Skråblikk

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Fredag var det duket for Norge-Frankrike på storskjermen utenfor Easy. VM-feberen som har spredd seg over hele landet, ja hele verden, hvor Norges supportere virkelig har satt sitt spor, må oppleves. Vi hadde ikke booket bord, så vi stilte opp ganske tidlig for å sikre oss plass og fikk hentet ut noen stoler for å plassere oss ved et annet bord. Værmeldingen hadde provosert med meldinger om et helsikkens vær med torden og lyn. Heldigvis ble det knapt så gale. Rundt på området satt folk i heklede Norge-luer, Norge-drakter og noen med vikinghjelmer på. Noen hadde fotballglede i øynene, mens andre mentalt nok var i den aller mest slitne party-gata i Magaluf. Promillefaktoren var merkbar, så det var bare å sikre seg noe i glasset. Trubaduren kom på plass og spilte klassikere som Vassendgutanes «Ungkar med dobbelseng».

Sprengte bartendere og «Tore Tang»

Trubaduren sa det så fint: «Ja, det er bare å drikke på. Jo mer dere drikker, jo finere høres jeg ut». Han opplyste også om at han hadde blitt tilbudt betaling, og det ganske så godt, for å ikke spille «Tore Tang». Med bare et glass prosecco innabords, var det litt i det tidligste laget for allsang i 6-tiden, tre timer før kampen startet. Men etter hvert da «Alt for Norge» gikk i gang, var det vanskelig å ikke synge med. Det er og blir en god sang. Omtrent 50 minutter før kampstart måtte jeg ta turen til baren, etter å ha vært heldig å slippe unna henting av drikke de første gangene. Jeg rakk akkurat å komme tilbake til kampstart. Det var kaos, og det virket som at alle, omtrent samtidig, hadde bestemt seg for å bestille drikke. All ære til bartenderne som så ganske så sprengte ut, men jobbet på det de klarte. For et show. Jeg kom i snakk med en jærbu som prøvde å hjelpe meg å bli synlig. Med en høyde på 1,60 meter sliter du litt når du har 5-6 nesten to meter lange godkarer foran deg som skal ha «någe grævlig med øl». Jærbuen som prøvde å hjelpe meg med å få øl, gav til slutt opp og trakk seg ut av køen og ønsket meg lykke til. Når en jærbu gir opp øl, da er det alvor.

Rørende roing

Som sagt, rakk jeg akkurat å sette meg ned til kampstart. Underveis i kampen ble det selvfølgelig tid for litt roing, ledet av Hellelands store sønn, Vegard Lomeland. Med trommer og en stemme som til og med trengte gjennom til de som mentalt var på Magaluf (bare rolig. Jeg dømmer ikke. Har flere ganger vært der mentalt selv), ledet han an roingen.

Det ble min første roing. Kroppen stridde imot. Det skal jeg være ærlig på. Men det som jeg først syntes så litt rart og teit ut, har vokst på meg. Da Kjerjaneset bo- og service-senter nylig la ut en video av at de eldre på senteret rodde, ble jeg faktisk rørt. Tenk at noe så rart kan bli noe så fint. Å være litt mindre selvhøytidelig har aldri skadet noen, selv om jeg alltid har respekt for de som går mot strømmen, som anti-roeren VG hadde et innslag om.

Det vi trenger

Stemningen, fellesskapet og øyeblikkene som skapes under VM, er i sin helt egen klasse. Å få oppleve bare litt av den folkestemningen på Easy var skikkelig fint. Det gir minner for livet. Helt kanon at Arild Sleveland og co jobber ræva av seg for å ta imot alle og lage folkefest. Det må være et betydelig arbeid å stelle alt i stand. Og det er absolutt ikke noen selvfølge. Heldigvis har vi gode ildsjeler i utelivsbransjen i Egersund.

Å se alle klippene som går viralt av supportere fra alle nasjoner som danser, ler og synger sammen, er rett og slett skikkelig fint. Jeg har blitt rørt av Haalands glis etter scoringer. Jeg har blitt rørt av Ståle Solbakken som klemte kona etter seier. Jeg har blitt rørt av allsang på, det som etter min mening, er den beste VM-sangen, «Bønda i fra nord». Kanskje det er akkurat dette verden trenger akkurat nå. Fotball i akkurat denne formen. For det finnes knapt noe som samler folk på samme måte.