- I Dakar, Senegal, går mange unge fotballspillere på akademiet Mawade Wade for å bli profesjonelle.
- Senegalesisk fotballkultur er preget av lavere standarder og harde treningsforhold, noe som fremelsker ferdigheter i én-mot-én-situasjoner.
- Tromsø samarbeider med Mawade Wade, men kun få spillere får sjansen i Norge.
Vis mer
– Vi skal ikke skape en Einstein. Vi skal skape en Maradona.
Malick Diop styrer bilen gjennom den kaotiske trafikken i Dakar. Akademisjefen har invitert VG hjem – der spillerne bor.
Det er 20 av dem i tallet. De er mellom 14 og 17 år. Omtrent halvparten går på skole ved siden av fotballen. Det er sånn vi kommer inn på Einstein og Maradona i bilpraten denne dagen.
– Skole er viktig, men fotball er viktigere for disse barna, sier Diop.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Når det norske fotballandslaget møter Senegal i VM-sluttspillet natt til sankthansaften, er det ikke bare Erling Braut Haaland og Sadio Mané som står på hver sin banehalvdel.
Det er også to vidt forskjellige fotballkulturer.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
– I Norge er banene perfekte. Her spretter ballen gjerne to–tre ganger før du får kontroll, sier Ebrima Jammeh (17).
Han står på sidelinjen sammen med jevngamle Babacarr «Dybala» Saidy. Det er bare et par måneder siden de to kompisene, som opprinnelig er fra Gambia, har reist hjem etter et treningsopphold i Tromsø.
Tenåringene gir hverandre en high five og gliser når de snakker om hvor kaldt det var i Norge. Nå har de gjort seg ferdig med en ny treningsøkt på akademiet Mawade Wade i Senegal.
– Tempoet her er mye høyere enn hjemme. Men det er god trening, for tempoet er enda høyere i Norge, mener Dybala.
Ebrima og Babacarr i Tromsø. Foto: Tobias Stein Eilertsen, iTromsø
De to guttene har forlatt familiene i hjemlandet for å følge proffdrømmen. Nå bor de på akademiet til Malick Diop og norske Jon Torstensen i sentrum av Dakar.
17-åringene føler ikke på noe press, forsikrer de. Men å mislykkes er ikke et alternativ.
– Vi skal gjøre familiene våre stolte, lover Dybala.
Det guttene ikke vet, er at de trolig ikke skal tilbake til Norge.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Foto: Anders K. Christiansen / VGFoto: Anders K. Christiansen / VG
– De var fantastiske gutter. Ti av ti på oppførsel og arbeidsvilje. Men de mangler litt X-faktor på den fysiske biten, sier Tore Rismo.
Den tidligere fotballspilleren er i dag speider for Tromsø. Eliteserieklubben samarbeider tett med Mawade Wade-akademiet i Dakar.
– Det kan endre livet til en familie dersom disse guttene lykkes. Kjenner vi på det? Eller må vi bare være kalde og kyniske?
Rismo synes ikke det er enkelt.
– Det er vanskelig å takke spillere for oppholdet, og så si at det ikke blir noen kontrakt. Da Mamadou Barry var her, hadde vi også en annen spiller fra Senegal. I det samme møtet satt vi og sa: «Barry, du får en femårskontrakt». Den andre spilleren fikk høre: «Beklager, Fall. Du skal tilbake til Senegal. Du får forsøke å kvalifisere deg på nytt.»
Foto: Ronald Johansen, iTromsø
I løpet av et år henter Tromsø mellom fem og ti spillere på prøvespill fra akademiet i Senegal. Noen lykkes, andre får en returbillett til Dakar.
– Jeg skal ikke kalle det kynisk, men det er toppidrett, og det er ganske tøft og rått. Det er klart at jeg kjenner på den biten, erkjenner Rismo.
Han har flere opphold i Senegal bak seg de siste årene. Der har han sett hvordan fattigdom preger det vestafrikanske landet.
