Kari Elisabeth Kaski vil ha høyere skatt på eierskap og mer grunnrente. Det peker mot én vinner: staten.
Stortingsrepresentant for Høyre og medlem av næringskomiteen
Høyres stortingsrepresentant Bård Ludvig Thorsheim angriper i dette leserinnlegget Kari Elisabeth Kaskis E24-spalte om Skattekommisjonen. Foto: Helene MariussenVis mer
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.
Kari Elisabeth Kaski etterlyser i E24 to ting i Skattekommisjonens utredning: et høyere bunnfradrag i formuesskatten og mer grunnrenteskatt.
Begge deler går rett til kjernen av hvor uenigheten egentlig ligger. Og på begge punkter har Kaski og tenketanken hun nå leder tilsynelatende allerede valgt side.
Les også
Hvis svaret er skatteforlik, hva var egentlig spørsmålet?
Ta formuesskatten først. Kaski er overrasket over at kommisjonen ikke hever bunnfradraget, slik at færre betaler.
Men hun hopper over et avgjørende punkt, nemlig at Norge trenger sterke private eiermiljøer utover staten, og da trenger vi også dem som eier mer enn det en tidligere SV-politiker synes er passe.
Det er en enkel grunn til at Høyre ønsker å fjerne formuesskatten. For det første bør du ikke betale skatt hvis du ikke tjener penger, og for det andre trenger vi norske eiere med kapital nok til å ta risiko.
Med formuesskatten er svaret enten utenlandske eiere eller staten. Kaski velger staten. Det er et legitimt standpunkt, men det er et valg, som også begrenser potensialet for ny verdiskaping.
Les også
Lang og kronglete vei til enighet
Så til grunnrenteskatten, der Kaski mener kommisjonen sier for lite. Her er det verdt å minne om teori og praksis.
Grunnrenteskatt kan være en god skatt når den er riktig utformet, altså når den er nøytral, når staten bærer sin andel av tapene like fullt som den tar sin andel av overskuddet, og når den ikke innføres med tilbakevirkende kraft.
Lakseskatten som Kaski selv var med på å innføre, bommet på flere av disse punktene. Den fikk virkning fra 1. januar 2023, før Stortinget hadde behandlet den.
Den gir ikke direkte refusjon av skatteverdien av underskudd, men fremfører det med rente. Og den tok ikke tilstrekkelig hensyn til at historiske investeringer skulle behandles rimelig.
I enkelttilfeller har selskaper sittet igjen med en skatteregning som oversteg hele overskuddet.
Det er derfor svært fornuftig av kommisjonen å rydde i prinsippene før man roper etter nye og potensielt like skadelige skatter som den som SV og Kaski sammen med Jonas Gahr Støre påførte Norges nest viktigste eksportnæring.
Les også
Skattekommisjonen: Slik treffes Børsen
Det skylder vi de norske, familieeide bedriftene vi har igjen langs kysten vår.
Kaski har samtidig rett i én ting. Vi må spørre hva skattesystemet skal finansiere. Men da må vi også tørre å spørre hvordan vi får flere til å betale mer, ikke i prosent, men i kroner.
Det betyr å innse at petroleumsnæringen, som i 2026 alene gir staten anslagsvis over 600 milliarder kroner i netto kontantstrøm, skal bli mindre i årene som kommer.
Når den inntekten faller, trenger vi alt det øvrige næringslivet vi kan oppdrive, inkludert alle dem som flyttet ut etter at formuesskatten ble skjerpet, og norske gründere som i dag leter etter flybilletter til Stockholm, California og London.
Likevel virker Kaski mer opptatt av at staten skal ha råd til subsidier, enn av at næringslivet skal ha råd til investeringer i lønnsom næringsvirksomhet.
Med Kaskis tilnærming blir ikke debatten om hva skattesystemet skal finansiere; spørsmålet blir hva det faktisk evner å finansiere.