De siste ukene har jeg syntes synd på meg selv opp til flere ganger. Min hverdag har vært preget av bachelor-innspurt og eksamen, men i forrige uke fikk jeg endelig levert, og i kombinasjon med at jeg så ferdig det danske kjærlighetsprogrammet «Hotel Romantik», begynte jeg å sette ting i perspektiv.
Dagen før jeg leverte bacheloren kom jeg hjem til samboeren min og gråt og gråt. Jeg var sliten og drittlei av å sitte med litteraturliste og kildehenvisninger. Jeg søkte sympati, og man kan jo tenke seg til hvordan jeg reagerte da samboeren min svarte: «Johanne, alle har det tøft nå, det er ikke synd på deg». Selv om jeg visste at han hadde rett, låste jeg meg inne på badet på trass, så jeg kunne sutre i fred. Stakkars, stakkars meg.
Om kvelden var jeg klar for å slappe av og se siste episode av «Hotel Romantik», som minner litt om et veldig uskyldig datingprogram. Programmet handler om 20 eldre mennesker på rundt 70 år som flytter inn i en villa på Mallorca i ti dager. Målet er nødvendigvis ikke at det skal ende med ti par, men premisset for programmet er at man skal finne kjærligheten.
La meg si det sånn: Jeg har hulket til dette programmet, og det har satt noen ting i perspektiv. Naturligvis har de en livserfaring jeg ikke engang kan se for meg at jeg en dag vil sitte med. Noen har vært gift tre ganger, andre har ikke datet på 40 år, mange har mistet sine ektefeller, og Tom på 74 år har ikke danset siden han var 40. Felles for alle 20 er livsgleden. De snakker avslappet om at livet tar slutt, og at de må nyte den siste tiden de har igjen. Når de forteller om at de vil finne en soulmate de kan ha resten av livet, høres det voldsomt ut, men det er jo klart de vil ha det. «Resten av livet» er jo for dem nødvendigvis ikke så mange år.
Det er ikke alle som finner sin soulmate, men det er mange som finner seg selv, og innser at de enten har jobbet for mye gjennom livet, eller glemt å fokusere på seg selv. Og det er dette som inspirerer meg. De har en selvinnsikt jeg også vil ha. Det er ikke alt av det som skjer her og nå som er viktig, og en bachelor-oppgave skal ikke prege mine tjueår.
Det gjelder å nyte livet så lenge man har det, og prøve å sette ting litt i perspektiv. Det er klisjé, men de finnes av en grunn.
Live, life, love. Er det ikke det man sier?