Men også hvordan det spilles fotball overalt. På stranden, på en hard kunstgressbane eller på støvete grusbaner.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Glem Brasil: Senegal er fotball. Sporten er synlig overalt. Hele tiden.
– Jeg tror mye handler om «sult», sier Tore Rismo.
– Dersom du skal komme det ut av Senegal som ung, må du enten være fantastisk god i akademia, kultur eller profesjonell idrett. Da har du en mulighet til å hjelpe storfamilien hjemme. Og derfor legger de hele seg i det å bli god nok til å lykkes.
Tromsø-speideren har én forklaring til:
– Rammebetingelsene i bydelen Medina, der Mawade Wade holder til, er mye dårligere enn på Alfheim i Tromsø. Underlaget er hardt og ujevnt. Utstyret er dårligere. Det fremelsker én-mot-én-ferdigheter som vi nærmest har organisert oss bort fra i norsk fotball.
– Så det at alt ikke er perfekt, skaper andre typer spillere?
– Ja, det gjør det. Vi får spillere som er gode én mot én, tenker duellkraft og vinner ball, svarer Rismo.
De unge spillerne sitter henslengt i bakgården.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Foto: Anders K. Christiansen / VGFoto: Anders K. Christiansen / VG
En av dem pumper vann fra brønnen. Da VG ankommer, reiser alle seg uoppfordret, kommer bort til oss og håndhilser høflig.
Det er her på Mawade Wade-akademiet de sover, spiser og tilbringer deler av fritiden sin.
Internasjonale overgangsregler gjør at de ikke kan signere for en europeisk klubb før de har fylt 18 år.
– Tidligere var det ikke så mange akademier i Senegal, men det har forandret seg. Nå er de overalt, sier Malick Diop.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Han forteller hvordan trenerne ofte reiser til Europa for å lære.
– Talentet kommer naturlig, og vi beholder det afrikanske i spillerne. Som eksplosiviteten. Men vi tar også med oss ting fra Europa, som det taktiske og mentale. Derfor klarer disse guttene å tilpasse seg europeisk fotball såpass raskt, mener akademieieren.
Han peker på flere av guttene i bakgården og ramser opp hvor de skal reise for å vise seg frem.
– Polen, Serbia, Egersund, Tromsø …
Samarbeidet mellom Mawade Wade-akademiet og Tromsø har vist seg å bli svært lønnsomt for den norske eliteserieklubben:
Mamadou Barry (20)
Ble hentet for noen få hundretusen kroner våren 2024. Åtte måneder senere ble han solgt til belgiske Union Saint-Gilloise for en totalpakke på rundt 30 millioner kroner.
El Hadji Malick Diouf (21)
Kom til Tromsø i 2023. Solgt et år senere til Slavia Praha for 60 millioner. Gikk raskt videre til West Ham, for over 260 millioner – da regnet det nye millioner over Tromsø.
Abubacarr Sedi Kinteh (19)
Etter kun tre kamper for Tromsø sa klubben i fjor nei til 60 millioner fra Slavia Praha. Denne uken ble han solgt til en klubb i Saudi-Arabia for rundt 75 millioner kroner etter bare 35 kamper i Norge.
– Vi gjør ikke dette på grunn av pengene. Mange av spillerne får forlate akademiet helt gratis. Vi ønsker ikke å stå i veien for drømmene deres, sier Diop.
Noen inntekter må likevel til. Akademiet Mawade Wade har 17 personer på lønningslisten sin.
Én av dem er en gammel kjenning fra den norske eliteserien.
Tidlig på 2000-tallet var Abdoulaye Mbaye innom klubber som Start, Aalesund, Tromsø og Vålerenga. Nå sitter han på tribunen og ser utover treningsbanen i Dakar.
Mbaye er en av trenerne i Mawade Wade-akademiet.
