Glimt, Arctic Arena | Hvis banken er kritisk, bør ikke årsmøtet også være det?

Foran dette ekstraordinære årsmøtet har styret i klubben sendt ut et grundig og gjennomarbeidet saksframlegg som gir årsmøtedeltakerne gode argumenter enten du vil si ja til ny stadion eller nei takk, denne risikoen bør ikke klubben ta.

På mange måter kan du argumentere for at du er svært glad i klubben din enten du bestemmer deg for å støtte et enstemmig Glimt-styre eller ber dem komme tilbake til saken når risikobildet er endret.

Bodø/Glimt legger frem noen av de mest ambisiøse stadionplanene norsk klubbfotball har sett på flere tiår. Drømmen om en ny, toppmoderne arena til godt over én milliard kroner er både visjonær og inspirerende, men prosjektet utfordrer også grensene for hva en norsk klubb kan håndtere økonomisk. Det er lett å forstå klubbens begeistring og ønsket om å utnytte medvinden som sportslig suksess har gitt de siste årene. Men det er like umulig å overse de betydelige fallgruvene som banker, finanseksperter og deler av det lokale næringslivet peker på når det gjelder realismen og bærekraften i finansieringsplanen.

Glimt presenterer en bred finansieringsmodell: lån og egenkapital, kombinert med sponsoravtaler, arenanavn, losjesalg, salg av næringseiendom, folkefinansiering (innsamling fra privatpersoner) og bidrag fra det offentlige. Bredden gir fleksibilitet dersom ett element svikter. Klubben har allerede signert flere viktige partneravtaler og losjer, og peker selv på at de er 85 prosent i mål med finansieringen – noe som gjenspeiler høy standing i lokalmiljøet og sterke relasjoner til næringslivet. At man velger å dele opp prosjektet i tre bestillingsfaser gir også en viss sikkerhet. Hvis finansiering eller marked svikter, kan man i verste fall stoppe etter fase én og likevel ha fått på plass et godkjent stadionanlegg til seriekamper og UEFA-krav.

Det er også verdt å trekke frem at Glimt ikke forsøker å skjule risikoene og har prøvd å lære av andres feil. Prosjektstyringen beskrives som grundig, med krav om uavhengig byggelånskontrollør (uavhengig kontrollør som overvåker byggefinansiering og utbetalinger), stramt endringsregime og løpende rapportering. Man har innhentet ekstern kompetanse fra konsulentselskaper og lært fra andre norske og europeiske stadionbygg. Kombinasjonen av lokalt eierskap og profesjonell prosjektstyring er et godt utgangspunkt.

Men det er flere avgjørende svakheter som ikke kan oversees, og som knyttes til både marked, økonomiske trender og sportslig utvikling. Store deler av finansieringsplanen bygger på inntekter som ennå ikke er sikret. Folkefinansiering er spesielt usikkert, og klubben har forhåndsinntektsført beløp fra salg av stoler og Spleis. Det samme gjelder det endelige utfallet av arenanavn og tribunesalg, selv om dialogene virker lovende.

Den kanskje største risikoen knyttes likevel til klubbens optimisme rundt sportslig suksess, publikumsoppslutning og sponsorverdi. Budsjettene tar utgangspunkt i nær kontinuerlig spill i Europa og tilskuersnitt på opptil 9.000 de første årene – tall som er høye selv for de beste norske klubbene, og direkte avhengige av at Glimt forblir en sportslig kraft både hjemme og ute. Historisk har man sett at slike premisser sjelden varer. Det budsjetteres altså med 25 år i Europa. Selv ikke Norges desidert mest vellykkede klubb historisk – Rosenborg – var noen gang i nærheten av 25 sammenhengende gode år.

Min største bekymring er at klubben presses til å bruke penger fra sportslig suksess i Europa til å bygge stadion i stedet for å bygge laget. Det er en sikker vei til svakere sportslige resultater, og den nedoverbakken er bratt. Plutselig er det Obos-ligaen vi snakker om, ikke Champions League.

Finanseksperter trekker også frem at selve gjeldsnivået og risikoen med stor, langsiktig kreditt er en utfordring for en relativt liten virksomhet som er utsatt for svingninger. Manglende evne til å levere på finansieringsmålene vil raskt kunne tvinge klubben til ekstraordinære tiltak – som kutt og uønskede spillersalg.

Det er Sparebanken Nord-Norge som får lånesøknadene fra Glimt, både når det gjelder byggelån og konverteringslån (lån som omdannes til annen finansieringsform senere). De er neppe spesielt imponert over hvordan klubben presenterer budsjettene fra 2027 til 2051, og ser nok tydelig alle risikoelementene som næringslivsfolk ofte peker på når de snakker om disse stadionplanene. Man har absolutt belegg for å hevde at prosjektet ligger nært den ytterste grensen for hva som er økonomisk forsvarlig. Når en bank er kritisk – bør ikke da et årsmøte også være det?

Avslutningsvis: man kan si at Glimt virkelig våger å tenke stort, og at klubben – om de lykkes – vil kunne skape et landemerke for hele regionen og enda et løft for norsk fotball. Men risikoen for fiasko, og for at klubben havner i samme situasjon som flere andre norske og europeiske stadionbygg der optimismen har fått overta for realitetene, er betydelig. Derfor bør både styre, medlemmer og byens innbyggere eie både stoltheten og ydmykheten når de stemmer og engasjerer seg i høstens årsmøte. For prosjektet vil først og fremst kreve økonomisk disiplin, varsomhet, åpenhet og evne til å snu seg raskt hvis forutsetningene endres. Det kan bli Glimts viktigste kamp på mange år.