Kvinnen sitter på en mørkegrå steintrapp utenfor en leilighet i Änggården. Hun hviler hodet i hendene. Det lange, mørke håret faller ned over ansiktet, og den stripete genseren hennes er blodig. Kjeven er brukket.

Hun klager over smerter i hodet og forteller at hun har blitt slått og kvalt, at hun har blitt filmet og tvunget til å si en masse syke ting. Hun sier at det er Mohammad Heidarzadeh som har gjort det, og at han fortsatt befinner seg i leiligheten.

Det tok over en time før Anne klarte å tilkalle hjelp etter den dødelige mishandlingen i Mohammad Heidarzadehs leilighet. Foto: Politiet

Scenen fanges opp av en politibetjent som har rykket ut på alarmen og bærer kroppskamera. Det er fredag 2. mai 2025, og i en time har Anne Valo forsøkt å få hjelp av naboer og gjemt seg i en annen svalgang.

– Vi har i alle fall en kroppsskade av normalgraden, sier politibetjenten, som ringer etter en ambulanse.

Ingen ser ut til å forstå hvor hardt skadet Anne Valo er.

– Jeg må bare få legge meg ned, sier hun til ambulansepersonellet.

Den siste dagen i januar 2025 ble den da 37 år gamle Mohammad Heidarzadeh skrevet ut fra Rågårdens rettspsykiatriske klinikk i Göteborg.

Etter å ha blitt innlosjert i en omsorgsbolig i Änggården, med instrukser om å møte regelmessig ved Rågårdens poliklinikk, gikk han umiddelbart i gang med å ydmyke og kontrollere sin tidligere kjæreste Anne Valo (53).

Tre måneder senere er hun drept.

– Han jaget henne i døden. Hun var i stor fare med én gang han kom ut, og det eskalerte med stadig mer ydmykende innslag, sier Line Bergström Melin, advokat og bistandsadvokat for Annes familie.

Annes siste måneder i livet ble en vandring gjennom helvete mot den ytterste konsekvensen av partnervold. Volden førte henne stadig lenger bort fra dem hun elsket.

Sine fire sønner, søsknene Petri og Paola og moren Taina. Venner i ulike aldre. Flere av dem forsøkte å få henne til å bryte kontakten med Mohammad Heidarzadeh.

– Hun hadde nytt telefonnummer hele tiden fordi han alltid tok mobilen hennes. Jeg vet ikke hvor mange numre jeg har ringt henne på, forteller søsteren Paola.

Annes søster Paola tryglet Anne om å bryte all kontakt med Mohammad Heidarzadeh. Foto: Henrik Jansson

Moren Taina forteller om en gang hun og datteren satt og pratet sammen. Etter en lang stund hørte hun lyder fra Annes telefon, som lå i sofaen.

– Da forsto jeg at hun hadde ham med på telefonen, og at han hadde lyttet til hele samtalen vår.

Søstrene skulle ha møttes den helgen Anne ble drept. Paola forteller om en av de siste samtalene.

– Jeg sa at hun måtte bryte med ham, at jeg ikke ville få den telefonsamtalen om at noe hadde skjedd med henne.

Samtalen kom raskere enn hun hadde ventet.

En etter en fikk familiemedlemmene vite hva som hadde skjedd da de ikke fikk kontakt med Anne.

Under den tre minutter lange turen til akuttmottaket ved Sahlgrenska hadde Anne gått fra å være våken til bevisstløs, og hun ble lagt i respirator.

Legenes daglige forsøk på å vekke henne ga ingen resultater, og 7. mai ble intensivbehandlingen avsluttet.

10. mai trakk Anne sitt siste åndedrag i en seng på Sahlgrenska, omgitt av sine nærmeste.

Moren Taina etter ankeforhandlingen i lagmannsretten, tett på årsdagen for drapet. Hun sier at hun ennå ikke har fått sørget ordentlig over datteren sin. Foto: Henrik Jansson

Men den drøye uken familien tilbrakte ved Annes side på sykehuset, ble ingen uforstyrret avskjed. Ingen visste hvor Mohammad Heidarzadeh befant seg. Var han blitt varetektsfengslet? Hva var han mistenkt for?

De fikk beskjed om at informasjonen var underlagt taushetsplikt.

