HMR | Kulepennatleter redder ikke liv

Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Til helseminister Jan Christian Vestre, styret og ledelsen i Helse Midt-Norge RHF, og våre folkevalgte:

Nok en gang får vi høre at det må spares. Nok en gang varsles nedbemanninger. Nok en gang er det pasienttilbud, ambulansetjenester og helsepersonell som skal betale prisen.

Samtidig leser vi om ledere og direktører som får lønnsøkninger og godtgjørelser som for folk flest framstår hinsides all fornuft.

Har vi virkelig blitt så fattige at vi ikke har råd til å ivareta folkehelsen?

I verdens rikeste land?

Dette er ikke første gang vi står her.

Døde med ett døgns mellomrom

Jeg husker 1989. Også da var svaret innsparinger og nedbemanning. Allerede den gangen var det kjent at mange leger og helsearbeidere vegret seg for å etablere seg i Møre og Romsdal fordi arbeidsforholdene var uforutsigbare. Hvor man skulle bo og arbeide kunne endres fra ett fylkesvalg til det neste.

Beslutningene ble ofte preget av geografi og lokalpolitiske interesser, ikke av helhetlig og langsiktig planlegging.

I dag har vi fått helseforetaksmodellen.

Den skulle gi bedre styring. Mange opplever i stedet at avstanden mellom beslutningstakerne og pasientene har blitt større. Mens ansatte som står ved sykesengen, i ambulansen eller på operasjonsstua presses stadig hardere, vokser administrasjonen.

Det sies at vi mangler helsepersonell, intensivsykepleiere, jordmødre, ambulansepersonell og leger. Likevel virker det alltid som om det er direktørstillinger det mangler.

For meg er dette ikke bare tall i et budsjett. Det handler om liv.

Den 20. mai 1989 ble to friske jenter født på Molde sykehus. Begge døde med ett døgns mellomrom.

De kunne vært 37 år i år, men jeg mener de døde fordi politikerne nedbemannet og ikke prioriterte helse.

Den ene ble fløyet til Trondheim og døde av sepsis, blodforgiftning.

Antibiotika i tide kunne reddet Kari. Den andre var vår datter, Anne Margrethe.

Hun var slapp allerede på sykehuset, men bekymringene våre ble avvist. Barnelegen hadde nettopp tatt sin første sammenhengende ferie på to år. Belastningen på helsepersonellet var enorm.

Ba om luftambulanse

Den 28. mai (på min 29-årsdag) målte vi kroppstemperaturen hennes til 35,5 grader. Vi kontaktet lege. Den nyutdannede legen som kom hjem til oss konstaterte sepsis og ba om luftambulanse. Hun ble avvist.

Hun ble ikke trodd.

Vi ble ikke hørt.

En erfaren ambulansesjåfør tok ansvar og sa: «Jenta er syk. Vi kjører.»

På sykehuset møtte vi et system som allerede var strukket til bristepunktet. Ingen tok imot oss.

Legen med ambulansen måtte tilbake til Nesset kommune fordi det bare var én lege på vakt og én ambulanse på vakt.

Dermed løp vi rundt med et dødssykt barn innpakket i et teppe og lette etter personell.

Fant ingen.

Tilfeldig dukket en lege opp som var på vei hjem etter vakt. Han viste oss barneavdelingen.

Da barnelegen kom ble han sjokkert og sa «barnet kjemper for livet».

Kuvøsen måtte pakkes ut, bruksanvisningen måtte leses. De skulle ta urinprøve men punkterte blæren og fikk en blødning. De skulle gi koagulerendes for å stoppe blødningen men var 10 cm unna fra å gi henne adrenalin. Det var jeg som mor som oppdaget.

Personell løp mellom oppgaver. Folk gjorde så godt de kunne. Men det var for få mennesker og for stor belastning.

Klokken 00.45 29 mai døde Anne Margrethe.

Vi kjenner konsekvensene

Dette er ikke en historie om enkeltpersoner som gjorde feil. Tvert imot.

Jeg har gjennom årene tenkt mye på jordmødrene, legene, sykepleierne og ambulansepersonellet som stod i dette. På barnelegen som hadde arbeidet så lenge at han ikke hadde hatt ferie på to år. På den nyutdannede legen som aldri glemmer hvordan hennes vurdering ble avvist.

Dette er en historie om hva som skjer når et system presses for langt.

Når det blir for få folk.

Når kapasiteten blir for liten.

Når økonomi får forrang framfor beredskap.

Når de som står nærmest pasientene ikke blir hørt.

Det er derfor jeg reagerer når det igjen varsles kutt i behandlingstilbud, forebyggende arbeid og ambulansetjenester.

For vi kjenner konsekvensene. Vi har sett dem før.

Lytt til legene

Spørsmålet er ikke om vi har råd til helsevesenet. Spørsmålet er om vi har råd til å la være. Har vi blitt så fattige at vi ikke kan redde liv?

For hvert kutt finnes det mennesker bak tallene. Barn. Foreldre. Ektefeller. Besteforeldre.

Helsepersonell som går hjem med en følelse av aldri å strekke til.

Da jeg en gang kjempet mot delt barnelegedekning mellom Molde og Kristiansund, sa en politiker til meg at «en kan ikke bruke følelser i politiske avgjørelser».

Men politikk uten menneskelighet er heller ikke løsningen.

Helsevesenet eksisterer ikke for direktørene. Det eksisterer ikke for budsjettene. Det eksisterer for pasientene.

Derfor ber jeg dere som styrer helsevesenet og landet vårt om å bruke sunn fornuft som også er følelser.

Lytt til dem som står i ambulansene.

Lytt til dem som står ved sykesengene.

Lytt til legene, sykepleierne og jordmødrene som kjenner konsekvensene av kuttene.

Og husk at kulepennatleter ikke redder liv

Det gjør mennesker.

For Anne Margrethe og Kari og for alle de som kommer etter.

HMR | Kulepennatleter redder ikke liv

Tags: