Sivert Bjørnstad Tidligere FrP-politiker og spaltist

I 2016 kom Brexit og valget av Trump som amerikansk president, og verden har ikke sett seg tilbake.

Publisert:
2. juli 2026 kl. 19:43
Oppdatert:
2. juli 2026 kl. 19:43

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jeg ble valgt inn på Stortinget i 2013, og de første tre årene der er sannsynligvis de siste, relativt stabile årene vi har hatt i verden.

Vi fikk mye internt bråk på Stortinget med garasjebygging og pendlerboligskandaler, men også invasjonen av Krim, #metoo, Covid19-pandemien, fullskalainvasjonen av Ukraina, handelskrig og nå nylig krigen i Midtøsten.

Det virker som alt er i bevegelse nå. Jeg, som et barn av 90-tallet, har ikke visst om noe annet enn fred, fremgang, åpning av nye markeder, og et Norge og Europa som har gått såpass greit at det egentlig ikke har vært noen grunn til å diskutere vår internasjonale tilknytning i særlig grad.

Foto: Morten Antonsen / Adresseavisen Sivert Bjørnstad

Partner og seniorrådgiver i Storm Samfunn. Tidligere stortingspolitiker for Frp. Gift med stortingsrepresentant for Høyre, Mari Holm Lønseth.

Mens verden har beveget seg, har også jeg beveget meg, i EU-spørsmålet. Om enn ikke like mye som verden. Fra et forsiktig nei, eller i alle fall en tung skepsis, heller jeg nå mot et forsiktig ja til norsk medlemskap i EU.

Det skyldes ikke at EU plutselig har blitt enkelt å elske, tvert imot. Unionen kan være, og er ofte, byråkratisk, langsom og selvhøytidelig. Den har for lite innovasjonskraft, for mange utvannende kompromisser og for mange møter som avler nye møter. I norsk offentlighet er det lett å finne gode grunner til å irritere seg over Brussel. Det har jeg også gjort.

Likevel har verden beveget seg så mye de siste ti-femten årene, at argumentene mot EU har fått sterkere konkurranse enn de hadde da, i alle fall i mitt hode. Da var det landbruk, fiskeri, suverenitet og markedsadgang som var hovedargumentene på begge sider. Det er fortsatt viktige spørsmål, men etter mitt syn er de ikke de viktigste argumentene for et medlemskap lengre.

Sikkerhetspolitikk er blitt noe langt mer enn soldater, våpen og allianseplaner. Den handler også om energi, havner, kabler, betalingssystemer, teknologi, råvarer, eksportkontroll og hvem som bestemmer reglene for handelen vi lever av. Handelspolitikken er ikke lenger bare økonomi. Den er blitt en del av sikkerhetspolitikken.


I prideparaden i Budapest 27. juni, gikk folk med et gigantisk EU-flagg.
Foto: Marton Monus / Reuters / NTB

NATO er, og skal fortsatt være, Norges militære ankerfeste. Det er der artikkel 5 ligger. Det er der den harde sikkerhetsgarantien finnes.

Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har imidlertid vist at krig i vår tid også føres med strømpriser, gassrør, propaganda, kapitalflyt, sanksjonsomgåelse og press mot verdikjeder. Der spiller ikke NATO en rolle av betydning i dag. Jeg tror vi kan se langt etter at NATO, med USA i førersetet, ønsker å spille en rolle i disse spørsmålene i fremtiden også.

Da blir spørsmålet ikke bare hvem som kan forsvare oss militært, men hvem vi står sammen med når økonomien brukes som våpen.

Her har EU og landene i Europa vist en styrke som jeg tror mange, meg selv inkludert, undervurderte. Etter invasjonen av Ukraina klarte unionen å samle land med svært ulike interesser om omfattende sanksjoner mot Russland.

Det skjedde ikke friksjonsfritt. Det var vetoer, tautrekking og nasjonale særinteresser. Men det skjedde. Og det betydde noe. Et marked på flere hundre millioner mennesker, med felles regler og politisk tyngde, kan påføre en aggressor kostnader på en måte Norge aldri kan alene.

Dette gjør ikke EU til en perfekt sikkerhetspolitisk aktør. Men det gjør dem relevante i denne diskusjonen, på en helt annen måte enn hva som har vært tilfellet tidligere.


Et minnesmerke i Kyiv viser bilder av personer som har mistet livet i krigen mellom Ukraina og Russland.
Foto: Javad Parsa / NTB

Norge er allerede en del av Europa geografisk. Gjennom EØS er vi også del av det indre markedet. Norske bedrifter, arbeidsplasser og lokalsamfunn er vevd inn i europeiske verdikjeder.

I Trøndelag merkes det i industrien, teknologien, energien, forskningen og eksporten. Vi liker å tenke at vi står utenfor EU. I praksis står vi ofte innenfor konsekvensene, men utenfor rommet der beslutningene tas.

Om få år kan Island være ute av EØS og inne i EU, hvis befolkningen der velger den veien i den første folkeavstemningen i august i år. Da blir Norge og Liechtenstein værende igjen. Jeg har mye pent å si om Liechtenstein, men det virker sårbart om de er vår eneste partner.

Hvor mye vi får påvirket som ett av nesten tretti land innenfor unionen, er jeg usikker på. Vi vet imidlertid ganske mye om konsekvensene av å stå utenfor, for eksempel gjennom EUs beskyttelsestiltak for egen ferrolegeringsindustri, som rammer norske bedrifter og norsk industri direkte.

Dette er neppe det siste beskyttelsestiltaket innenfor handel EU eller verden har sett.

Alt beveger seg, og med en mye større hastighet enn tidligere. Den som ikke tenker nytt eller oppdaterer argumentene sine etter en svært blodig krig, på femte året, på det europeiske kontinent, begår en kardinalsynd.

Konklusjonen trenger ikke bli den samme som min, men argumentene bør være annerledes enn kjepphestene fra 1994.

I 1994 var spørsmålet om Norge skulle bli med i et europeisk prosjekt etter den kalde krigen. I dag er spørsmålet om Norge bør stå utenfor et europeisk fellesskap i en tid der krigen igjen preger kontinentet, der stormakter bruker handel som pressmiddel, og der små land trenger mer enn gode intensjoner for å bli hørt.

Adresseavisens lesere kommer neppe til å finne meg i et fakkel- eller rosetog for EU eller norsk EU-medlemskap de neste årene heller. Men hadde det vært en folkeavstemning i dag, hadde jeg stemt ja.

Les flere tekster av Sivert Bjørnstad her!

Adresseavisens spaltister Vis mer ↓

  • Nick Faradonbeh, lege

  • Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

  • Erlend Loe, forfatter

  • Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt

  • Ragnhild Lila Risnes, skuespiller og musiker

  • Sivert Bjørnstad, partner og rådgiver i Storm samfunn og tidligere stortingspolitiker for Frp

  • Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent