THE HIVES «The Hives Forever Forever The Hives» (Play It Again Sam)

Hvem hadde trodd at The Hives skulle levere ei av de mest forfriskende og energisprutende rockplatene i 2025? I svaret antar jeg bandet selv ville replisert et eplekjekt «Självklart, vi är ju för fan världens bästa band».

De har aldri vært verken beskjedne eller plagsomt jordnære, der i gården. Heldigvis. I stedet har de alltid, også mens de fortsatt var et undergrunnsband der all åtgaum var forårsaket av ekstatiske konserter og svært offensive og fremoverlente intervju i fanzineverdenen, gjort krav på alle oppmerksomhet. Samt verdensherredømme.

Da de slo gjennom internasjonalt rundt årtusenskiftet, var derfor imaget allerede tilpasset et mye større format. De kledde det. Fordi de leverte, både på plate og på scenen og under det som – uten unntak – alltid var enormt underholdende intervju.

Likevel: Neste år er det ubegripelige 30 år siden de slapp EP-en «Oh Lord! When? How?», og det føles unektelig som en evighet siden. Og det er jo en evighet når det kommer til rock, ikke minst band. The Hives stiller fortsatt med samme besetning (minus bassist Dr. Matt Destruction, som har gitt seg av helsemessige årsaker), og det vitner om tette bånd og et felles, musikalsk mål med det hele.

«The Hives Forever Forever The Hives» (for en hivesete tittel!) er i så måte megetsigende, når de nå ruller ut sitt sjuende fulle studioalbum. Det er dem mot verden, og igjen ønsker de å legge den for sine føtter.

Det føles som det er nye og sterke vibber rundt Fagerstas stolte sønner igjen. Live er fortsatt noe av det mest underholdende og musikalsk tighte som er der ute.

Sist jeg så dem, forrige sommer, var det The Hives av godt, gammelt merke. Frontfigur Howlin’ Pelle klarte, med kirurgisk presisjon å være akkurat så sjikanøst nedlatende mot Norge som det er mulig å være uten å få pipekonsert og råtne egg i retur, men samtidig så folkelig og sjarmerende at man fikk lyst til å gi ham og bandet en klem, og i hvert fall dra på fest med dem.


LIVE: Her fra Buktafestivalen i 2013. De er fortsatt noe av det kuleste du kan se på ei scene.
Foto: Marius Fiskum

Derfor er det så utrolig kult at de nå har laget ei skive som regelrett spruter energi, overskudd, spilleglede og et infantilt ønske om å lage faenskap. Styrken til bandet er, foruten en frontfigur med diktatoriske talent, evnen til å hamre ut catchy riff fra to telepatisk koordinerte gitarister, og en rytmeseksjon der en av de beste rocktrommisene i Norden slår hardere og mer presist enn timeklokka i Big Ben.

Men rock er mer enn bare attitude, humor og teknisk dyktighet. Det som skiller klinten fra hveten er alltid låtnivået, og denne gangen har de skrevet dritbra låter også, det beste fra denne kanten siden (det jeg personlig mener er litt underkjente) «Tyrannosaurus Hives» fra 2004.

De har fortsatt røttene sine solid plantet i punkrock og 60’s-garasje, men The Hives har brydd seg om trange rammer eller murt seg inne i puristiske hjørner av begrensninger.


THE HIVES SIER: «Vi är kunger av rock!».
Foto: Dean Brandshaw

Derfor er det kult å høre at de flørter med musikalske referanser langt utenfor det man umiddelbart assosierer med dem, som de notoriske musikkonsumentene de er. De har før covret Saul Williams, Outkast, Compulsive Gamblers og The Hellacopters i en medley, bare på faen, og for å markere styrke.

Denne gangen hører vi ertkrokete vink til så vel EMF (når Pelle, i brekket på «Enough is Enough», roper «You’re unbelievable!»), som til Violent Femmes’ «Kiss Off», i «Hooray Hooray Hooray». At Stones-vibbene pipler frem både her og både der, er bare akkurat sånn det skal være. Spiller du punkrock og garasje lenge nok, sniker det seg alltid inn noe Stones etter hvert. Det er musikalsk naturlov.

På coveret er de alle utkledd som konger, i dertil hørende svart- og hvitprikket hermelinpels. Fallhøyden på slikt er alltid stor. Når det kommer til Hives, har denne typen fremtoning alltid falt naturlig. Med den beste skiva de sluppet på 20 år i ermet, er det til og med helt logisk.

For en seier for utholdenhet og rock’n’roll-stamina dette er. Kebnekaise-høy og solid femmer.