HAMAR (DAGBLADET): Lyset faller inn gjennom de store vinduene på Scandic Hamar denne varme maidagen. Tone Therese Haugen (50) setter seg ned i en mørkeblå sofagruppe, litt skjermet fra summingen rundt Unge & rus-konferansen.

Hun kommer rett fra scenen der hun har fortalt om viktigheten i å snakke åpent om selvmord.

– Jeg er ganske trygg i min historie, jeg har gjennomgått og snakka om den så mange ganger. Og så har jeg lovet Elias at hans farger skal fortsette å skinne.

Tone trekker opp det ene ermet og viser fram tatoveringen på underarmen: et fargerikt hjerte, malt som i akvarell, med fugler som flyr ut av det.

VIKTIG BUDSKAP: Tone Therese Haugen har tattovert et hjerte som rommer Elias’ farger. I hånden holder hun de grå russekortene fra Mental Helse Ungdom. Foto: Kristin Svorte

Det samme hjertet finnes på sønnens gravstein.

– Det ble så mørkt for ham at han ikke så noen mulighet til å leve videre. Det er det som står på gravsteinen hans også: «Dine farger vil alltid skinne». Jeg bærer alltid med meg fargene hans.

Fem år har gått siden den januarnatta Tone mistet sønnen Elias. Fem år siden livet – slik hun kjente det – stanset.

«Slipper å tenke»

Da Dagbladet møtte henne første gang i 2021, hadde det gått under ett år siden Elias døde. Hjemme i Brumunddal satt sorgen fortsatt i veggene. Familien var midt i en oppussing, men ingenting i huset så ut eller føltes slik det en gang hadde gjort.

FEM ÅR SIDEN: – Jeg må prøve å finne ut hvordan jeg kan fortsette å leve, hvor jeg vil i livet og hvordan jeg kan få et godt liv, sa Tone da Dagbladet besøkte henne i 2021. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

I stua hang et stort portrett av Elias. Tone viste fram et hjerte hun hadde malt. Det var fullt av farger – rødt, gult, oransje og lyseblått, men også mørkere felt.

Sånn var Elias, fortalte hun da. Full av farger.

Han var 17 år gammel. En gutt med store tanker, en tørr humor og en egen evne til å skape trygghet rundt seg. Han var ivrig konkurransesvømmer som hadde kvalifisert seg til NM og han svømte 20 timer i uka.

– Da jeg spurte ham om hvordan han orka det, så sa han: «Mamma, når jeg svømmer så slipper jeg å tenke på noe», forteller Tone nå.

BLE 17 ÅR: Elias var glad i matte, god i Rubiks kube og brukte hodet mye. Foto: Privat

Så kom pandemien og svømmehallen stengte. Det som hadde vært Elias’ fristed, forsvant.

– Svømmehallen var hans sted, hvor han hadde fri. Når du i en alder av 17 år mister 20 timer i uka med frihet – og det at han i utgangspunktet var en tenker – tror jeg ble veldig tungt for ham.

Trenger du noen å snakke med?

Vis mer
Vis mindre

Redd for å bli voksen

Da samfunnet gradvis åpnet igjen, var det fortsatt ikke enkelt. Regler om kommunegrenser og kohorter gjorde at Elias ikke fikk komme tilbake i bassenget slik de andre gjorde.

– Jeg tror at han kjente på utenforskap i forhold til hvorfor de andre fikk svømme, og ikke ham. Jeg tror også han tenkte mye på at de andre ble bedre, og at det ville bli kjempetungt for ham å starte opp igjen.

Hun har tenkt på alle gangene han sa at han var redd for å bli voksen. Det var bare noen uker til han skulle fylt 18.

FIKK PRIS: Elias var ifølge mor en fargerik type, som alltid tok seg av andre. Dette mottok han pris for i svømmegruppa bare uker før han døde. Foto: Privat

Tone kaller det «knaggene» sine. De få punktene hun kan holde fast ved når tankene hennes begynner å lete etter svar. For svaret finnes ikke.

– Det er det som gjør selvmord så komplisert – det at vi får ikke svar. Vi kan sitte i evighet og spekulere, men du finner ingen grunner.

Hun har måttet øve seg på å la det være nok.

