Så kom Prøysen til oss i vår takt, tone og bilde, og var det ikke det vi visste: han ser oss fortsatt innenfra og ut – oss alle, og så sterkt var det at det grøsset av glede i ryggmargen, også her vi, i dette årtusen, sitter i cyberblæsten, orkanen av å ikke engang våge å stoppe opp for å tenke en eneste antydning til en rekke av tanker.
Aldeles på tide. Å stoppe opp.
Men at det skulle være Alf Prøysen som dro på håndbrekket? For en halvannen time? I dag? I en helt ny drakt?
Teater Innlandets «Prosjekt Prøysen – rak som et lys under storgrana» dunker fra synth’en og gnistrer – og den største stjerna er ikke overraskende, Frida Ånnevik. Nærmere en datter av Prøysen kommer vi ikke.
I sin debut i en av hovedrollene på en teaterscene tok hun storsalen i sin hjemby i sin egen hånd, fra første drag, med «Lomnæsvisa».
Det høgg i bringen!
Var det dit vi skulle? Var dette vegen?
IMPONERER: Teater Innlandet presenterer den nye forestillingen, ‘Prosjekt Prøysen rak som et lys under storgrana’, med Frida Ånnevik som glitrer i en av hovedrollene.
Foto: Tale Hendnes
En eksplosjon
«Jeg lover at det blir fengende», sa en av regissørene Magnus Myhr, da han fikk anledningen til sjøl å velge ord for å reklamere.
Beskjeden, er vel hva vi kan kalle denne mannen.
Fengende?
En eksplosjon!
En Prøysen-eksplosjon.
For mangfold og aksept.
Og det er noe internasjonalt over det som er malt inn i denne ramma, det er ikke noe fomling. Det er strammet til, skikkelig, og det hele, scenen, hele opplegget, det trekker tankene inn mot forestillinger i en større europeisk by.
Sammen med Jørgen Strickert har Myhr tredd en søm i klasse med syjenta Florense; en dynamisk teaterforestilling som holder (bikkje) båndet festet i oss stramt i halvannen time.
Terje Strømdahl (skuespiller), Frida Ånnevik (sanger og skuespiller), Knut Anders Sørum (sanger og skuespiller), Synnøve Ovrid (musiker), Øyvind Røsrud (musiker og musikalsk leder): På en hvit duk, på en hvit bakvegg, med et hvitt tak, som justeres i høyde og i grad, med et laboratorium utstyrt med instrumenter – og en gjeng på scenen som veksler uforutsigbart i posisjoner, og i framtoning.
UT PÅ VEGEN: «Prosjekt Prøysen – rak som et lys under storgrana» har hatt sin premiere, skal vises et par ganger til i Kirsten Flagstad-salen – før det er klart for turne i Innlandet. Med: Terje Strømdahl (skuespiller), Frida Ånnevik (sanger og skuespiller), Knut Anders Sørum (sanger og skuespiller), Synnøve Ovrid (musiker), Øyvind Røsrud (musiker og musikalsk leder).
Foto: Tale Hendnes
Inn i Børe-skogen
Så direkte og kvast. Så nedpå og så sårt.
Tjueto nummer, vekslende mellom lesing av Prøysens stubber, og låter – og inn mot nedslaget med egenskrevne, personlige og intime stubber.
Stubbene, korte tekster, 742 totalt, som Prøysen skrev for Arbeiderbladets lørdagsutgaver – og disse karakterene i valgte utgaver, de gjør det lett å følge med; det er «a’ Florense», «n’ Tull-Martin», «n’ Tull-Martin», «Jenta ved storgrana», «a Florense», «a Tull-Sara» – og flere med.
Hele forestillingens reise så kompakt og elegant lydlagt, musikalsk grunndrevet av Synnøve Ovrid og Øyvind Røsrud – med millimeterkorrekt støtte; med Frida Ånnevik, som antakelig kan spille hva slags instrument som helst, og en dreven og sikker Knut Anders Sørum.
Terje Strømdahl tok oss med inn i Børe-skogen, der’n Børe går att, for det gjør’n antakelig ennå – og snart snublet vi rundt i skremmende stubber og skrømt alle mann, og vi holdt oss fast, så godt vi kunne – helt til vi lettet kunne slippe taket i applaus for veteranen.
Alt er skakt
Knut Anders Sørum framførte «Kjæm du i kveld» i en powerversjon, fulgt av Øyvind Røsruds tøffe og delikate gitar.
