VM i Glåmdalen, Fotball | Mens Norge vant, skjedde det noe fint et helt annet sted

Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

For første gang på 28 år våkner Norge opp til en VM-seier.

Alt gikk som Grue-gutta Ståle Solbakken og Kent Bergsersen hadde håpet. Irak ble slått, tre poeng sikret og VM-drømmen fikk akkurat den starten den trengte. Norge er tilbake etter nesten tre tiår i mørket. Det er vanskelig å overvurdere betydningen av det.

Og det har gjort noe med oss alle.

For oss i Glåmdals-distriktet er historien enda litt større.

Mens resten av landet ser landslagssjefen, ser vi fortsatt gutten fra Grue. Han som holdt fast da kritikken haglet, da tvilen vokste og resultatene som ny landslagssjef uteble. Nå står han der med det som teller mest: en VM-seier og et helt folk i ryggen.

STARTET I GRØNT: Ståle Solbakken, til høyre, og Bjørn Petter Ingebretsen spilte begge for Grue på slutten av 1980-tallet.
Foto: Glåmdalens arkiv

Men denne historien handler ikke bare om Ståle Solbakken.

Den handler også om et distrikt som har bestemt seg for å gripe øyeblikket. Mange strømmet til Midt i Gata på Kirkenær i natt, en langpasning fra der Ståle selv vokste opp. 

For mens VM spilles tusenvis av kilometer unna, fylles også (delvis) Gjemselund av mennesker som vil oppleve øyeblikket sammen. På selve fotballstadion, der KIL Toppfotball åpner portene, viser fram den nye storskjermen og inviterer til folkefest.

Det er akkurat slik det skal være.

Fotball er på sitt beste når den deles med andre. Når jubelen smitter. Når folk løper rundt i nyinnkjøpte drakter. Når naboer som ellers bare nikker til hverandre plutselig hopper opp i samme omfavnelse etter en norsk scoring.

GLEDE: Natta i Kongsvinger endte med smil for alle som heiet på Norge.
Foto: Erik Halvor Ruud Mæhlum

Det er nesten 6000 kilometer fra VM-byen Boston, Massachusetts i United States til Gjemselund, Innlandet, Norge, men i natt var vi likevel samlet.

Det er lett å ta slike initiativ for gitt. Men de kommer ikke av seg selv. 

Noen må ta ansvar. Noen må tørre å satse. Noen må se verdien av å skape møteplasser.

Hele KIL, markedsansvarlig Rune Lundgren, og helt sikkert Espen Nystuen (selvsagt), og kanskje kommunikasjonsansvarlig Stein-Erik Stormoen, gjør nettopp det.

SATSET: Stein-Erik Stormoen og Rune Lundgren fra arrangøren KIL Toppfotball.
Foto: Erik Mæhlum

De bruker stadion til noe mer. Over 400 møtte opp. De gjør Gjemselund til et møtepunkt. Et sted der folk kan kjenne på fellesskapet som oppstår når hele landet trekker i samme retning.

Ikke alle byer har et slikt samlingspunkt.

Jeg vet om flere mellomstore norske byer som gjerne skulle hatt det.

Slik bygger man ikke bare supportere. Slik bygger man fellesskap.

Derfor fortjener både Ståle Solbakken og distriktets største fotballklubb applaus denne natta midt i juni.

Den ene har gitt oss drømmen.

Den andre har gitt oss stedet å feire den.

Akkurat denne natta fortjener begge stående applaus.