– Jeg har opplevd at når jeg finner fred med og aksepterer de tingene, så kommer jeg videre.

Så blir hun stille et øyeblikk. Øynene fylles.

– Jeg kunne ikke gjort noe annet. Jeg var den beste mammaen jeg kunne være der og da.

Tegnene voksne bør være oppmerksomme på

Det finnes ingen fasit på hvordan man kan se at en
ungdom har det alvorlig vanskelig psykisk, understreker Line Toft Haaland, leder kommunikasjon og innsamling i
Mental Helse Ungdom, til Dagbladet.

Likevel finnes det enkelte tegn venner, foreldre,
lærere og trenere bør være ekstra oppmerksomme på.

– Noen vanlige tegn kan være at ungdommen trekker seg
unna venner og aktiviteter, virker nedstemt over tid, mister interesse for ting
de tidligere likte, får store endringer i søvn eller appetitt, eller uttrykker
håpløshet og at de føler seg som en belastning for andre.

Hun forteller at noen unge også kan bli mer irritable
eller sinte.

– Det viktigste er å reagere dersom du merker at noe
er annerledes enn vanlig, og å våge å spørre hvordan personen egentlig har det.

Vis mer
Vis mindre

Dystre statistikker

På scenen tidligere denne dagen sto Tone sammen med Adrian Lorentsson fra Mental Helse Ungdom og Viktoria Jorde Hellebø fra Unge LEVE. 

Selv er Tone blitt leder for LEVE Hedmark, et av flere fylkeslag som til sammen utgjør LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Sammen snakket de tre om Gråruss-kampanjen, som i år har vært vist på kino.

HOLDT INNLEGG: Tone Therese Haugen på scenen under Unge & rus-konferansen sammen med Adrian Lorentsson (Mental Helse Ungdom) og Viktoria Jorde Hellebø (Unge LEVE). Foto: Kai Nygaard / KORUS

Kampanjen retter blikket mot grårusskort og en dyster statistikk som blant annet viser at selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge og at tre av ti har skadet seg med vilje.

Tone er selv med i kampanjefilmen, og det var ikke tilfeldig at hun sa ja.

– Det ble en ekstra mening med det, fordi jeg visste at Elias så veldig gjerne ville bli russ. Han hadde snakka om å bli russ. Han hadde kjøpt en soundbox, han hadde begynt å lage russelogoer, han hadde begynt med musikk.

Tone stopper opp. Blikket løftes mot taket, og hun legger hånda mot brystet.

– Det ble egentlig litt sånn sendt fra himmelen at jeg skulle være med på akkurat den kampanjen. Det ble som del av min prosess, at det skulle være en del av min sorg.

Den opprinnelige tanken var at Elias skulle avbildes på de grå russekortene. Det ønsket hun ikke.

– Jeg sa at det ville jeg ikke være med på, vi skal ikke glorifisere Elias for det han har gjort. Men vi kan snakke om historien. Jeg kan fortelle hvordan jeg har det, og hva jeg ønsker at ungdom skal tenke på.

Har glemt mye

Tone forteller om natta da hun og samboeren ble vekket av den yngste sønnen som sa at Elias var på badet, og at han ikke svarte. De fikk brutt opp døra, og så fant de ham.

– Det var da livet på en måte stoppa. Det kjentes ut som man bare var et skall. Hjertet gikk i tusen knas, man skjønte ikke hva som hadde skjedd.

DEN VONDE NATTA: Tone snakket med sønnen Elias rett før de la seg. Men samme natt gikk han rett forbi soverommet. Foto: Kristin Svorte

Tone husker bare bruddstykker. Hun husker telefonen til nødetatene, og hylene fra Elias’ lillebror. Det aller meste ligger under et slør av glemsel, visket vekk fra hukommelsen.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg slipper å se det hele for meg igjen og igjen som på film. Men jeg kan kjenne på ting når jeg ser blålys.

– Smertefullt og uvirkelig

Fem år seinere er det særlig ett minne som står sterkt hos henne.

– Jeg husker veldig godt politidama som sto og holdt rundt meg, forteller hun beveget.

– Hun sa ikke noen ting, hun bare sto på stuegulvet og holdt rundt meg. Det å vite at det er ingenting å si. Å la den stillheten få lov til å være der, men at det er en omtanke.

