TRONDHEIM (Dagbladet): – Jeg er nok en av dem som har brukt benken på Ullevaal mest.

For Ola By Rise (65) ble oppladningen til VM noe annerledes enn for de fleste andre. Som potensiell tredjemålvakt var han ikke sikker på å bli tatt ut. Og om han skulle bli tatt ut, var han i hvert fall helt sikker på at han ikke skulle spille.

Sånn er livet som målvakt. By Rise brukte ti år på sine 25 landskamper – inkludert 53 eller 54 kamper som ubenyttet reserve, ifølge seg selv.

Den siste av de 25 fikk han like før VM i 1994, etter en «lovnad» om å få gullklokka etter lang og tro tjeneste med flagget på brystet. Den 25. kampen kom mot England, på Wembley. Han ble byttet inn ti minutter før slutt.

– Det var et spesielt øyeblikk. Media skrev noe sånt som at «som om det ikke var nok med at Norge holdt England til 0-0, så byttet de til og med inn målvakten sin før slutt».

Norge pisset på England. Førstnenvte skulle til VM – det skulle ikke sistnevnte.

STAKKARS: Dagbladet var ikke nådig med engelskmennene før oppkjøringskampen før VM i 94. Kommentator Esten O. Sæther mente da at Norge var på Wembley for å få en treningsøkt før mesterskapet England ikke skulle delta i – blant annet etter å ha havnet under Norge i kvaliken. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

Det var opplest og vedtatt at Norge aldri kunne nå et sluttspill. Gode enkeltkamper, ja, men sluttspill? Aldri i verden, forteller målvaktkjempen. Men da «Drillo» kom, snudde det. 

– Jeg var ute av landslaget en liten stund, og da jeg kom tilbake, så jeg den vanvittige mentale endringen som hadde skjedd. Vi trodde at det umulige var mulig, og at man kunne slå alle.

TRONDHEIM: Byen han kunne forlatt om arbeidstillatelsen gikk i orden. By Rise var nemlig på vei til Southampton i 1989. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

– Ikke si det til noen

By Rise debuterte som 16-åring for Rosenborg i en sesong som endte med nedrykk. Det var nærmest en velsignelse for målvakten som endte opp med 459 kamper for den tidligere storklubben – flest av alle fram til Roar Strand gikk forbi ham på adelskalenderen.

Ola By Rise

Født: 14. november 1960 (65 år)

Fra: Trondheim

Spillerkarriere: Rosenborg (459 kamper)

Landslag: Norge (1985-94, 25 kamper)

Trenerkarriere: Rosenborg (assistent, 1998-2003), Rosenborg (2004), Norge (assistent, 2006-2013), Ranheim (2015)

Nå: Kommunaldirektør for kultur, idrett og friluftsliv i Trondheim kommune (siden 2016)

Vis mer
Vis mindre

Beskjeden 16 år gamle By Rise fikk på guttelandslagssamling, satte likevel en støkk i trønderen.

– Det første trenerne sier til meg, er at «når du slutter, må du bli trener»,  og da sank jo hjertet i brystet mitt. Det hørtes ut som at de ikke hadde noe særlig tro på at jeg skulle spille.

– Men jeg var veldig opptatt av fotball og læring hele veien. Jeg husker vi hadde én uke ferie i 1985, den første gangen vi vant serien. Den brukte jeg til trenerkurs.

Han fikk god læring fra start. Nils Arne Eggen styrte Rosenborg-skuta i store deler av den tidligere målvaktens karriere. De to var tette, og ikke lenge etter By Rise la støvlene på hylla, ble han Eggens nærmeste mann.

TRENERSPIRE: By Rise startet trenerkarrieren som assistent for Nils Arne Eggen i Rosenborg. Foto: Gorm Kallestad / NTB

65-åringen forteller at det å jobbe sammen med Nils Arne var «både en velsignelse og krevende». Sjefen skulle være sjef på feltet, mens han brukte medtreneren sin mye mer på bakrommet. Noen ting tok han likevel i egne hender.

By Rise forteller:

– Det er en ting folk ikke er helt klar over, og det er hvor mange år jeg var påmeldt som tredjekeeper i Champions League etter at jeg sluttet. Jeg tror faktisk det var tre sesonger, og det siste året måtte jeg si tydelig fra til Nils:

– «Ja, ja, meld meg på, men ikke si det til noen».

TO TETTE: Men ingen badehette. By Rise og Eggen samarbeidet tett og godt – både under og etter målvaktens karriere. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Hyller Åge

I Rosenborg var det med Eggen som sjef da han spilte. På landslaget var det Drillo, som han også var assistenttrener for seinere. Det samme var han for Åge Hareide både i Rosenborg og på landslaget.

De to spilte også sammen for Norge på 80-tallet.

– Ikke glem Trond Sollied. Jeg var assistenttrener for ham også. 

– Det er litt av noen navn?

– Ja. Jeg lærte ekstremt mye av dem, spesielt når det kommer til ledelse. Den evnen de har til å håndtere folk er helt unik. De er ulike, men det veldig gode fotballhodet har de alle sammen.

By Rise nekter å rangere dem, men snakker stadig varmt om sine tidligere kolleger.

– Åge var nærmest som en storebror, Drillo var kanskje mer bestefar og Nils Arne en farsskikkelse.

Han delte ofte en vinflaske med «storebror» på hotellrommet da de regjerte sammen. Taktikktavla var stadig framme, men andre temaer var minst like viktige for duoen.

