Det jeg har lært av å ha flagget hengende, tar jeg med meg videre.
Publisert:
1. juli 2026 kl. 18:15
Oppdatert:
1. juli 2026 kl. 18:15
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Bjørn Nervik.
Foto: Privat
I dag, 30. juni, tar jeg ned prideflagget fra husveggen. Pridemåneden er over. Flagget skal brettes sammen og legges bort til neste år. Men det jeg har lært av å ha det hengende der, tar jeg med meg videre.
For sannheten er at jeg ikke bare har lært noe om behovet for en pridemåned. Jeg har lært mye om meg selv. Og om oss som i mange år har vært homofobe uten å tenke særlig over hva det egentlig betydde. Og hva det skadet.
Jeg er født på 50-tallet. Jeg vokste opp i et helt vanlig norsk hjem. Seksualitet var ikke et tema. Homofile var ikke et tema. På skolen lærte vi hvordan barn ble til, men ikke at noen kunne elske mennesker av samme kjønn.
Det lille vi visste, besto av rykter, fordommer og historier fortalt med lav stemme.
Da jeg var ung, var sex mellom menn fortsatt straffbart i Norge. Det var ingen debatt om det i min verden. Slik var samfunnet. Slik tenkte folk. Og slik lærte vi å tenke.
På fotballbanen og i garderobene på 70- og 80-tallet var «homo» blant de verste skjellsordene vi hadde. Vi brukte ordet uten å tenke. Ingen av oss ville bli oppfattet som homofile. Gud bedre. Ingen av oss ønsket å bli assosiert med noe som ble sett på som svakt, unormalt eller latterlig.
Det var ikke ondskap. Det var kultur. Men kultur kan også være feil.
Da homofile etter hvert ble mer synlige, reagerte mange av oss med motstand. Først ble de parodiert. Så ble de tolerert. Deretter kom påstanden om at homoseksualitet var normalt. Det likte jeg dårlig.
Flagget skal brettes sammen og legges bort til neste år. Men det jeg har lært av å ha det hengende der, tar jeg med meg videre, skriver Bjørn Nervik.
Jeg mente at mann og kvinne var normalen, og at alt annet måtte være et avvik. Jeg forsvarte det standpunktet i mange år. Da jeg ble kalt homofob, ble jeg sint. Jeg mente at jeg bare uttrykte en mening. Jeg hevdet min rett til å tenke som jeg gjorde.
I dag ser jeg at jeg forsvarte mer enn en mening. Jeg forsvarte et verdensbilde. Et verdensbilde jeg hadde arvet fra tiden jeg vokste opp i.
Gradvis begynte det å slå sprekker. Ikke fordi noen tvang meg. Ikke fordi noen ropte høyere enn meg. Men fordi virkeligheten ikke passet med forestillingene mine.
Jeg møtte homofile som ikke lignet karikaturene jeg hadde i hodet. Jeg så mennesker som levde vanlige liv, hadde vanlige jobber, vanlige familier og de samme drømmene som alle andre.
Og kanskje viktigst: Mine egne barn utfordret meg. De hadde vokst opp i en annen tid enn jeg gjorde. De så ting jeg ikke så. De stilte spørsmål jeg aldri hadde stilt meg selv.
Den dagen ingen lenger blir møtt med hat, skam eller fordømmelse for den de er, vil kanskje pride miste sin betydning som kamp.
Bjørn Nervik
Etter hvert begynte jeg å forstå at det ikke var homofile som hadde gjort livet vanskelig for meg. Men at mennesker med holdninger som mine hadde gjort livet vanskelig for dem.
Det var da et nytt spørsmål meldte seg: Hva om vi har diskutert feil problem i alle disse årene?
I generasjoner har homofile blitt behandlet som et samfunnsproblem. De skulle forklares, tolereres, korrigeres eller til og med helbredes.
Men hvem var det egentlig som skapte lidelsen? Var det homofile som kastet ungdommer ut i skam? Var det homofile som fikk mennesker til å skjule hvem de var? Var det homofile som skapte frykt, utenforskap og ensomhet? Eller var det oss som fortalte dem at de var feil?
Jeg tror ikke lenger at homoseksualitet er problemet. Jeg tror homofobien er det.
Ikke nødvendigvis som en medisinsk fobi, men som frykt, fordommer og motstand mot mennesker som utfordrer våre egne forestillinger om hvordan verden skal være.
Her hører du ikke til Jeg finner ingen lignelse om pride-flagget
Da jeg hengte opp prideflagget, fikk jeg mange hyggelige tilbakemeldinger. Men jeg fikk også høre at jeg var landsforræder, pedofil og at jeg støttet Satan.
Det gjorde inntrykk. Ikke fordi jeg ble såret. Men fordi jeg kjente igjen mekanismene. Jeg hadde jo selv vært en del av en kultur som stemplet mennesker på lignende måter.
Derfor ønsker jeg ikke å fordømme dem som fortsatt tenker slik jeg en gang gjorde. Jeg vet hvor de kommer fra. Jeg vet hvilke historier de har vokst opp med. Jeg vet hvor vanskelig det er å innrømme at man kan ha tatt feil.
Men jeg vet også at det er mulig. Det er mulig å lære. Det er mulig å endre mening. Det er mulig å se mennesker på nytt.
Når jeg tar ned prideflagget 30. juni, gjør jeg det med en erkjennelse jeg aldri trodde jeg skulle komme til: Jeg har brukt langt mer tid på å fordømme homofile enn på å forstå homofobien.
Kanskje er det på tide at vi som samfunn gjør det motsatte.
De trenger bare den samme retten som alle andre mennesker ønsker seg: å få leve sine liv i fred.
Bjørn Nervik
Kanskje bør vi bruke mindre tid på å spørre hvorfor noen er homofile, og mer tid på å spørre hvorfor så mange har hatt behov for å fordømme dem. For homofile mennesker trenger ikke å forklares. De trenger ikke å helbredes. De trenger ikke å forsvares.
De trenger bare den samme retten som alle andre mennesker ønsker seg: å få leve sine liv i fred.
Den dagen ingen lenger blir møtt med hat, skam eller fordømmelse for den de er, vil kanskje pride miste sin betydning som kamp.
Det ville vært en seier for alle. Inntil da tar jeg ned flagget. Men ikke budskapet.
NB! Teksten ble først publisert på Bjørn Nerviks Facebook-side.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!