Raïs Neza Boneza Forfatter
Fra Benjamin til Tamima: Hvor mange navn tåler Norge?
Publisert:
3. juli 2026 kl. 06:53
Oppdatert:
3. juli 2026 kl. 06:53
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Norge er verdensmester i minnemarkeringer. Vi tenner lys. Vi legger ned blomster. Vi sier «aldri mer». Vi deler et bilde på Instagram, gjerne med et norsk flagg og et sitat som ikke utfordrer noen ved middagsbordet. Så går vi videre.
Men Benjamin Hermansen gikk ikke videre. Han ble drept på Holmlia 26. januar 2001. Benjamin var 15 år gammel. Han var norsk. Han var ungdom, venn, sønn, elev og en gutt med hele livet foran seg. Han ble drept av nynazister fordi han hadde mørk hud.
Fakkeltog på Nordstrand i forbindelse med at det var 25 år siden Benjamin Hermansen ble drept på grunn av sin hudfarge.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Det burde ha vært et vendepunkt.
Likevel kom 22. juli. Da ble 77 mennesker drept av høyreekstrem terror. Det var ikke en abstrakt tragedie. Det var ikke bare et mørkt kapittel, en rosemarkering eller en setning i en skolebok. Det var Bano Rashid, 18 år. Det var Ismail Haji Ahmed, 19 år. Det var Tore Eikeland. Det var Synne. Det var 77 mennesker med familier, venner, drømmer, politiske meninger, humor og planer for helgen.
De ble drept i et terrorangrep drevet av ekstrem høyreekstrem ideologi. De var ikke symboler. De var norske ungdommer.
Norske navn har aldri bare hatt én lyd, én hudfarge eller én historie. De ble ikke drept fordi de hadde gjort noe galt. De ble drept fordi en terrorist hadde bygget sitt verdensbilde på hat, rasisme, konspirasjoner og en idé om at Norge måtte «reddes» fra mennesker som ikke passet inn i hans fantasi.
Det burde ha vært et vendepunkt.
Blomsterhavet foran Domkirken i Oslo etter at flere hundre tusen var samlet i Oslo sentrum for å gå i Rosetog til minne om de døde i terroren 22. juli 2011.
Foto: Morten Holm / NTB
Likevel kom Bærum. 10. august 2019 ble Johanne Zhangjia Ihle-Hansen drept i sitt eget hjem av sin adoptivbror, før han gikk videre for å angripe Al-Noor-moskeen. Johanne var 17 år gammel. Hun ble drept fordi hun var kinesiskfødt. Angrepet mot moskeen var ment å ramme muslimer.
Det burde ha vært et vendepunkt.
Sandvika videregående skole holdt for å minnes Johanne Zhangjia Ihle-Hansen etter at hun ble drept.
Foto: Vidar Ruud / NTB
Likevel kom terroren mot London Pub og Per på hjørnet i Oslo i 2022. André Morten Sandven og Kåre Johan Rønold ble drept. Andre ble skadet. Mange flere fikk en natt de aldri vil slippe unna. Angrepet rammet et skeivt utested, mennesker som skulle ut, danse, flørte, le, leve. Fordi selv det kan bli farlig når hat får lov til å kle seg ut som ideologi.
Så hva er det egentlig vi mener når vi sier «aldri mer»? For slik det ser ut nå, betyr det ofte: «aldri mer, helt til neste gang».
Minnestedet for terroren mot London Pub og Per på hjørnet i 2022.
Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Og så kom Tamima Nibras Juhar. Tamima var 34 år gammel. Hun jobbet med barn og unge i et botreningstiltak på Kampen i Oslo. Hun hadde valgt et liv der hun hjalp mennesker som trengte trygghet, støtte og en ny sjanse. Natt til 24. august 2025 ble hun drept på jobb.
Tamima var muslim, norsk-etiopisk og sterkt engasjert i rettferdighet, rasisme og mennesker som ofte blir oversett. Den siktede er tiltalt for drap med terrorhensikt, og politiet etterforsket saken som terror. Familien ba ikke om tomme ord. De ba om svar: Hvordan kunne dette skje? Kunne det vært forhindret? Det spørsmålet angår oss alle.