Kriseteamet kom. De var trygge og rolige, snakket om hva de anbefalte familien å gjøre, forteller Tone.

– Så blir det en sånn boble som går fram til begravelsen, og da skjer det veldig mye. Det er utrolig mange som tar kontakt. Det er masse aktiviteter og mange ting du skal forholde deg til. Du skal finne ei kiste, du skal snakke om skifteattest. Det er både smertefullt og helt uvirkelig.

Etter begravelsen sprakk bobla.

– Det er først da man begynner å kjenne på realiteten: «Oi, hva har skjedd?». Og det er ofte da folk blir borte.

Derfor er åpenhet viktig

Ifølge Line Toft Haaland i Mental Helse Ungdom, er det avgjørende å bryte tabuene rundt
selvmord og psykiske utfordringer.

– Det er viktig fordi tabu og skam kan gjøre det mye
vanskeligere å be om hjelp. Når vi tør å snakke åpent om psykisk helse og
selvmordstanker, så senker vi terskelen for å søke støtte og hjelp, forteller
Haaland til Dagbladet.

Åpenheten bidrar også til at flere lærer seg å kjenne
igjen tegn på at noen sliter, og at flere tør å bry seg.

– Selvmord er et alvorlig samfunnsproblem, vi mister to
mennesker hver dag. Forebygging starter med at vi våger å snakke om det.

Hun forteller at mange unge opplever selvmordstanker
i løpet av livet. I Mental Helse Ungdoms rapport StatusUng 2024
svarer over fire av ti unge at de har hatt selvmordstanker på et tidspunkt.

– Tallene viser at dette er langt vanligere enn mange
tror.

Samtidig understreker Haaland at selvmordstanker ikke
nødvendigvis betyr at man ønsker å dø.

– For mange handler det om å stå i en situasjon som
oppleves så vanskelig at man ikke ser noen annen utvei. Det viktigste budskapet
er at hjelp finnes, og at det er mulig å få det bedre.

Vis mer
Vis mindre

– Utrolig ensomt

Tone forteller at de hørte ikke mer fra kriseteamet, annet enn en telefonsamtale når det nærmet seg årsdagen. Det var ingen andre enn fastlegen fra helsevesenet som holdt kontakt med familien.

Selv hadde hun ingen anelse om hva hun skulle gjøre. For hva gjør en egentlig etter å ha mistet et barn til selvmord?

Det er derfor hun nå er så tydelig når hun snakker om hva det vil si å være en hjelper. At man ikke skal si: «Bare ring hvis det er noe.»

– Det går ikke. Jeg ville aldri ringt noen og sagt at nå har jeg det jævlig, fordi ingen andre ville forstått meg. Det er utrolig ensomt. Jeg har aldri vært så ensom i hele mitt liv som når jeg sitter med sorgen min, for jeg vet at det er ingen andre som kan forstå det.

Vær konkret, sier hun. Ta med mat. Spør om du skal vaske klær. Foreslå en tur. Pass på at man får nok søvn. Ring igjen.

– Si: «Jeg ringer deg i morgen klokka 12. Hvis du ikke vil eller kan prate med meg, så er det helt greit. Og så prøver jeg å ringe deg igjen dagen etter klokka 12». Det er du som må være den oppsøkende, for vedkommende er ikke i stand til å huske noen ting.

– Tøft og vondt

Tone forteller at hun blir kjemperolig når hun holder foredrag der hun forteller om det som ligger hennes hjerte nært – nemlig å hjelpe etterlatte, dem som sliter med selvmordstanker og å rette søkelys på forebyggende arbeid.

– Selvfølgelig ville jeg gjort alt i hele verden for å få Elias tilbake. Men jeg får hvilepuls fordi jeg skal formidle et viktig budskap.

DELER HISTORIEN: «Gråruss-mamma» Tone Therese Haugen på scenen under Unge & rus-konferansen der de viste kampanjevideoen hvor Tone og Elias er med. Foto: Kai Nygaard / KORUS

Underveis i presentasjonen på Scandic Hamar, viste de «Gråruss»-videoen der vi ser ungdommer i full gang med russefeiringa, til tonene av Emilie Hollow som framfører «Jeg vet du er borte».

– Jeg sto på scenen med hånda på hjertet mitt fordi det er en mening. Det er fargene som skinner via det grå. Det er tøft og godt og vondt, alt på en gang. Alle følelsene på hele spekteret.

Det er også noe av det sorg har gjort med henne, sier hun. Utvidet følelsesregisteret.

– Før så var det liksom «det er det verste som har skjedd». Nå fins det ikke noe verre som kan skje meg, så jeg vet hvor vondt det er. Men jeg kan også gråte av glede når jeg ser en sky på himmelen, fordi at livet er så sårbart og det kan skje på et sekund.

Foreldrechatten skal gjøre samtalene lettere

Mental Helse Ungdom lanserte nylig Foreldrechatten,
et lavterskeltilbud for foreldre og andre voksne rundt barn og unge.

– Foreldrechatten er et lavterskel tilbud der
foreldre og andre voksne rundt barn kan stille spørsmål anonymt og få svar
direkte fra ungdom. Målet er å gi voksne bedre innsikt i hvordan unge har det i
dag, og å gjøre det lettere å ta de viktige samtalene hjemme.

Responsen har vært stor, forteller leder kommunikasjon og innsamling Line Toft Haaland til Dagbladet.

– Allerede fra oppstart fikk vi langt flere
henvendelser enn forventet, noe som viser at mange foreldre ønsker støtte og
råd i møte med utfordringer knyttet til ungdomstiden.

Hun sier erfaringene så langt viser at mange foreldre
ønsker å stille opp, men kan være usikre på hvordan de best kan hjelpe.

– Det kanskje viktigste vi har lært så langt, er at
foreldre bryr seg dypt om hvordan ungdommene deres har det. Mange ønsker å
hjelpe, men er usikre på hvordan. Foreldrechatten og Mental Helse Ungdom skal
være et sted som gjør det litt lettere å forstå hverandre og bygge bro mellom
generasjonene.

Vis mer
Vis mindre

Veien videre

Da Elias døde, visste ikke Tone at LEVE fantes. Første flere måneder seinere var det en annen «svømmemamma» som ringte henne og spurte om hun hadde hørt om organisasjonen.

Tone søkte det opp og meldte seg inn. Der fant hun sorggruppa som skulle bli avgjørende for henne å bearbeide sorgen og traumet.

– Det var da jeg selv fikk en trygghet i at livet kan bli bedre.

I SVØMMEHALLEN: For fem år siden ble Dagbladet med Tone til stedet Elias elsket å være aller mest. På vinduet hadde vennene hengt opp et bilde av ham og den røde trøya hans. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

I sorggruppa møtte hun mennesker som hadde opplevd selvmord i nær relasjon flere år tidligere. Enkelte av dem sleit fortsatt med ettervirkninger, noe som gjorde inntrykk på henne.

– Jeg tenkte at jeg skal ikke sitte med den smerten jeg har nå i 30 år til. Da må jeg brette opp ermene og jobbe.

Tone brenner så mye for å hjelpe de som sliter, at hun i dag er blitt leder for LEVE Hedmark. Organisasjonen arbeider med to hovedområder: etterlattperspektivet og forebygging.

– Vi vet at det å ta vare på etterlatte er utrolig viktig i forbindelse med forebyggende arbeid. Statistikken viser at nye selvmord gjerne kan være på grunn av at du er etterlatt. Så etterlattperspektivet er viktig.

Tar på alle veggene

I tillegg til å være leder for LEVE Hedmark, er Tone også likeperson. Det betyr at hun kan møte andre etterlatte i samtaler. Ikke som behandler, men som et menneske som selv har stått i noe av det samme.

– Jeg kan si noe om at jeg faktisk kan gjenkjenne det vedkommende sitter i nå. Det er med andre ord noe annet enn å gå til en psykolog eller få hjelp på andre områder. Jeg vil si at det er en mer mellommenneskelig relasjon.

ÅPENHJERTIG: – Åpenheten har først og fremst vært en befrielse for min sorgprosess. Jeg tror at det å kunne snakke om det, hjelper meg å bearbeide, sier Tone Therese Haugen. Foto: Kristin Svorte

Hun vet hvor viktig det kan være å få si det som for andre kan høres merkelig ut.

– Jeg kunne for eksempel si i ei gruppe med andre at jeg kan gå rundt i huset og ta på alle veggene, fordi jeg vet at Elias har tatt på dem. For andre kan det kanskje høres ganske sprøtt ut, men det er ikke det, forklarer Tone.

– Det er et sted hvor man kan normalisere de tingene som man går og tenker på i hverdagen som gjør at det blir enklere.

Råd til unge – og til dem rundt

Til ungdom som har det vanskelig, er rådet fra Line
Toft Haaland tydelig: Ikke sitt alene med det.

– Snakk med noen du stoler på, enten det er en venn,
forelder, lærer, trener, helsesykepleier eller andre. Mange tenker at de må
vente til det blir skikkelig alvorlig før de ber om hjelp, men det trenger man
ikke. Du fortjener støtte også når ting «bare» er vanskelig. Selv om det kan
føles håpløst akkurat nå, kan situasjonen endre seg, og hjelp kan gjøre en stor
forskjell.

Til dem som står rundt en ungdom som har det
vanskelig, er rådet å våge å bry seg.

– Spør hvordan personen har det, og vær forberedt på
å lytte til svaret. Du trenger ikke ha alle løsningene. Ofte er det viktigste
at noen ser deg og blir værende.

Dersom man er bekymret for at noen har
selvmordstanker, mener Haaland det er bedre å spørre en gang for mye enn en
gang for lite.

– Og husk at du ikke trenger å håndtere alt alene.
Involver andre voksne og hjelpeapparatet når det er nødvendig.

Vis mer
Vis mindre

Kjempesinna og skuffa

Hun snakker om posttraumatisk vekst. Om at et menneske kan oppleve traumer og likevel vokse. Ikke fordi traumet var meningsfullt. Ikke fordi det vonde blir borte. Men fordi noe kan skje i møtet med det.

– Posttraumatisk vekst betyr jo det at du kan oppleve traume som du kan vokse av. Men det krever ganske mye, blant annet mye aksept og tilstedeværelse.

Fem år seinere beskriver Tone tida som er gått som en reise gjennom indre prosesser hun ikke visste fantes.

UT PÅ TUR: – Jeg hadde et lite prosjekt for meg selv hvor jeg var ute hver dag et helt år og gikk tur. Jeg gikk 3305 kilometer på et år, og det var da jeg møtte naturen. Foto: Kristin Svorte

Hun har hatt gode mennesker rundt seg. En arbeidsplass som ga rom. LEVE, som ga henne et sted å jobbe med sorgen. Og etter hvert et engasjement som har vokst seg stort.

– Jeg har vært kjempesinna og sur og skuffa og lei meg og jeg har ønska å jobbe med ungdom, sier hun engasjert.

– Det har blitt en slik utrolig kraft, men også veldig slitsomt fordi at jeg møter så mye utfordringer, fordi det er så vanskelig og så komplisert. Og så opplever jeg òg at vi som samfunn ikke tar denne tematikken alvorlig nok.

Ikke til bry

Et av budskapene Tone ofte gjentar, er dette: Du er ikke til bry når du bryr deg.

– Det betyr for meg noe som jeg gjerne skulle visst lenge før Elias døde, dette med at vi er så redde for å spørre om ting.

Hun snakker om det konkrete spørsmålet mange frykter å stille: Har du tanker om å ta livet ditt?

DYSTRE TALL: Foreløpige tall viser at i alt 656 mennesker begikk selvmord i 2025. Av disse var 140 unge mennesker yngre enn 30 år. Foto: Kristin Svorte / Dagbladet

– Som samfunn så tror vi at vi er til bry hvis vi spør om tematikken som omhandler selvmord.

Men forskning og erfaring viser, sier hun, at det kan hjelpe å få snakke om det som er vanskelig.

– Vi trenger egentlig bare å få letta på det trykket som man da har.

– Være et medmenneske

For Tone handler det ikke om å fikse et annet menneskes liv. Det handler om å våge å gå inn i rommet der den andre er, og høre på det de har å si. Hun vet at mange er redde for ansvaret. For hva hvis svaret er «ja»?

