RUDSHØGDA/INNLANDET (Dagbladet): På en høyde mellom skog og jorder, ligger et industrianlegg så stort at det knapt lar seg fange i ett blikk.

Det er ingen lukt på utsiden. Ingen indikasjoner på hva som foregår der inne.

Men hver gang du biter i en McDonald’s-burger i Norge, kan du jo tenke på at kjøttet har vært akkurat her.

Nortura Rudshøgda er landets største anlegg for storfe.

Hvert år forlater 21 millioner kilo kjøtt dette anlegget. Hver eneste uke: 500 tonn. Og nå, midt i grillsesongen, tripler de produksjonen fra finstykkavdelingen.

STORT: Nortura Rudshøgda er Ringsaker kommunes største private arbeidsplass, med rundt 460 faste ansatte. I høysesongen kan tallet passere 600. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

– Forrige uke kjørte vi ganske nøyaktig 100 tonn med hamburgere, sier Stian Ekornhol.

Avdelingslederen for foredling smiler lett der han står innenfor slusen i hvit frakk, hårnett og hvite støvler. Han har vært på huset i 23 år. Begynte som sommervikar, som de fleste gjør.

RUTINERT: Stian Ekornhol begynte som sommervikar for 23 år siden. I dag leder han hele foredlingsavdelingen sammen med fabrikksjef Ingrid Kristin Ulvolden. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Ved siden av ham står fabrikksjef og veterinær Ingrid Kristin Ulvolden. Sammen skal de ta DinSide gjennom et anlegg der norsk storfe blir til kjøttkaker, biffer, entrecôte – og, ikke minst:

Nordmenns ubestridte sommerfavoritt.

– Sender mat til hele landet

Vi entrer først avdelingen der entrecôte, biffer, koteletter, marinerte produkter og strimlet kjøtt blir til i finstykkavdelingen.

KRYDRES: På denne linja får koteletter på seg krydder før de pakkes, parralellt med linja uten krydder. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Det er ikke vond lukt her, men man kjenner det. En antydning av jern. Litt fettaktig. Helt umiskjennelig kjøtt.

To pakkelinjer går samtidig. Mennesker står tett langs båndene. Én legger ut tomme plastbokser. Flere fyller dem med kjøttstykker som veies med millimeterpresisjon. Én tørker av kantene før plastfilmen forsegles.

Helt på enden står Almoughria Obeid og styrer pakkemaskinen.

– Jeg passer på overfilm, gasstrykk, koder og etiketter, så det ikke blir noen feil, forklarer han.

TANNEMALJE: Å drikke energidrikker kan faktisk gi konsekvenser som kan gi deg plager resten av livet .. Video: Embla Hjort-Larsen / Storyblocks

Han har vært på Nortura siden januar, og har bakgrunn fra industrimekanikerskolen. Trivselen sitter i veggene, sier han.

– Veldig godt arbeidsmiljø og fine kolleger.

– Hvordan er det å vite at det dere lager havner over hele landet?

– Det er gøy at vi sender mat til hele landet, sier Obeid.

KVALITETSKONTROLL: Almoughria Obeid er siste skanse før kotelettpakka går videre i prosessen. Han sjekker at alt er som det skal. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

– Vi passer på at alle kundene våre får de fine stykkene.

På hver eneste pakke står det «pakket i beskyttende atmosfære». Det betyr at oksygenet er fjernet, og erstattet med hovedsakelig nitrogen og CO2.

– Det forlenger holdbarheten, forklarer Ulvolden.

Pakkene som ruller ut i den ene enden, bærer alle det samme merket: Gilde. Det andre merket de produserer utenom Prior.

32 400 burgere i timen

Fra finstykkavdelingen går vi videre inn i det aller helligste – burgerlinja.

Her dominerer to enorme frysetunneler hele rommet. Mellom dem flyter et samlebånd med runde, lyserosa kjøttskiver. De ruller forbi i et tempo som er vanskelig å fatte før du står midt i det.

Det er kaldere her enn andre steder i fabrikken. Kjøttlukta forsvinner nesten helt.

STORSKALA: Burgerlinja produserer 4,5 millioner kilo hamburgere i året. Den minste 45-grammeren produseres i et tempo på 32 400 burgere i timen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

– Vi blander deigen i kverna. Da får vi en hamburgerdeig – en finere kjøttdeig med litt høyere fettinnhold. Så henter vi burgerne ut, fryser dem og pakker, forklarer Ekornhol.

– Bruker dere noe bindemiddel?

– Det er ikke så mye. Stort sett bare rent kjøtt.

I dag er det enorme Esso-burgere på 190 gram som ruller ut av maskinene. Forrige uke var det McDonald’s-burgere. Burgerne herfra havner i fryserne på svært mange av landets bensinstasjoner, hurtigmatkjeder og dagligvarebutikker.

Rudshøgda, 20260623. Nortura slakteri. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

– Uansett hvor du kjøper storfeburger på McDonald’s i Norge, har den kommet ut av denne linja, sier linjeleder Kristian Hovemoen.

På enden av båndet står Anastasiia Sobolta. Hun har jobbet i Nortura i litt over ett år, og pakker burgere og kjøttkaker både til McDonald’s og butikkhyllene.

– Jeg fant jobben på Nav, og sendte søknad. Nå gjør jeg dette, forteller hun med et smil.

STORT ANSVAR: Sobolta pakker burgere til både McDonald’s og dagligvarebutikkene. – Vi har et stort ansvar for hele Norge. Alt må bli perfekt, sier hun. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

– Hva overrasket deg mest da du begynte her?

– Jeg har aldri sett så stor maskin før. Det var første gangen jeg jobbet i produksjon. Jeg trodde det var mye lettere, men det er litt vanskelig. Du må passe på alt.

– Et håndverk

Vi går videre inn i skjærehallen.

Her henger storfeet allerede oppdelt i fire. Kvartinger, kalles de på fagspråket. To bakparter, to forparter. Lange, tunge lår dingler fra kroker i taket.

Rudshøgda, 20260623. Nortura slakteri. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Nina Hansen / Dagbladet

HELT FERSKE: Kvartingene som henger på kjølerommet ble slaktet for bare en times tid siden. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Det lukter sterkere her inne. Ikke ekkelt eller surt, men animalsk.

Litt over 200 storfe skjæres ned på en dag som denne. Dyrene har kommet inn dagen før, slaktet med boltpistol fortløpende gjennom dagen.

Langs linjenjobber faglærte slaktere som skjærer opp med kniv. Hver av dem har en spesialisert oppgave på sin del av dyret.

– Å slakte og skjære er et håndverk. Det er mye håndarbeid og du må ha fagbrev for å jobbe her, sier Ulvolden.

Inne på selve kjølerommet henger enda flere kvartinger. Det er kaldt, stille og massivt. Hvitt og rødt så langt øyet kan se.

KVARTINGER: Slik henger storfeet på kjølerommet før det går videre til skjærehallen. Hvert dyr deles i fire – to forparter og to bakparter. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Her møter vi en av veteranene på huset – lagermedarbeider Hans Remi Skarseth, som har vært på Rudshøgda i 26 år.

På overkroppen har han noe som likner en lett rustning. Stålhanske rundt den ene armen, en finmasket vest av tusenvis av små metallringer over hele torsoen.

Han kaller det brynje.

– Det er for å beskytte kroppen mens man driver med kniv, forklarer han.

– Pleier folk å reagere når de kommer inn hit?

– Ja, noen gjør det.

BRYNJE: Lagermedarbeider Hans Remi Skarseth har jobbet på Nortura Rudshøgda i 26 år. Stålbrynjen beskytter mot knivuhell. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Når et storfe kommer inn i anlegget, går nesten ingenting til spille.

Skinn, vom og innvoller blir vasket og går videre til dyrefôr. Hjerte, lever, lunger, tunge og hale renskjæres og fryses ned til menneskemat.

– Halen er fint kjøtt. Den brukes både i supper og gryter, sier Ekornhol.

Deler som tunga finner også sin vei ut av anlegget – blant andre spesialprodukter til de mer eventyrlystne forbrukerne blant oss.

Et samfunnsansvar

Ulvolden er ikke bare fabrikksjef. Hun er også utdannet veterinær. Det er ikke et krav for jobben, men på Rudshøgda passer det inn i bildet.

For Mattilsynet er her hver eneste dag.

– De skal ha personell på anlegget så lenge vi slakter. De kontrollerer alle levende dyr, og de har en posisjon på slaktelinja der de ser over slaktet og vurderer om det er tegn til sykdom, sier Ulvolden.

– Hver eneste slakt blir kontrollert, legger Ekornhol til.

Når et dyr kommer inn til anlegget, følger det med en full matkjedeinformasjon: hvor det er født, hvor lenge siden det ble født, om det er behandlet med veterinærpreparat, og en eventuell sperrefrist.

Nortura mener norsk kjøttproduksjon har en kvalitet som er underkommunisert.

– Vi er i verdenstoppen på lavt antibiotikaforbruk. Flere steder i Europa brukes antibiotika mer forebyggende. Norge har en policy om å bruke lite, og en struktur i landbruket som gjør at forbruket faktisk er lavt. Det er bra både for dyra og for folkehelsa, sier Ulvolden.

Hun mener det handler om resistens, beredskap og noe enda større:

– Norge er et langt land med mye forskjellig natur, og gressproduksjon er det som er mulig i mange områder. Da er det å produsere kjøtt av gress en bærekraftig måte – fordi vi har ikke klima til å produsere planter på samme måte.

ÅPENHET: Fabrikksjef og veterinær Ulvolden mener kunnskap om norsk matproduksjon er viktig for alle å ha. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Pølser etter slakteribesøk

Anlegget tar imot ungdomskoleklasser jevnlig for å la unge se hele virksomheten – også slaktelinja, der dyrene henger med hodet og pelsen på.

– Folk blir overrasket over at de faktisk får lov til å være med ned i produksjonen, sier Ekornhol.

– Hvordan reagerer ungdommene?

– Stort sett veldig positivt. En sjelden gang er det noen som synes det er litt brutalt. Men når vi har skolebesøk og serverer pølser etterpå, har jeg aldri opplevd at noen ikke har sittet og spist pølse.

DEN KOMMER HERFRA: Nordmenn konsumerer store mengder burgere fra blant andre McDonalds. De færreste vet hvor kjøttet kommer fra og burgerne lages. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet

For Ulvolden handler det om en tilnærming som har endret seg.

– Tidligere foregikk dette mye nærmere folk, ofte på gården. Nå er det fjernere. Da blir det viktig å fortelle nye generasjoner og forbrukere hvordan vi driver. At det gjøres ansvarlig, og på en måte som ivaretar dyr, mennesker og forbrukere.

– Og så er det jo en stor inspirasjon å få lov til å være den som lager mat til Norges befolkning.