PER VASSBOTN ER DØD:
Telefon og kilder er fortsatt journalistikkens viktigste våpen mot maktmisbruk.
FELTE REGJERINGEN BORTEN: Dagbladets journalist Per Vassbotn.
Lørdag 27. juni døde Per Vassbotn. Den legendariske Dagblad-journalisten og kommentatoren startet avsløringen som endte med at Per Borten-regjeringen falt på den såkalte lekkasjesaken.
I Store norske leksikon skriver den erfarne politiske reporteren Olav Garvik at Per Vassbotn markerte seg som en fremragende gravejournalist som spesialiserte seg på å bringe nyheter og lekkasjer fra det politiske miljø.
Per Vassbotns artikkel i Dagbladet 19. februar 1971 endte med regjeringens fall en måned senere.
Saken som gjorde Per Vassbotn kjent startet med en liten artikkel på side 2 i Dagbladet den 19. februar 1971. Etter det Dagbladet erfarte, skulle et medlem av EEC-kommisjonen i en samtale med Norges Brussel-ambassadør ha gitt utrykk for at norsk jordbrukspolitikk ikke lot seg forene med norsk medlemskap.
På våre nettsider kan du søke i alle Dagbladets fysiske aviser.
Saken fikk en beskjeden plass på forsiden. Men den ble dynamitt da statsminister Per Borten (Senterpartiet) ble anklaget for å ha lekket notatet til Dagbladet. Per Bortens problem var at han ledet ei samarbeidsregjering av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
KOMPLETT: I Dagbladets fjernarkiv på Bryn ligger gulnede kompletter av alle de fysiske papiravisene. Der ligger også Per Vassbotns historiske artikkel. For digitalt interesserte ligger også hele Dagbladet-arkivet ute på nett for abonnentene våre.
Bortens utfordring var å holde sammen fire partier med ulike standpunkter, spesielt i spørsmålet om Norge skulle melde seg inn i EF (nå EU). Da han gikk av, sammenlignet han det med å bære sprikende staur.
Dagblad-journalist Per Vassbotn visste naturligvis hvem kilden var, men gjorde som gode pressefolk skal – han beskyttet kilden og nektet å utlevere navnet. Dermed falt mistanken på Per Borten.
Statsministeren innrømmet etter hvert at han hadde latt Arne Haugestad, lederen for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, lese det fortrolige notatet på en flytur til København. Den uforsiktige behandlingen med rapporten gjorde at de andre regjeringspartiene mistet tillit til ham.
Senere skulle det vise seg at det slett ikke var Per Borten som var Dagbladets kilde. Først 15 år etter sto kilden fram: Ole N. Hoemsnes, tidligere pressesekretær for Per Borten.
Det er 55 år siden lekkasjesaken felte regjeringen til Per Borten. Men metoden har gått igjen i mange saker der pressen har spilt en rolle i maktskifter. Den mest kjente er selvsagt Watergate-saken og den hemmelige kilden Deep Throat (senere kjent som FBIs nestleder Mark Felt).
I redaktørstyrte medier med tillit kan én journalist og én god kilde føre til at maktmennesker som statsministre og presidenter må gå av på saker som handler om deres dømmekraft og integritet.
Det møtet mellom journalist og kilde kan ikke kunstig intelligens konkurrere med. Derfor er det oppmuntrende at bare 12-16 prosent av befolkningen sier de kan stole på nyheter fra KI-roboter og sosiale medier, mens tilliten til redaktørstyrte medier øker.
Både Mark Felt og Ole N. Hoemsnes hadde egne interesser i å være fortrolige kilder. Det er ikke pressens oppgave å granske hjerter og nyrer på våre kilder. Vi aksepterer at kilder har motiver. Det avgjørende kravet er at informasjonen er korrekt.
Et annet absolutt krav er at vi beskytter kildene våre. Når vi i dag leser Per Vassbotns artikkel fra 1971, er en sentral opplysning utelatt. Han viser ikke til selve notatet. Dagblad-journalisten bruker notatet som bakgrunn til å «erfare» hva som ble sagt mellom Norges Brussel-ambassadør Jahn Halvorsen og EEC-kommisjonens medlem Jean-Francois Deniau.
Per Vassbotn forteller altså ikke leserne hvor han har det fra. Historien hviler på lesernes tillit til journalisten, og kilden stoler på at den erfarne pressemannen vet hvordan det kan formuleres uten å «brenne» kilden. Det hadde vært i Per Vassbotns ånd å ta med seg kildevernet i grava, hvis ikke Ole N. Hoemsnes selv hadde stått frem i ettertid.
Normalen i mediene er at kilder skal være åpne, slik at leserne kan vurdere informasjonen. I pressens etiske veileder Vær varsom-plakaten heter det at kilder for informasjon som hovedregel skal identifiseres, med mindre det er i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson. Men det er ingen fribillett til å skjelle ut andre anonymt.
Kildevernet i norsk rett
Straffeprosesslovens paragraf 125 gir norske redaktører kildevern, men det er ikke absolutt:
«Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.
Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.
Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.
Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting».
Vis mer
Vis mindre
Over hele verden er mediene enige om verdien av fortrolige kilder. Eller som det heter i Vær varsom-plakaten: «Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon».
Kildevern er beskyttet i norsk lov og i den europeiske menneskerettskonvensjonen, men vernet er ikke absolutt. Loven sier at retten kan pålegge redaktører å opplyse navnet på en kilde når vektige samfunnsinteresser taler for det.
Derfor hender det fra tid til annen at påtalemakten eller domstolen ønsker å pålegge journalister og redaktør å fortelle hvem som er kilden.
I ytterste forstand kan det gi situasjoner der presseetikken står i motstrid til norsk lov. Da vil alle journalister og redaktører med respekt for seg selv og yrket, heller gå i fengsel, enn å svikte en fortrolig kilde.
Erfarne pressejurister anslår at det norske kildevernet står til 9 på en skala fra 1 til 10. Kildevernet er sikkerhetsventilen for den åpne og opplyste debatten folkestyret hviler på. Uten kildevernet kunne lekkasjene fra Per Borten og hans nærmeste krets forblitt ukjent for velgerne.
Det er verdt en ettertanke når både statsministeren og hans banemann nå er døde.