– Hemmeligheten bak suksessen til Senegal handler om sult, innleder han.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Mbaye har gode minner fra Norge. Han snakker om hvordan publikum og Norges Fotballforbund tok kampen mot rasisme på alvor.
– I Norge, så har dere alt. Dere har det i all hovedsak veldig enkelt. I Senegal er du avhengig av å lykkes innen fotball for å kunne hjelpe familien din. Det dytter deg fremover i jakten på å nå målet ditt.
– Blir det ikke et veldig stort press av slikt, når hele familier er avhengige av unge gutter som spiller fotball?
– Selvfølgelig, svarer Mbaye.
– Men fotball er press. Hver eneste dag, sier Mbaye.
Det er over 20 år siden han startet Mawade Wade-akademiet.
Foto: Fredrik Solstad / VG
Foto: Fredrik Solstad / VGFoto: Fredrik Solstad / VG
Jon «Såpa» Thorstensen bor i Dakar, men er hjemme i Norge på en snarvisitt.
– I Norge kan du i all hovedsak bli hva du vil. Mislykkes du med å bli lege, er det likevel et sikkerhetsnett som tar imot deg. Ingen må bli fotballspillere, sier han.
– I Senegal, derimot, må du fighte.
Ifølge Thorstensen har fotballforbundet i Senegal delt ut rundt 400 lisenser til å drive akademier i landet. De aller største, som Generation Foot, har rundt 80 spillere boende hos seg.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
– Det å lykkes betyr alt for disse ungdommene. Hvordan er det å knuse hjertene til dem som må avvises?
– Vi gjør egentlig ikke det. Det er selvsagt alltid noen som ikke lykkes, men målet vårt er å ta inn spillere som er gode nok til å «bli noe». Og noen av dem som ikke kommer seg ut, kan få en trenerjobb her eller et annet sted.
– Så de forsvinner ikke nødvendigvis ut i det store intet, men går til noe annet?
– Ja, de går ofte til noe annet. De som ender opp i førstedivisjon i Senegal, tjener ikke mye, men de får fortsatt en liten lønn. Og de får en god utdannelse. Mange går videre til andre lag og klarer seg godt.
Foto: Anders K. Christiansen / VG
Jon «Såpa» Thorstensen har aldri levd et A4-liv. Han bor i Senegal, er utdannet arkitekt og har konvertert til islam.
Han er også mannen som i sin tid sendte Mame Biram Diouf og Pape Pate Diouf til Molde. Førstnevnte ble solgt til Manchester United for rundt 50 millioner kroner. Sistnevnte ble solgt til FC København for mellom 15 og 20 millioner kroner.
Deretter endte samarbeidet med agent Jim Solbakken i en bitter krangel i full offentlighet i 2014.
Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
– Jeg har lekt hele livet og aldri jobbet for noen, sier Thorstensen.
Han mener det at han ble muslim, har betydd mye.
– Jeg lærte å respektere andre mennesker på en ny måte. Ingen mennesker er bedre enn andre mennesker. Og de fleste vil egentlig det samme, mener han.
– Noen vil kanskje tenke at dere driver dette akademiet for å tjene mye penger?
– Jeg har ikke hatt penger på mange år. Det er blitt noe mer de siste fem–seks årene, og det blir kanskje litt fremover, siden det selges spillere. Men jeg er ikke en som kjøper materielle ting, svarer Thorstensen.
Thorstensen og Malick Diop Foto: Privat
– Vi har brukt hver krone på akademiet, og ønsker å gjøre det enda bedre. Nå ser vi etter en ny tomt for å utvide. Vi vil lage et lite samfunn, så det ikke skal se ut som en militærleir eller fremstå veldig prestisjeaktig. Det skal være et riktig akademi, sier Thorstensen.
Han brenner for Senegal og folkene som bor der, bedyrer han.
– Så nei, jeg gjør ikke dette for pengene.
Anders K. Christiansen
Journalist
Kontakt Anders K. Christiansen