Bodø kommune står midt i en av de største enkelttransaksjonene i byens historie. Bodø Energi skal selge seg kraftig ned i nettselskapet Arva. Den samlede gevinsten er anslått til over en milliard kroner – penger som etter planen skal fylle et lokalt «oljefond» og prege byens økonomi i flere tiår framover.

Frontfiguren for dette salget har vært ordfører Odd Emil Ingebrigtsen. Han har ledet pressekonferanse, argumentert for salget som et klokt økonomisk grep og tegnet de store linjene for generasjonsfondet.

Like før målstreken endrer saken seg. Ordføreren trekker seg fra bystyrets behandling fordi han likevel er inhabil. Gjennom sitt selskap, Edgeing Holding AS, eier han aksjer i Dragefossen, er faktisk den 6. største eieren – et selskap som, ifølge aksjonæravtalen, både har medsalgsrett og tilbudsplikt ved salg av Arva-aksjene, dersom Bodø kommune sier ja.

Ordføreren forklarer at han ikke var klar over disse rettighetene da han frontet salget. E-posten fra styreleder i Bodø Energi, som redegjør for dette, skal han ha lest «ordentlig» først flere dager senere.

Dermed melder et naturlig spørsmål seg i en slik sak: Er det forenlig med rollen som ordfører å være frontfigur i en av kommunens største økonomiske saker – uten å ha fått med seg helt sentrale forhold som direkte berører egne økonomiske interesser?

Tidslinjen

For å vurdere det, må vi se på dagene som ledet fram til at inhabiliteten kom på bordet.

Styrets direkte dialog i sluttfasen av salgsprosessen gikk gjennom kommunedirektøren. Ordføreren presiserer at telefonsamtalen 8. juni gjaldt styrehonorar foran generalforsamlingen, ikke selve aksjesalget. Samme dag blir han satt på kopi på en e‑post fra styreleder, sendt til kommunedirektøren, avdelingsdirektør og varaordfører, der innholdet i aksjonæravtalen i Arva blir grundig redegjort for.

I e‑posten forklarer styrelederen hvordan Bodø Energi vil legge frem et forslag om salg av 15 prosent av Arva‑aksjene til Troms Kraft, og at dette forutsetter godkjenning i Bodø bystyre. Han beskriver at dersom kommunen sier ja, utløses både tilbudsplikt og medsalgsrett for de øvrige aksjonærene. Dragefossen nevnes uttrykkelig, med rett til å kjøpe en andel av de 15 prosentene, senere eventuelt selge en andel av egne aksjer dersom resten av posten legges ut, og til slutt en mulig innløsningsplikt dersom Troms Kraft passerer 75 prosent eierskap.

I praksis betyr det at bystyrets vedtak fungerer som en på‑av‑bryter for en pakke økonomiske rettigheter til Dragefossen – et selskap ordføreren selv er inne på eiersiden i.

Tirsdag 9. juni leder han pressekonferansen i rådhuset. Han presenterer salget som en historisk mulighet, gjør rede for planene om generasjonsfond og forsvarer at kommunen selger seg ned i et samfunnskritisk nettselskap. Han opptrer tydelig som politisk pådriver for løsningen.

Fredag 12. juni skriver han selv til kommuneadvokaten at det er «når jeg i dag leser igjennom mailen under» – altså e‑posten fra styrelederen 8. juni – at han blir klar over avtalen om medsalgsrett og tilbudsplikt overfor Dragefossen. Samtidig viser han til sitt eget eierskap på 13 av 1295 aksjer i Dragefossen gjennom Edgeing Holding AS, og ber om en vurdering av om han er inhabil. Han kunngjør på sin Facebook-vegg han at han trekker seg fra bystyrets behandling av Arva-saken.

Kjernen i vurderingen blir dermed uendret: Ordføreren sier selv at han sto på kopi på e‑posten 8. juni, men at han først leste den grundig 12. juni – etter at han hadde ledet pressekonferansen om salget. Hvor rimelig det er å legge til grunn at byens øverste politiske leder ikke hadde satt seg inn i innholdet før han frontet saken offentlig, er et spørsmål leserne må ta stilling til. Tidslinjen gir et saklig grunnlag for å stille det spørsmålet.

Forretningsmannen

Spørsmålene blir ikke mindre relevante når vi ser på ordførerens rolle som næringslivsaktør på Fauske nylig.

Der solgte kommunen industritomter rundt Krokdalsmyra til lav pris, med mål om arbeidsplasser og langsiktig næringsutvikling. I den prosessen inngikk kommunen en opsjonsavtale med Åsmyra Industripark AS, der Odd Emil Ingebrigtsen eide 36,5 prosent av aksjene. Han var en sentral medeier, med bakgrunn fra energibransje og regional utvikling.

Da en stor industriaktør kom inn, ble den såkalte 10‑prosentklausulen – som skulle sikre Fauske kommune en andel ved videresalg – tema for krevende forhandlinger. Kommunen fikk advarsler om rettsrisiko og tidsfrister, og politikerne valgte til slutt å godta et forlik de forsto som basert på en salgssum på 20 millioner kroner.

I ettertid har det kommet fram at eiendommen samme dag ble solgt videre for 46,7 millioner. Fauske-ordføreren har omtalt prosessen som «rå business», og kommunen har selv beskrevet at de ikke hadde full oversikt over hele bildet da de tok beslutningen.

For Åsmyra-selskapet innebar avtalen betydelig gevinst. For Odd Emil Ingebrigtsen er den personlige gevinsten anslått til om lag tre millioner kroner. Det illustrerer at han har deltatt i komplekse avtaler der kontraktsklausuler, timing og prisfastsettelse har stor økonomisk betydning.

Fauske-saken gir dermed et bilde av en aktør som er godt vant til å håndtere detaljer i avtaler, og som har vist evne til å utnytte slike mekanismer i kommunale sammenhenger. Det gjør forklaringen om manglende oppmerksomhet i Arva-saken vanskeligere å forstå, uten at det i seg selv avgjør hva som faktisk har skjedd.

Tillit

Samlet sett står vi igjen med to situasjoner som det er naturlig å se i sammenheng.

På den ene siden: Medinvestoren Ingebrigtsen på Fauske, som gjennom sitt eierskap i Åsmyra Industripark AS inngår en avtale som gir selskapet en betydelig gevinst, mens vertskommunen i ettertid opplever at de satt igjen med mindre enn de kunne fått.

På den andre siden: ordføreren i Bodø, som ber oss anta at han ikke oppfattet Dragefossens rettigheter i Arva‑saken før tre dager etter at han selv presenterte salget for offentligheten – til tross for dialog med styreleder og en detaljert e‑post som beskriver hvordan bystyrets vedtak gir økonomiske rettigheter til et selskap han er medeier i.

Formelt har han nå gjort det som forventes: Han har bedt om juridisk vurdering, kommuneadvokaten har konkludert med at han sannsynligvis er inhabil, og bystyret skal behandle saken uten ham. Likevel gjenstår det prinsipielle spørsmålet om hvordan slike interessekoblinger håndteres i forkant, og hvor tidlig åpenhet og habilitetsvurderinger bør avklares.

Derfor er det også rimelig å stille dette spørsmålet:

Er det forenlig med den tilliten innbyggerne må ha til ordføreren at han først oppdager slike koblinger etter å ha frontet en milliardbeslutning – særlig når han samtidig har en bakgrunn som viser inngående kjennskap til avanserte avtaler og hvordan økonomiske mekanismer fungerer?

Det spørsmålet handler ikke bare om én politiker, men om hvilke standarder vi forventer når store verdier og folkevalgtes egne interesser møtes i samme sak.