– Det er ikke sånn at jeg blir ansvarlig for deg hvis du forteller meg at du har tenkt å ta livet ditt. Det man trenger å gjøre, er å være et medmenneske. Lytte på historien og si at vi sammen skal finne hjelp.

ILDSJEL: Tone er trygg når hun forteller om Elias. – Jeg vet at de som sitter i salen, har det mye vanskeligere enn meg når de hører på mens jeg fortelle min historie. Foto: Kai Nygaard / KORUS

Det kan være å kontakte lege, eller ringe en hjelpeorganisasjon. Tilby å bli med.

– Du blir ikke ansvarlig for personens videre handlingsmønster. Men du blir en førstehjelper som er der. Akkurat som vi jobber med hjerte- og lungekompresjoner, som jo er en førstehjelp som skal redde liv, så kan også det spørsmålet om du tenker på å ta ditt eget liv, være en førstehjelp for noen.

Hun stopper litt.

– Du er ikke ansvarlig, du er førstehjelper.

Derfor bør du tørre å spørre direkte

Mange kan være redde for å spørre direkte om
selvmordstanker. Ifølge Line Toft Haaland i Mental helse Ungdom viser forskning
at det ikke øker risikoen for selvmord eller planter slike tanker hos noen
dersom man spør direkte.

– Tvert imot kan det oppleves som en lettelse å bli
spurt og å kunne snakke om det. Mange som sliter forteller at det er veldig
vanskelig å ta temaet opp selv.

Et direkte spørsmål kan for eksempel være: «Har du
tanker om å ta livet ditt?»

– Når en trygg voksen eller venn spør direkte og
rolig, så kan det åpne døren for en viktig samtale og bidra til at personen får
hjelp tidligere.

Dersom en ungdom svarer ja på at hen har
selvmordstanker, er det viktigste å lytte rolig og ta det på alvor, forklarer
Haaland.

– Ikke få panikk eller bagatelliser det som blir
sagt. Takk personen for at hen deler, og hjelp til med å finne videre støtte.

Hvis det er snakk om konkrete planer, eller fare for
at personen kan skade seg selv, må man handle umiddelbart.

– Dersom det er snakk om konkrete planer eller fare
for at personen kan skade seg selv, så må man kontakte helsevesenet eller
nødetatene umiddelbart. Ingen skal måtte stå alene med slike tanker.

Vis mer
Vis mindre

Hva Elias ville tenkt

Når Tone blir spurt om hva hun tror Elias ville tenkt om det hun gjør i dag, skjer det noe. Stemmen brister og hun blir stille et øyeblikk.

– Det spørsmålet har jeg aldri fått, hva Elias ville sagt om det jeg gjør.

Hun tørker bort noen tårer og bruker tid på å finne ordene.

– Han ville nok slått av en vits på det, for han var veldig sånn. Det handlet om at da klarte han å skape det gode miljøet rundt seg selv. Og så tror jeg han ville vært stolt av meg.

VIKTIGHETEN AV Å SPØRRE: Du er ikke til bry når du bryr deg. Det er et budskap Tone Therese Haugen ønsker å få spredt til så mange som mulig. Foto: Kristin Svorte

Hun smiler.

– Det var faktisk et veldig fint spørsmål som jeg kan bruke og reflektere litt over.

Får regnbue-bilder

Tone vender tilbake til Elias’ farger, og til løftet hun har gitt sønnen sin.

– Jeg vil at det som jeg har lovet Elias, skal være det som står igjen – at hans farger alltid vil skinne. Så når det blir mørkt for andre, så kan hans farger skape håp og lys, sier hun engasjert.

– Hvis jeg kan dele min historie om hva jeg har opplevd, og noen kan finne et lite lysglimt av håp i det, så vil fargene hans fortsette å skinne via meg.

GOD VENN: – Han var alltid en veldig fargeglad person. Han var inkluderende, kunnskapsrik, og han var en veldig god venn, forteller mamma Tone om Elias. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

I starten skrev hun hver dag. En slags dagbok i en egen Facebook-gruppe, hvor regnbuen ble et element som hun brukte flittig. Fortsatt sender folk henne bilder når de ser en regnbue.

– Da blir jeg veldig rørt, for da kjenner jeg at Elias lever videre. Det er fint.