Og Sørum ga oss sin «Frykta», inni oss, innerst inne i sjela, der vi kjenner skyggen, som kommer, som blir virkelig, i hver og en av oss, og for alle, og i det skakke: «det er jo mot naturens orden, at alt skal være rett, hele naturen er jo gjennomsyra av skakkhet, alt er vridd, det er skakt, det er rart, det er unikt, det er mangfoldig, du kan plukke opp en stein, eller rose, eller en pinne, eller en løvetann – og du kan studere den med lupe, eller med mikroskop, eller med helt vanlig gangsyn – og du vil aldri finne en eneste linje som er helt rett!»
Så gode var de alle fem på scenen, men øverst i grana blinket Frida Ånnevik. Så sterk hun har vært i hele sin karriere, som låtmaker og artist, så til de grader med en egen signatur, prisbelønnet mange, mange, mange ganger – men her spratt hun ut av teaterboksen som en presang til oss alle.
STERKE BIDRAG: Synnøve Ovrid (musiker) og Øyvind Røsrud (musiker og musikalsk leder) gir denne forestillingen sterke bidrag.
Foto: Tale Hendnes
En nær venn
Litt hedmarkens rolig og lun der hun i begynnelsen tuslet rundt med lille stortromma på magen, i denim og strikkajakke, til hun drønnet inn i oss med nevnte «Lomnæsvisa» tidlig i forestillingen, fortsatte med å lese den såre historien om syersken «Florense», tok gulvet igjen med «Jenta ved storgrana», fulgt av et rått magabassdrag, såpass at det kjentes i mellomgulvet langt oppe på de øverste radene i Kirsten Flagstad-salen – og som ikke det skulle være nok: en «Slipsteinvalsen» av den mektige sorten, slept av gårde i orgeldraget fra Knut Anders Sørum.
Og hennes egne følsomme «stubb», «En ny stubb»: «men denne gangen skal jeg skrive så dom forstår. Hvem da? Hvem er det som skal forstå? Jeg har tre tråder, sirlig, mellom bokstavene, mellom linjene, slik at kanskje du forstår. Mens andre leser rett forbi, og ser ikke trådene som stikker ut.
«Å få oppdage, avdekke, frydes over og avsløre tegn i tekstene – og hos meg sjøl», feirer hun i programmet for denne forestillingen.
Så til de grader er hun hjemme på denne scenen, der hun følger sin nære venn i livet, Alf Prøysen.
Årets pris
Så genuint framstår det hele, at, ja:
En kan bli så glad, i så mye og så mange, med et trylleslag, en torsdagskveld midt i Hamar, Hedmarken, i lille Norge, i denne voldsomme og farlige verden, nei, det er knapt til å tro.
Der vi dykket ned i det mørke, skakke, triste, sinte og vriene.
Kom ut i lyset, det gjorde vi alle mann.
Fra denne Alf Prøysens andakt.
Forestillingen «Prosjekt Prøysen – rak som et lys under storgrana» kan settes rett opp på peishylla, i våre alles hjem.
Som årets pris.
Frykten for den store Kirsten Flagstad-salen, med denne spinkle scenen, med få på scenekanten i slengen, kunne det gå, var en tanke.
Den var feil.
Jeg så første halvdel av forestillingen fra rad ni, flyttet til oppunder taket etterpå – og alt fungerte utmerket, også der.
Men jeg skal se det en gang til, uansett, og velger da en mindre sal, for en mer intim opplevelse.
Det må oppleves.
Og:
For en ny frelse.
«Prosjekt Prøysen – rak som et lys under storgrana»
En teaterkonsert basert på stubber og viser av Alf Prøysen
Teater Innlandet i samarbeid med Musikk i Innlandet
Regissører: Magnus Myhr og Jørgen Strickert
Med: Terje Strømdahl (skuespiller), Frida Ånnevik (sanger og skuespiller), Knut Anders Sørum (sanger og skuespiller), Synnøve Ovrid (musiker), Øyvind Røsrud (musiker og musikalsk leder)
Scenograf og lysdesigner: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
Kostymedesigner: Lise Søraune
Produsent: Camilla Ødegården Bakken
Ytre øye: Thea Stabell
Varighet: 90 minutter
Passer for: Unge voksne og voksne
Premiere: 4. september, Kirsten Flagstad-salen, Hamar kulturhus
APPLAUS: Terje Strømdahl i aksjon for Teater Innlandet – til applaus. Her sammen med Synnøve Ovrid (musiker) og Øyvind Røsrud (musiker og musikalsk leder).
Foto: Tale Hendnes