Århundrene hvisker
til meg. Det er derfor jeg ble arkeolog. Fortiden lever i meg. Jeg kan høre de
dødes bønner.
Jeg heter Bjørn. I skolegården
kalte de meg Isbjørn.
Ikke fordi jeg var så sterk eller skummel. Men fordi
huden min er kritthvit. Jeg er albinist.
*
«Professor Beltø?»
Henrivende. Rett og slett. Hun
var en kvinne som levde i evig solskinn. Vever og vakker. Store, mørkebrune øyne.
Langt, krøllete, kullsvart hår. Alt ved ansiktet – leppene, nesen, kinnene –
var smalt. Huden hadde en gyllen lød.
Alder? Hun kunne vel være
rundt de femti, men jeg er skikkelig dårlig til å gjette hvor gamle kvinner er.
Hun kunne like gjerne ha vært i slutten av trettiårene, for altjeg visste.
Særdeles tiltrekkende. Det må
jeg si.
Jeg svelget og møtte blikket
hennes.
«Ja? Det er meg,» bekreftet
jeg.
Ifølge kongressens navneskilt,
som var festet til den beige blusen med sikkerhetsnål, het hun Dina Stern. Ved siden
av navnet hennes var det trykt et israelsk flagg.
«Jeg trenger din hjelp,» sa
hun.
Stemmen var myk og mild og med
en forknytt klang. Som om hun var redd for å trenge seg på.
Kvinner som trenger min hjelp,
treffer meg alltid i et ømt punkt i hjertet.
«Min hjelp?» spurte jeg
uforstående.
Jeg hadde nettopp holdt et
foredrag på den vitenskapelige kongressen Mesopotamiske mysterier –
fortidens gåter i London. Rundt oss myldret det av kolleger – nerder spesialisert
i fagfelt så smale at verden knapt nok aner at de eksisterer. Piktografien
på Kish-tavlen. Kileskriftens parallelle utvikling i Uruk, Adab, Nippur, Lagasj
og Umma. Rettsprinsippene i Hammurabis lover. Slike ting.
«Kan jeg få stjele din
oppmerksomhet en liten stund?» spurte hun.
Oppmerksomheten min hadde hun
stjålet allerede.
«Hva gjelder det?» spurte jeg
formelt. Mest av alt av mangel på noe mer fornuftig å si.
«Det blir litt lettere hvis
jeg kan få lov til å forklare over en lunsj?»
En lunsj, du. Løfterikt.
Prøvde hun å legge an på meg?
Det hender jeg fullstendig
mister grepet om virkeligheten.
«Forklare hva da?»
«Det gjelder min far,» sa hun
stille og ble blank i øynene.
Ordene ble nesten borte i den
summende støyen fra kongresshallen.
«Faren din? Hva med ham?»
«Det er en lang historie.»
«Hva er kortversjonen?»
«Pappa er savnet.»
«Da høres det ut som en sak
for politiet.»
«Han har vært borte siden
1990.»
Utvilsomt lenge siden. Men
ikke så lenge at det var en sak for arkeologer.
Jeg
møtte blikket hennes. «Så hvorfor kommer du til meg? Nå? Jeg forstår ikke
hvordan jeg skal kunne hjelpe?»
«Jeg tror ikke han er død.»
«Uten å ha gitt lyd fra seg på
trettiseks år?»
Hun bikket hodet fra side til
side.
«Hvorfor tror du han er i
live?» spurte jeg.
Hun nølte noen sekunder før
hun svarte:
«For to uker siden fikk jeg et
postkort fra ham.»
*
Fotografiet på postkortets forside forestilte en
rødskimrende solnedgang over en gold ørken. Det hebraiske teksten på baksiden
var selvsagt uforståelig for meg som ikke kan språket. Tegnene så ut som
Tolkiens alveskrift.
Dina Stern og jeg hadde
forflyttet oss til en kafé et par kvartaler fra kongresshallen. En varm dag i
juni.
Utenfor vinduene seg
London-trafikken forbi som en langsom flod. Jeg hadde bestilt en omelett, Dina
en cæsarsalat.
Det halvfulle lokalet var
stort og lyst. På kafeens høyttaleranlegg spilte de en synth-hit fra
åttitallet. «Save a Prayer» med Duran Duran.
«Er du sikker på at postkortet
var fra faren din?» spurte jeg og ga henne kortet tilbake.
«Ingen tvil. Jeg kjenner igjen
håndskriften hans. Dessuten bruker han kjælenavnet mitt. Lille blomst, pleide han
å kalle meg.» Hun smilte ømt. «Det er det bare pappa og jeg som vet.»