Det eneste familien visste, var at forrige gang Anne lå på sykehus med hjerteproblemer, dukket han opp, truet og kommanderte rundt, slik at personalet til slutt måtte flytte Anne utenfor hans rekkevidde.

Advokat Line Bergström var ikke bistandsadvokat på den tiden, men sier at hun ikke ville ha akseptert at familien skulle leve i uvisshet om hvorvidt han var varetektsfengslet eller ikke.

– Det er fullstendig umenneskelig at familien ikke engang kunne få ta farvel i fred uten å være redde.

Annes familie har nettopp vært gjennom ankeforhandlingen i lagmannsretten i Göteborg. Det nærmer seg årsdagen for drapet på Anne, og det har vært følelsesmessig tungt.

Mohammad Heidarzadeh ble dømt til livsvarig fengsel i tingretten, men anket dommen.

Under ankeforhandlingen deltok han via videolink, men virket for det meste opptatt av andre ting. Han gestikulerte, snakket med fengselsbetjentene og fremsto tilsynelatende uinteressert i det som foregikk i rettssalen, med mikrofonen avslått.

Mohammad og Anne møttes hos felles bekjente i 2021. Så snart de ble et par, begynte Anne å trekke seg unna og stenge ned sine sosiale medier.

Etter at Mohammad hadde opptrådt truende overfor sykehuspersonell, kom Anne i kontakt med et krisesenter for kvinner. Ved flere anledninger hadde hun oppholdt seg på hemmelig adresse for å komme unna volden. Hun så ut til å trives.

– Men Göteborg er ikke noen stor by, og det er ikke så lett å forsvinne helt, sier Annes bror Petri.

Anne støtte på Mohammad i Brunnsparken da han hadde permisjon. Snart ble de sett sammen.

Sosialtjenesten ønsket at hun skulle flytte til en annen by, men Anne ville ikke forlate sitt eget nettverk. I desember 2024 avsluttet sosialtjenesten saken.

Våren 2025 anmeldte Anne trakassering til Snapchat: «Han truer meg og familien min. Han skremmer meg.»

Mohammad Heidarzadeh ble pågrepet direkte på stedet etter dødsvolden mot Anne. Han satt rolig igjen i leiligheten og pekte mot Annes sko og veske som var blitt liggende igjen.

Det var ikke første gang han drepte.

Annes drapsmann satt rolig og ventet i leiligheten sin da politiet kom for å pågripe ham. Der lå fortsatt Annes veske og sko igjen. Foto: Politiet

I 2009 ble han dømt for drap etter en hjemmefest i Mölndal, der han knivstakk en mannlig venn i brystet.

At han ikke ble dømt for mord, skyldtes ifølge lagmannsretten at handlingen skjedde «i øyeblikkets hete», hans psykiske tilstand og opplysninger om at noen av festdeltakerne hadde ertet ham fordi han var lav.

Straffen ble på litt over fire års fengsel. Dommen sones ved Tidaholm fengsel. Han blir sendt mellom fengsel og lukket rettspsykiatrisk behandling, avhengig av hvor «labil» han er.

I mellomtiden blir han dømt for å ha tatt kvelertak på en kvinnelig pleier og for å ha stukket en penn i halsen på en mannlig pleier.

Etter penn-angrepet i 2014 blir han dømt til lukket rettspsykiatrisk behandling.

Deretter fortsetter han å veksle mellom lukket og åpen rettspsykiatrisk behandling, og bor i perioder hos moren sin. Det er i denne perioden han møter Anne på en fest i Angered.

– Jeg tror hun syntes synd på ham, sier en venn i avhør.

Mellom 2020 og 2023 er han for det meste ute, men i juni 2023 blir han innlagt på Rågårdens lukkede avdeling og skrives først ut igjen i januar 2025.

I en uttalelse fra Rågården til tingretten i forbindelse med drapssaken, skriver de:

«Siden november 2024 har han blitt værende innen rettspsykiatrien utelukkende på grunn av uavklarte forhold for øvrig, noe som i praksis har innebåret mangel på en stabil og langsiktig bosituasjon.»

Et bilde fra den rettspsykiatriske avdelingen ved Rågården. Mohammad Heidarzadeh ble skrevet ut i januar 2025, og tre måneder senere hadde han drept på nytt. Foto: Politiet

Risiko for tilbakefall til alvorlig kriminalitet som følge av den psykiske lidelsen vurderes ikke å foreligge.

