Hege Bae Nyholt Stortingsrepresentant for Rødt

Selvfølgelig bryr jeg meg om fotball, det er umulig å ikke gjøre det.

Publisert:
18. juni 2026 kl. 07:26
Oppdatert:
18. juni 2026 kl. 07:26

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Skal du skrive om fotball?

Det var reaksjonen til en kompis da jeg lufta noen tanker knytta til denne teksten. Litt undrende svarte jeg at jo da, det skulle jeg, og fulgte raskt opp med en snurt forespørsel om hvorfor det var så rart. Han trakk på skuldrene og mumla noe om at han trodde jeg ikke brydde meg.

Selvfølgelig bryr jeg meg om fotball, det er umulig å ikke gjøre det. Da jeg vokste opp, så faren min ofte på kamp på TV. Han var relativt ensom i sin interesse hjemme hos oss, men det hendte at jeg kikka med.


Selvfølgelig bryr jeg meg om fotball, det er umulig å ikke gjøre det., skriver Hege Bae Nyholt.

Det var den gangen spillerne ikke så ut som nystrigla vikinger, men hadde høyt hårfeste (og hockey!), mangla noen tenner og hadde drakta full av gjørme. Det var kanskje den delen av kampen jeg likte best: når en uforutsigbar gressmatte ble en fordel for hjemmelaget og et mareritt for bortelaget.

Faren min prøvde igjen å få meg interessert. Han forklarte og tegna. Og jeg tror vi til og med så noen kamper her og der på det sentrale Østlandet, men til liten nytte. Han som kom fra en stor fotball- og idrettsinteressert familie, ble sittende alene og se på kamp.

I dag må jeg bare si unnskyld, pappa.

Hege Bae Nyholt

I dag må jeg bare si unnskyld, pappa. Jeg så Norge spille mot Brasil i 1998, og ble tatt av massesuggesjonen og jubelen i Trondheims gater. Men jeg følte det ikke slik pappa følte det da han så på tippekampen.


«Tippekampen» var ukas høydepunkt for de fotballfrelste fra 1969 til 1985. Her er NRKs Knut Th. Gleditsch på Selhurst Park, hjemmebanen til Crystal Palace, i 1972.
Foto: Aage Storløkken / NTB

De siste årene har det skjedd noe. Jeg har endelig også kjent på pulsstigning og frustrasjon når lærkula er i spill. Min vei inn ble gjennom Radiosporten. Flinke kommentatorer som forteller meg hva som skjer på banen mens jeg legger sammen klær, kniper tyver på tomatplantene eller går tur med bikkja. Og jeg har vært på kamp!

Jeg så Norge slå Italia på Ullevaal. Det var magisk. Det var inkluderende, og det var en rein folkefest. Folk spiste popkorn, drakk kaffe og kjefta hvis man sto i veien for ungene som strakte hals for å se heltene ute på banen. Akkurat der og da føltes det som om vi var en gjeng.

Vi delte både spenning og glede, slo hverandre på ryggen og smilte når det hagla popkorn ned i nakken. Der, i et kaos av gråtende menn og jublende barn, kjente jeg at jeg gleda meg til VM.


Norges to største stjerner under nedsablingen av Italia på Ullevaal i juni 2025. På tribunen satt Hege Bae Nyholt.
Foto: Erik Flaaris Johansen, NTB

Og kanskje nettopp fordi den norske fotballgleden er så folkelig og kollektiv, oppleves det pågående VM i USA (Canada og Mexico forblir i andre rekke) som den rake motsetning. Det er langt fra syngende vennegjenger til Trumps PR-show.

Mosa’ab Elshamy, AP / NTB Den somaliske dommeren Omar Artan dømte den afrikanske mesterligafinalen mellom AS FAR Rabat og Mamelodi Sundowns 24. mai. Bare uker senere ble han nektet innreise til USA for å dømme i VM.

Jeg kjenner på både sorg og sinne når den somaliske dommeren Omar Artan nektes innreise til USA, de irakiske spillerne avhøres og de iranske spillerne ikke får sove på amerikansk jord. Når vi hører historier om at fotballfans ikke tør å gå på kamp fordi de risikerer å bli arrestert av ICE, må vi stille oss spørsmålet: Hva er vi egentlig med på?

Fotball er en arbeiderklasseidrett. Den startet blant industriarbeidere i England, ble perfeksjonert i favelaen i Brasil og har til og med fått fotfeste i skisportens hjemland. Arbeiderklasseidretten, som bare krever ei rund kule og litt plass i en gate eller på ei løkke, har dessverre for lengst blitt big business og politisk spill.


Mang en fotballstjerne er vokst frem fra favelaen i Brasil.
Foto: PILAR OLIVARES, Reuters / NTB

Trump fikk ikke fredsprisen av Norge, så da fikser FIFA en egen «fredspris» så presidenten blir fornøyd. Vi kan ikke late som om fotball-VM ikke er politisk når festen som skulle samle nasjoner, heller brukes for å skape ytterligere splittelse.

Nå krysser jeg fingrene for at Norge vinner VM, Trump taper neste valg og at fotballen ruller videre.

Er det et VM-øyeblikk som fortsatt sitter spikret i hukommelsen? Fortell oss din VM-historie: debatt@adresseavisen.no

Hun satt på trappa med hendene over ørene Ikke glem navnet hans På ett område er han knallblå