«Hva skrev han?»
«Egentlig ikke så mye. Bare at
han savnet meg og håpet jeg hadde det bra.» Hun kremtet.
«Det var alt?»
«Ja.» Hun holdt inne før hun
fortsatte: «Kortet er poststemplet i Israel.»
Noen mysterier har ikke svar.
Eller – svar har de jo. De er bare ubegripelige.
Synth-hiten ble erstattet av
en annen låt fra åttitallet. You
were working as a waitress in a cocktail bar when I met you. The
Human League.
«En utrolig historie,»
bemerket jeg. «Men hvorfor kommer du til meg?»
«Pappa var arkeolog. Er. Som
deg. Benjamin Stern. Du har kanskje hørt om ham?»
Jeg lot navnet tumle rundt før
jeg ristet på hodet.
«Dessverre.»
«Han var – er –
professor i klassisk arkeologi ved Tel Aviv-universitetet. Han ledet
ekspedisjonen da arkeologer avdekket fjorten assyriske leirtavler i ruinbyen
Ninive i 1988. Du fikk kanskje med deg oppstusset? Far var hovedforfatter da de
publiserte sine funn i Journal of Archaeological Research.»
Jeg følte meg dum som ikke
husket saken.
Omsider kom kelneren med maten
vi hadde bestilt.
«Hva skjedde i 1990?» spurte
jeg.
«Han forsvant bare. Jeg vet
ikke så mye. Pappa ledet utgravningen av ruinene etter et tempelanlegg i Uruk,
Irak. Warka heter stedet nå.»
Hun holdt inne, knuget hendene
i hverandre.
«Politiet sier han skjøt en
kollega.»
Jeg stivnet til.
«Men det gjorde han ikke!»
fortsatte hun.
«Hvordan vet du det?»
«Det ville han aldri ha gjort.
Aldri i verden! Jeg kjenner ham.»
«Hvorfor skulle han ha skutt
en kollega?»
«Det er ubegripelig. En av
arkeologene ble faktisk skutt og drept. Pappa fikk skylden. Men han ville aldri
ha gjort noe sånt. Han var ikke – sånn.»
«Hva oppga politiet som
motiv?»
«Det var veldig svevende.» Hun
ristet på hodet. «Arkeologene kom over et gravkammer fullt av skjeletter og en eldgammel
leirtavle, som forsvant. Så de mente pappa kan ha underslått tavlen. Stukket av
med den.» Hun ristet på hodet. «Men ingenting henger på greip. Hvorfor skulle
pappa ha gjort det? Politiet ville heller ikke utelukke selvmord.»
«Selvmord? Hvorfor
det?»
«De mente at han frivillig
hadde vandret ut i ørkenen, der han må ha omkommet.»
«Var han deprimert?»
«Overhodet ikke.»
«Så hvorfor landet de på
selvmord?»
«Fordi han nettopp hadde skutt
en kollega, påsto politiet. Men det er helt usannsynlig. Fullstendig!»
«Ble det lett etter ham?»
«Irakisk politi organiserte
pliktskyldigst en halvhjertet etterforskning, men den begrenset seg til noen
leteaksjoner og fruktesløse helikoptersøk over to dager. Politiet
fastslo at han umulig kunne ha overlevd i ørkenen gitt kulden
om natten og heten på dagtid.»
«Hvorfor trodde de han hadde
vandret ut i ørkenen?»
«Et vitne – en av arkeologene
i staben – hadde sett ham gå ut i ørkenen den kvelden da kollegaen ble skutt og
pappa ble borte.»
«Med leirtavlen?»
«Nei. Men det var noe
biltrafikk inn i og ut av leiren den kvelden. Leirtavlen kan lett ha blitt
smuglet ut i en av bilene.»
«Så hvis jeg skjønner dette
riktig: Politiet mistenkte faren din for å ha skutt en kollega, sendt
leirtavlen ut av leiren med en bil og deretter vandret ut i ørkenen?»
«Noe sånt. Verken irakisk
eller israelsk politi har formulert noen konkret hypotese, bare en haug
gjetninger.»
«Så hva skjedde videre?»
«Tante og jeg måtte slå oss
til ro med at han var død. Vi hadde mistet mamma noen år tidligere, så jeg
bodde hos tante mens pappa ledet utgravningen.» Hun trakk pusten og slapp den
ut. «Men postkortet viser at vi tok feil. Han døde ikke. Og han lever den dag i
dag.»