Samfunnsspørsmål ble stadig diskutert og de to delte den samme lidenskapen for historie. Jomsvikingene og vikingperioden. By Rise blir engasjert når historiepraten byr seg, og savner de gode pratene med Åge.

– Han var en veldig fin fyr å jobbe sammen med: Strålende humør 98 prosent av tida, og sint som ei fele i to prosent. Så var det smil like etterpå. Han var dedikert.

PÆLER: By Rise kler seg gjerne i Drillo-støvlene mens han ser oppover mot – og forteller om – kongsgården til Harald Hardråde. Den ligger ved rett ved siden av den noe mer kjente Nidarosdomen i Trondheim. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

Ble latterliggjort

By Rise flyr fra benk til benk i Trondheim. Først på med «pælene» på en av dem, så av med dem på en annen. Benketilværelsen kan han – i hvert fall fra tida på landslaget. VM var intet unntak.

– Jeg måtte være klar for å spille, men det var ikke det viktigste. Det var å være positiv i gruppa og være en lagspiller.

Trønderen var tatt ut som tredjemann på målvaktlista, og veien til buret var dermed lang. Men allerede før mesterskapet var det en slags krise på trening, der By Rise var eneste målvakt. De to andre: Rune Bratseth og manager Kjell Borgersen. «Var dette mulig?» lød det fra Dagbladet.

– Det hadde vært artigere om vi var to målvakter. Ikke til forkleinelse for Kjell – en strålende fyr – men da ble jeg latterliggjort også, ikke sant?

For 65-åringen ble det likevel en motivasjon. Med Erik Thorstvedt gående rundt med armen i fatle og Frode Grodås som heller ikke kunne trene, måtte han yte og være klar – selv om han innerst inne visste at førstnevnte skulle bli spillbar.

– Jeg var 33 år og hadde holdt på med dette siden jeg var 16. Jeg var ikke noen junior da jeg var over der, og var opptatt av at laget skulle gjøre det best mulig. Det laget hadde to store stjerner: Rune Bratseth og Erik Thorstvedt.

Sistnevnte foran i køa – førstnevnte romkamerat.

NOK STØVLER: Mens pælene byttes ut med joggesko forteller By Rise med stor innlevelse om det kommende 1000-års jubileet til slaget på Stiklestad. – Mange tror at det var paven som lyste Olav den hellige, men det var det biskop Grimkjell som gjorde, forteller han. 4. august året etterpå var visstnok datoen. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

Smuglet smågodt

– Det er bedre med en fornøyd midtstopper enn en sunn midtstopper, innleder By Rise om romkameraten.

Bratseth omtalte målvakten som romsjef og støvelbærer, og han hadde nettopp det ansvaret. Som tredjemålvakt var det ikke like viktig hva han spiste og drakk underveis i mesterskapet. For Bratseth kan det tenkes at det var noe viktigere, uten at det var viktig for kapteinen selv.

– Jeg kjøpte alltid en pose smågodt som jeg hadde med inn på rommet til ham, så han skulle trives. Jeg hadde gitt opp å få han til å spise sunt, forteller By Rise gledelig.

KLAR BESKJED: Rollefordelingen på rom Bratseth/By Rise var klar. Foto: Arkivfoto / Dagbladet

Bratseth var såpass god at det ikke var like viktig med et asketisk kosthold, mener den tidligere målvakten. Han trengte ikke å hente de marginene.

– Rune var ikke den beste dersom du trengte noen til å snakke til unge spillere om betydningen av kosthold. Samtidig var han avholdsmann, så det hjalp litt.

Kapteinen var heller ikke i front på det noen laget en intern konkurranse av i laget: Å gå ned i vekt.

 – Det var veiing hver dag for å passe på at folk ikke ble dehydrert, men det ble en liten konkurranse for dem som veide mest. Det blir litt sånn at menn blir gutter på leir.

Undervurdert?

Benketilværelse på landslaget og assistenttrener til noen av de største navnene i norsk fotballhistorie. Ola By Rise kan være lett å undervurdere, selv om han har nest flest kamper gjennom tidene for Rosenborg og vunnet sju seriegull, i tillegg til fire cupgull.

Vi kan legge til at han som trener var en del av sju seriemesterskap og to cupgull med Rosenborg, ett av seriegullene som hovedtrener, der de også kvalifiserte seg til Champions League-spill – og åtte år som en viktig del av landslaget.

Landslaget han noen år tidligere spilte for – og var med til VM med.

NY KAMERAT: Den tidligere målvakten kommer godt overens med både mennesker og fugler. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet

– Føler du deg undervurdert på noen måte, Ola?

65-åringen ler godt og drar litt på svaret.

– Nei, nja, jo.

Han stopper litt opp. Tenker seg litt om.

– Nei, ikke sånn, svarer han.

– Jeg tror det er greit. Det var noen som sa til meg forleden at «du har fått altfor lite kred i oppgjøret», men nei. Jeg har fått lov til å være en del av det. Jeg tror jeg er veldig kollektivt innstilt, så å ha de rollene jeg har hatt og sammen med de beste folkene, er jeg veldig takknemlig for.

By Rise kunne også valgt å satse mer på trenergjerningen, men tok valget om å starte i kommunen for ti år siden. Et familievalg, ifølge ham selv.

– Da fikk jeg mer tid til kona, barna og barnebarna, og følge opp dem, bli godt kjent med dem og være med på trening og kamp.

– Angrer du på noe?

– Nei. Ikke noe som egner seg på trykk i Dagbladet.

20260424 TRONDHEIM Ola By Rise om fotball VM i USA i 1994 der han var på benken i samtlige av Norges tre kamper. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
Hans Arne Vedlog