvingstimer at det tekniske sitter i kroppen. Skal tonen holde i ti sekunder, må jeg kunne holde den i tjue, så jeg vet at det holder også på en dårlig dag. For vi er ikke maskiner, og kropp er kropp, blunker han.

Vi lytter storøyd og skjønner at det ligger mye arbeid bak det som for publikum ser uanstrengt og enkelt ut. Men det må være verdt timene, for det må være en magisk følelse å stå der, med hele ensemblet i ryggen, orkesteret foran seg og alles oppmerksomhet naglet til det du gjør mens du leverer en sang som det knapt finnes maken til.

– Det er en opplevelse jeg unner folk. Det er suggerende. Du kjenner at du er med å skape magi.

Ekstremt dramafritt

Foruten at det er blitt vanskeligere å komme seg til Sunndalsøra med åra, ser Erik fram til å vende tilbake til Sunndalsøra og Ladyfamilien hver vår.

– Det er veldig hyggelig å komme hit. Det er mange gjengangere i ensemblet, men også et jevnt tilsig av nye ungdommer og frivillige. Hele produksjonen er velsmurt, og folk er gode til å ta vare på hverandre. Det er i det hele tatt ekstremt dramafritt her, og lite klikker. Vi har et felles mål om å lage den beste Barbaraen ever!

Og her spiller instruktør Pål en viktig rolle:

– Det er det som er Påls drivkraft også, å skape en forestilling som er bedre enn den ifjor. Det stiller krav til oss som er med, og det er bra. Vi legger igjen noen liter svette her hvert år, men det er imponerende hva man får til. For eksempel gjengen som står for sceneriggen. Det er ikke småtteri de gjør!

Og hver eneste brikke i produksjonen er like viktig. Å lage godt teater er en lagøvelse, der hver lille detalj er viktig for at illusjonen skal leve og være troverdig.

– Det er så gjennomført at det er lett å la seg rive med, samtidig forteller forestillingen en historie med problemstillinger som fortsatt er aktuelle. Alt i livet går i sirkler, slik det gjør i stykket.

Angrer ikke yrkesvalget

Når han ikke er på Sunndalsøra og trakterer publikum med himmelsk sang og demonisk rolletolkning, er Erik linjeleder ved NSKI.

– Der utdanner jeg arvtagerne mine. I tillegg til det administrative underviser jeg i sang, stemme og praktisk musikkteaterarbeid. Jeg prøver også å få med meg litt frilansarbeid når det klaffer.

Da ender det gjerne med arbeidsdager som strekker seg fra klokka åtte om morgenen til ti om kvelden.

– Slik ble det for eksempel da jeg fikk med meg sjarmøretappen av Så som i himmelen på Oslo Nye. Det blir lange dager, men det går an når du får gjøre noe som betyr noe.

Det administrative arbeidet kunne han imidlertid styrt seg for.

– Papairarbeidet er ikke det som gir meg energi. Det å undervise, derimot, gir enda mer enn du bruker. Jeg skulle gjort bare det praktiske.

Likevel er han ikke i tvil om at han er på rett hylle i livet.

– Jeg har holdt på siden 1997, da jeg debuterte på Trøndelag teater. Siden har det gått slag i slag, både ved institusjonsteater, private teater, med egne prosjekter og musikk. Jeg trives godt med det jeg gjør og angrer ikke valget jeg tok.

Og i en verden som er mer og mer konfliktfylt, føles det meningsfylt å jobbe med teater og kunst.

– Når verden rundt oss er litt kaos, er det deilig å gå inn i en annen verden. Kulturlivet opplever gjerne en opptur når det er dårlige tider i verden.

Og i teateret er det én faktor som gjør at du får en opplevelse som er unik og aldri kan sammenlignes med det du får gjennom en skjerm. Aktørene er av kjøtt og blod, og alt du opplever skjer her og nå, på godt og vondt.

– Og da kan ting skje! Publikum sier kanskje ikke så mye underveis i forestillingen, men de er med, konkluderer Erik.