For Tamima Nibras Juhar står i en smertefull norsk rekke: Benjamin Hermansen. Bano Rashid. Ismail Haji Ahmed. Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. André Morten Sandven. Kåre Johan Rønold. Ulike liv. Ulike angrep. Men den samme grunnleggende mekanismen: Noen blir gjort til et problem, en trussel eller et mindreverdig menneske før de blir sett som naboer, kolleger, venner og medborgere.
Tamima skulle beskytte unge mennesker. Norge klarte ikke å beskytte henne. Det er ikke nok å si at hat «ikke har noen plass i Norge» etter at noen er drept. Hat har plass hver gang vi lar mistenkeliggjøring, rasisme, islamfiendtlighet, antisemittisme eller skeivfiendtlighet bli behandlet som en vanlig politisk mening med litt ekstra volum. Hat kommer ikke alltid med en bombevest.
Rundt 30.000 samlet seg på Youngstorget for å gå i rosetog for Tamima Nibras Juhar (34), som ble drept på Kampen i Oslo.
Foto: Javad Parsa / NTB
Det er lett å ta avstand fra terror når terroristen allerede er arrestert, dømt og plassert i historieboken. Det er vanskeligere å ta avstand fra miljøet som gjør hat mulig.
Hat begynner sjelden med skudd. Det begynner med små setninger.
«De passer ikke inn her.» «De respekterer ikke våre verdier.» «Hvor kommer du egentlig fra?» «Vi må tørre å snakke om problemet.» «Det er ikke rasisme, men …» Og der, akkurat etter «men», kommer ofte den samme gamle varen: forestillingen om at noen mennesker må forklare hvorfor de finnes, mens andre får kalle seg selv normen.
Muslimer får det ofte. Jøder får det. Svarte nordmenn får det. Samer får det. Skeive får det. Romer får det. Folk med utenlandske navn får det. Folk som ikke ser «norske nok» ut for den som stiller spørsmålet, får det.
Norge later ofte som om dette handler om enkelthendelser. Det gjør det ikke. Når mennesker blir angrepet fordi de er svarte, muslimske, jødiske, skeive eller oppfattes som «fremmede», er det ikke bare et angrep på dem. Det er et angrep på selve ideen om at Norge tilhører alle som bor her.
Vi liker å tro at norsk rasisme er mildere enn andres rasisme. Vi sier ikke så mye. Vi roper sjelden. Vi holder god avstand i køen. Vi kan til og med diskriminere på en lavmælt og administrativ måte. Det gjør det ikke mindre alvorlig.
En muslimsk kvinne som ikke får jobbintervju på grunn av hijaben, merker ikke så stor forskjell på en høflig avvisning og en sint en. En gutt som blir kalt terrorist på skolen, trenger ikke en offentlig utredning for å forstå at han blir gjort til noe mindre enn en klassekamerat. En familie som stadig blir møtt med mistanke, lærer fort at «integrering» kan bety at man må bevise sin lojalitet hele livet.
Dette er ikke bare et spørsmål om følelser. Det handler om trygghet. Politiet registrerte 1 123 anmeldelser som hatkriminalitet i Norge i 2025. Det er ikke et tegn på at Norge er et tapt land. Men det er et tegn på at vi ikke kan fortsette å snakke om hat som om det er en importvare ingen nordmenn har bestilt.
Ikke glem kvinnene i Afghanistan
Vi trenger ikke flere plakater med ordet «mangfold» i en font som ser ut som den ble valgt av en kommuneavdeling i 2014. Vi trenger handling.
Vi trenger skoler som tar rasisme og trakassering på alvor før det blir vold. Vi trenger arbeidsplasser som faktisk undersøker diskriminering, ikke bare feirer internasjonal dag for mangfold med fruktkurv. Vi trenger politi og rettsvesen som har ressurser og kompetanse til å møte hatkriminalitet tidlig og konsekvent. Vi trenger politikere som slutter å gjøre minoriteter til forklaring på boligkrise, økonomisk uro, kriminalitet eller manglende tillit. Vi trenger medier som ikke lar enhver muslim, skeiv person eller innvandrer representere en hel gruppe i en debatt de aldri ba om å være med i.
Og vi trenger ærlighet.
Benjamin Hermansen, Bano Rashid, Ismail Haji Ahmed, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, André Morten Sandven, Kåre Johan Rønold og Tamina er ikke bare navn vi skal nevne når vi trenger en alvorlig avslutning på en tale. De er navn som forplikter.
De minner oss om at hat ikke blir farlig først når noen skyter. Det blir farlig lenge før.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!