DEATHHAMMER «Crimson Dawn»(Hells Headbangers Records)
En orgel- og synthbasert intro som stinker av dommedag. Et takras over trommesettet, et rabiat falsettskrik, og et gitarriff som skytes rett ut av kølla. Slik skal man åpne et album, folkens.
Deathhammer får oss, som alltid, umiddelbart opp i makspuls. Duoen bestående av Cato Stormoen og Daniel Salsten vet hva de kan. Nå er de også farlig nære å perfeksjonere sin uperfekte tilnærming til metal. Triksene blir tydeligvis aldri utdaterte, om magien nekter å dø.
Deathhammer har 20-årsjubileum i år. Deres sjette ordinære studioalbum er alt annet enn ordinært, og oppsummerer bandet på ypperlig vis.
Image, tempo, Satan-flørt – alt er skrudd opp på maks. Deathhammer er bandet som får Spinal Tap til å fremstå som deLillos.
Folk må gjerne klistre på seg sitt mest overbærende voksen-flir av sånt, men selv om de aldri vil høste anerkjennelse hos andre enn metal-nørds, og aldri vil tildeles stipend eller diplom fra Kulturrådet, utgjør Deathhammer spydspissen innen en sjanger som aldri slutter å være relevant. Dette er ikke parodi, men genuin elsk til fullblodsmetal, samt et brorskap som bare er vakkert.
Disse karene fra bøgda på Sør- og Østlandet har blitt et undergrunnsfenomen over hele kloden. Kultstatusen lett å forstå når man utsettes for det åtte låter lange angrepet de har kalt «Crimson Dawn». Plata leverer en lang serie av kick. Juling har sjeldent føltes bedre.
Deathhammer spiller hyperaktiv metal uten sikkerhetsnett. Man sitter med følelsen av at musikken kontinuerlig er på randen av å kollaps, og at det bare er å klamre seg fast så lenge moroa varer.
Det er ikke bare rølp, men også … la oss kalle det stemningsfulle tendenser, på «Crimson Dawn».
Foto: Carl fra Danmark
I senere år har mange band forsøkt å kopiere lyden av den originale thrash-eksplosjonen på 80-tallet. Mange band, særlig fra Norge, har lykkes med et friskt «take» på denne kronisk uhippe subsjangeren av metal.
Deathhammer har tatt dette til et nytt nivå. Bandet har boret seg så langt inn i kjernen av musikken at de nå er thrash metal. Altså selve definisjonen av greia. Litt av grunnen er, ironisk nok, at de aldri har hengt seg opp i «regler» eller andre begrensninger.
Det er mye punk og black metal i DNA-et her. Midtveis, i et luftig parti av «Stygian Lust», slår et av tidens styggeste black’n’roll-riff oss rett i magen. Det er som å høre Aura Noir bli avbrutt av Darkthrone, og ende opp i et helvetes basketak.
Men det er ikke bare rølp her. Deathhammer er ikke akkurat hva man omtaler som melodisk metal, og de er ekstremt langt unna emo. Allikevel har flere låter styggvakkert gitarspill, mens subtile trykk på synth-tangentene får det til å krible litt i tærne.
Hør bare «Nocturnal Windz of Fire» – en låt som veksler mellom vintage Metallica og old school Immortal. Er du i derimot humør for et reinspikka riff-o-rama, uten noen form for pustepause, blir det ikke bedre enn «Legacy of Pain».
«Crimson Dawn» er en ny anledning til å hylle Deathhammers gjør-det-sjøl-tilnærming. Skiva er spilt inn av bandet selv, på øvingslokalet. Miksen er gjort av duoens kompis Arild Torp, som mange vil kjenne fra svært ålreite orkestre som Obliteration, Nekromantheon og Abhorration. Moralen er: Har man hjerte og hjerne for hva man holder på med, kan det faktisk gjøres så enkelt som dette.
At sistesporet har tittelen «Into the Blackness of Hell», og har flere blodfete gitarriff enn andre band leverer i løpet av et helt album, oppsummerer både stilen og innholdet på denne skiva.
Etter 40 minutter sammen med Deathhammer føler man seg helt smadret, men samtidig fornøyd.