Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Finnmark har 46.000 kvadratkilometer utmark og kystlinje mot Barentshavet. I 2005 vedtok Stortinget Finnmarkslova og gav Finnmarkseigedommen (FeFo) eigarskapet og forvaltinga. 1. juli 2006 erstatta FeFo Statskog og staten overførte eigarskapet til Sametinget og Finnmark fylkeskommune. 1.juli 2026 var det 20 års jubileum.

Det er ingen tvil om at utan Sametinget inga Finnmarkslov og overføring av grunnen til FeFo. At staten etablerte FeFo i Finnmark skuldast i stor grad utviklinga og konsekvensar av urfolksretten i Finnmark. Men FeFo har også ei regional historie og framtid, der spørsmålet om FeFo har rom for å regionalisera forvaltning og politikk som gjeld bruk av grunn i Finnmark?

Det handlar om å flytta forvalting frå stat til region og å gje Finnmark større politisk innflyting over bruk av eigen grunn. Det er om fylkeskommunen med rammer av staten. Under jubileet framheva eg at grunnforvaltinga i Finnmark siste 20 åra har fått sine dagsordenar frå globalt nivå.

Norsk regionalisering er nært knytt til avvikling av statleg detaljstyring frå 1970-talet. I Finnmark var den statlege styringa etter krigen særleg omfattande. Staten eigde og dreiv fiskeindustri og gruver, og grunn, og styrte gjennom strenge lovreguleringar. Bratteli sine regjeringar (1971-76) skapte nye rom for fylkeskommunen. Ap programfesta 1970-74 å leggja ned fylkesmannsembetet og overføra oppgåvene til fylkeskommunen. Statleg planlegging gjekk frå å fordela mellom regionar til å stimulera nyskaping i regionar. Og det første direkte valet til fylkestinga i 1975 detroniserte ordførarane sitt hegemoni på regionalt nivå.

Brundtlands regjeringar stogga denne utviklinga, men Jagland vekte den til live igjen i 1997 gjennom å utnemna fylkeskommunen til å ta Noregs plass i «Regionanes Europa» som blei ein viktig del av EU i 1992. I Noreg var den europeiske nyregionalismen meir distriktspolitikk enn på kontinentet. Mange kommunar var små og hadde mist kraft, men ikkje oppgåver. Eit regionfokus kunne redda distriktspolitikken.

I Finnmark sette oppgjeret med den statlege fornorskingspolitikken også rammer for regional utvikling fordi det blei kamp for kontinuitet i samisk næringsutøving. I ei regional historie skriv det fylkesberande Finnmark arbeidarparti i sluttfasen av utviklinga av Finnmarkslova det samiske inn i kva ei regional grunnforvalting må byggja på. Etableringa av FeFo må ein derfor sjå som del av ei norsk regionalisering sterkt påverka av ei ny europeisk regionalisering, men i Finnmark sette internasjonal urfolksrett med norsk tilslutning til ILO-konvensjonen i 1990 og vedtak i FN-systemet frå tusenårsskiftet meir og meir dagsorden.

FeFos etablering i 2006 kom i ein periode med stor næringsoptimisme i Finnmark knytt til bruk av naturressursar, primært olje, gass, kraft og mineral. Høgdepunktet av optimisme var då FeFo tok ein viktig og uavhengig plass i næringsutvikling gjennom eigarskap saman med sju regionale kraftselskap i Finnmark Kraft i 2009.

Problemet frå ein regional synsstad var imidlertid at optimismen i FeFo ikkje oppfylte fylkeskommunens oppfatning av grunnforvalting. Fylkeskommunen meinte FeFo agerte utan politisk kontroll og dermed utfordra deira regionalpolitiske hegemoni. Fylkeskommunen såg på FeFo som del av ei politisk styrt grunnforvalting på regionalt nivå, dvs. av fylkeskommunen.

Ser ein bort frå harde frontar på regionalt nivå, blei utfallet annleis enn fylkeskommunen hadde tenkt. FeFo var oppretta for å sikre samane rettar til land og naturressursar for å kunna halda oppe kultur, næringar og samfunnsliv. Det store problemet frå eit regionalt perspektiv er at den nye samepolitikken er nært knytt til internasjonal lov og såleis global i karakter. Samepolitikken er verken lokal eller regional, sjølv om FeFo-modellen berre er implementert i Finnmark. Utviklinga av internasjonal folkerett kom derfor til å flytta tyngdepunkt i grunnforvaltinga i Finnmark ut av regionen.

Flyttinga av grunnforvaltinga til det globale blir endå tydelegare gjennom den statlege nordområdepolitikken. Den sette ny bruk av grunn på dagsorden. Staten snakka fram ei økonomisk globalisering som pressar kontinuitetstenkinga i Finnmark og står fram som leverandør i global politikk særleg i klimaavtalar. Statens problem er at den ikkje har sameinte rammer. Det er spenningar mellom internasjonale klimaavtalar, globale økonomiske interesser og folkerett.

Staten er uroa over at FeFo er for restriktiv med omsyn til bruk av grunn til bygging av vindturbinar og linjer og at dette trugar norsk gjennomføring av Parisavtalen. Truleg er vedtaket i FeFo i 2024 som utelukka å gje Grenseland løyve til å bruka FeFos grunn i Lebesby kommune viktig for denne uroa. Staten avviser derfor ikkje å ekspropriera grunn frå FeFo for å sikra seg areal som medverkar til at staten når sine mål og kommunane får utvikling, sjølv om grunneigar er negativ.

Statsråd Aasland har ikkje foreslått å endra Finnmarkslova og fjerna FeFo, men lova er under utprøving når Grenseland har søkt staten om å ekspropriera grunn som er eigd av FeFo utan å ha ein avtale med grunneigaren. Og det er rart at Statskraft kjem til å søkja eigaren om å ekspropriera grunn som er eigd av FeFo,

Grunnforvaltinga i Finnmark si flytting til globalt nivå har gitt andre rammer enn dei ein såg for seg i 2006. Korleis kan ein likevel utvikla ei regional grunnforvalting?

1. Ved å slå fast at berre FeFo kan gje utvikling i Finnmark basert på ny bruk av naturressursar, utan å truga samiske kontinuitetsoppfatningar. Staten prøver gjennom Kraftløftet», men får ikkje dette til.

2. FeFo må utviklast gjennom ei omfattande samhandling mellom fylkeskommunen og Sametinget om kva dei ønskjer av FeFo. Det store regionale spørsmålet er om FeFo må knytast til eksistensen av fylkeskommunen? Men i dag vil to av dei tre største partia på Stortinget leggja ned fylkeskommunen, og det tredje er lunken.

3. Staten vil ha større og større interesser i grunnforvaltinga. Dei kan ikkje realiserast gjennom ein «staten mot FeFo og Finnmarkslova»-strategi. Fylkeskommunen må krevja at staten utnemna ein styrerepresentant for å unngå tvil.

4. Kommunal forvalting er vegen til statleg forvalting. Dei fleste kommunar i Finnmark er stort sett så små at dei treng eit regionalt nivå. Når kommunar kastar korta, som Nome kommune med Fensfeltet, er det staten som tek over.