Men det er ikke det samme som at det ikke finnes risiko for vold:

«Den risikoen som eventuelt har foreligget, er vurdert å være knyttet til personlighetsfaktorer og ikke til noen alvorlig psykisk lidelse.»

Oppsiktsvekkende, sier familiens bistandsadvokat Line Bergström Melin, og ikke helt enkelt å forstå.

– Dette er en form for gåte, for de sier jo at han er fullt frisk, men samtidig gir de ham injeksjoner med antipsykotiske legemidler. Man kan jo ikke medisinere mot en usikker bosituasjon … resonnementet deres er helt ubegripelig, sier Line Bergström Melin.

Mohammad Heidarzadeh får til slutt en omsorgsbolig, skal gjennomgå regelmessige rusmiddeltester og få injeksjoner med antipsykotiske legemidler.

Ifølge flere vitner planlegger han rusbruken sin slik at stoffene har gått ut av kroppen når det er tid for oppmøtene ved Rågården.

De ansatte ved botilbudet har instruks om å møte ham med en lav-affektiv tilnærming.

– Hvis man leser den medisinske journalen hans, ser man at det er risiko for tilbakefall til voldskriminalitet. Da må man ha en tilnærming som gjør at det ikke skjer, forteller en miljøarbeider til politiet.

Men etter halv åtte på hverdager og klokken fem i helgene er ingen på jobb. Ingen har kontroll over hva som foregår i leiligheten der Anne ble slått i hjel.

Mohammad Heidarzadeh møtte til regelmessige oppfølgingstimer ved Rågården for å få medisiner, men flere personer opplyser at han fortsatte rusmisbruket sitt så snart han kom ut. Foto: Politiet

I Annes siste tid i livet var hun urolig. Tilbaketrukket, stadig med telefonen i hånden for å kunne svare når Mohammad ringte.

Familien hadde vanskelig for å få tak i henne fordi hun stadig hadde nye telefonnumre etter at Mohammad tok telefonene hennes for å gå gjennom innholdet.

Annes søster Paola trygler:

– Du må blokkere ham. Vi må finne på noe før det er for sent.

Dessverre fantes det ingen magisk løsning som kunne få Mohammad Heidarzadeh til å forsvinne ut av Annes liv og beskytte henne mot den siste ydmykelsen og volden.

Sporene etter hennes siste døgn i live er smertefulle for de pårørende å ta del i.

En innspilt mobilvideo med bisarre «tilståelser» sendes fra en anonym konto. På videoen, som er spilt inn i Mohammads leilighet, fremstår Anne som påvirket, oppgitt og som om hun forsøker å gjenta ordene til den som filmer.

28. mars 2026 stadfestet Lagmannsretten for Vest-Sverige tingrettens dom på livsvarig fengsel for drap i en kortfattet dom.

En lettelse for familien, absolutt.

Samtidig stiller de alle det samme spørsmålet: Hvordan kunne Mohammad Heidarzadeh bli løslatt?

– Er det først etter tre drap man setter foten ned? Hvor mange flere? spør Annes bror Petri Valo.

En person som Mohammad Heidarzadeh, som ifølge sine egne journaler har risiko for tilbakefall til vold, blir løslatt fordi han vurderes å kunne håndtere kravene i den åpne behandlingen.

Så får man håpe på det beste.

Marianne Kristiansson, spesialist i rettspsykiatri og professor emerita ved Karolinska institutet, bekrefter at systemet har mangler.

Sverige mangler lovgivning og en samlet organisering for å kunne overvåke og håndtere personer med ekstrem voldstilbøyelighet i åpen behandling, fordi sosialtjenesten ikke har den nødvendige kompetansen, mener hun.

– Det er et farlig hull i lovgivningen. Det er for mange aktører involvert samtidig, sier hun.

Forholdsvis få personer har den komplekse problematikken som Mohammad Heidarzadeh og Fredrick Broberg, som Expressen tidligere har omtalt.

Rågårdens rettspsykiatriske klinikk er en del av Sahlgrenska universitetssykehus i Göteborg. Foto: Google

Katarina Howner er overlege og spesialist i psykiatri og rettspsykiatri ved Rättsmedicinalverket. Hun sier at kriminalomsorgen er bedre rustet til å håndtere antisosial personlighetsforstyrrelse enn rettspsykiatrien.

Kriminalomsorgens programmer er spesifikt innrettet mot å endre kriminell atferd, som er kjernen i den antisosiale personlighetsforstyrrelsen.

Et dilemma for den rettspsykiatrikeren som foretar utredningen, er personer som både har personlighetsforstyrrelse og en alvorlig ruslidelse, og som av og til utvikler psykotiske symptomer.

– Da kan det være vanskelig å avgjøre om personens psykotiske symptomer skyldes en reell psykosesykdom som krever rettspsykiatrisk behandling, eller om de utelukkende er utløst av rusmidlene.

Minimere risikoen for framtidig vold

Eirini Alexiou er virksomhetsleder for rettspsykiatrien ved Sahlgrenska universitetssykehus og skriver i en kommentar at rettspsykiatriens oppdrag er å gi behandling og oppfølging til personer med alvorlige psykiske lidelser, samt gjennom risikovurderinger, behandling og oppfølging å minimere risikoen for tilbakefall til alvorlig kriminalitet.

– Risikovurderinger har som mål å minimere risikoen for framtidige voldshandlinger, men det er ikke mulig å eliminere risikoen fullstendig. Av hensyn til pasienttaushetsplikten har vi ikke anledning til å kommentere den aktuelle saken ytterligere, skriver hun.

Siden 15. april i år finnes straffen sikkerhetsforvaring, på folkemunne kalt forvaringsstraff, for personer som har begått alvorlig og gjentatt kriminalitet og hvor risikoen for tilbakefall vurderes som svært høy.

Straffen innebærer at den domfelte forblir bak lås og slå så lenge risikoen for nye alvorlige lovbrudd vurderes som høy.

Vis mer
Vis mindre

Situasjonen knyttet til bosituasjonen kjenner hun godt til, og hun omtaler den som en «systemfeil». Loven krever at man skal ha en stabil sosial situasjon. Hvis ikke, blir det ingen utskrivning.

Her stopper det ofte opp, og pasienter blir værende i den lukkede rettspsykiatriske behandlingen.

Lysgrønne bladliljer har begynt å bre seg utover. Årets friske skudd skyver til side fjorårets på buksbomen som vokser i en sirkel i den lille hagen.

Anne Valo er kledd i et rosa kosedress-sett. Hun myser mot lyset, og i den ene hånden holder hun en grønn vannkanne i plast, i den andre et glass vann og en pakke sigaretter. Bildet er tatt ovenfra, fra en balkong.

Dette er det siste bildet som ble tatt av Anne hjemme hos moren Taina. Anne elsket å være i hagen, plante og luke. Foto: Privat

Det er hjemme hos Annes mor Taina, der hun bodde det siste året av sitt liv. Anne elsket å være i hagen og kunne tilbringe timevis med å luke og plante.

– Når jeg så ut om morgenen, kunne jeg se den røde morgenkåpen hennes fare rundt i blomsterbedet, sier Taina og ler.

Bildet er tatt på Valborgsnatten. Vinterens siste dag, uansett hvor kalde vindene blåser.

På bildet har Anne bare litt over ett døgn igjen å leve. Det er det siste bildet noen som elsket og brydde seg om Anne tok av henne.

19. juni i fjor ble begravelsen holdt i Angereds kirke. På minnesamværet i Gunnilse var det ikke nok stoler til alle som kom.

– Det var så mange at de måtte stå langs veggene, sier moren Taina.

Lagmannsretten stadfestet tingrettens dom på livsvarig fengsel, og saken vil ikke bli behandlet av Høyesterett. Men for familien står spørsmålet fortsatt igjen: Kunne drapet ha vært forhindret? Foto: Henrik Jansson

Midt i kaoset etter datterens død har hun båret på en sterk frykt for at Mohammad skulle bli løslatt og gjøre alvor av truslene han hadde rettet mot familien.

Det er først nå, etter lagmannsrettens dom, at hun endelig kan begynne å sørge over datteren sin på ordentlig.

Denne artikkelen ble først publisert i svenske Expressen, som Dagbladet Pluss samarbeider med.