Trening, Livsstil | Jeg er livredd for hva som møter meg. Likevel betaler jeg dyrt for å delta

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på da jeg trykket på bestill-knappen.

Det var en desemberdag i fjor, og det hadde allerede gått en god stund siden jeg i endorfinrus meldte meg som interessent for plass på løpetur til New York.

Da hadde jeg akkurat løpt mitt beste halvmaraton, og for første gang i livet tenkte jeg at det kunne være gøy å prøve å løpe litt lenger.

Nærmere bestemt: Dobbelt så langt.

Vel vitende om at det er rift om plassene på New York Marathon, skrev jeg meg altså på en liste, og hadde liten tro på at akkurat den muligheten skulle realisere seg.

Før den gjorde det.

Jeg trykket på «bestill», betalte i dyre dommer (prislappen for hele greia er nesten 60.000 kroner), og lurte på hva jeg egentlig hadde satt i gang nå.

Nå vet jeg det.

Det siste halve året har jeg nemlig tatt de fleste valg i lys av det kommende løpet i november.

Jeg legger meg stort sett klokken 21 for å sikre nok søvn.

Jeg har nesten ikke drukket alkohol, nettopp fordi den nevnte søvnen blir så mye dårligere etterpå.

Og jeg har lagt opp hverdagen min etter treningsplanen, jeg tenker alltid på hvordan jeg kan få gjennomført øktene mine selv når det blir litt travelt ellers.

Løsningen er som regel å stå opp tidlig nok, hvilket leder meg tilbake til punkt 1: Jeg må legge meg.

Man skulle kanskje tro at jeg føler jeg ofrer mye med denne livsstilen.

Men sannheten er snarere tvert imot.

Jeg føler meg mer opplagt, friskere og med mer energi i hverdagen.

Og jeg trives med treningen. Selv om jeg er svært, svært langt fra noen eliteutøver, motiveres jeg av å klare å løpe litt lenger, eller kanskje til og med litt fortere. Kjenne at kroppen kan mer, rett og slett, at den virker og spiller på lag.

Nettopp derfor er jeg opptatt av å snakke om dette også.

Det kan kanskje oppfattes som skryt, jeg vet ikke, men det er et faktum at altfor mange av oss sitter for mye stille i hverdagen vår.

Det må vi som samfunn gjøre noe med, og så langt i valgkampen har i hvert fall Høyre vært opptatt av dette: Erna Solberg har tatt til orde for at fastleger skal foreskrive fysisk aktivitet og kostholdsendring på samme måte som det foreskrives medisin.

Det er ikke første gang dette er tema blant politikere, og den såkalte grønn resept-ordningen så dagens lys allerede under helseminister Dagfinn Høybråten i 2003. Siden har den vært omstridt – allerede i 2006 ble den dømt nord og ned i en artikkel i tidsskriftet for Den norske legeforening: Dette anses som vanlig legearbeid, konkluderte den.

Nesten 20 år har gått siden den gang, og det som i hvert fall er sikkert, er at vi ikke beveger oss veldig mye mer nå enn vi gjorde da. Det var rett nok en økning fram til 2014, men deretter har utviklingen flatet ut, viser tall fra Folkehelseinstituttet.

Selv er jeg positiv til absolutt alle tiltak som kan få flere opp av sofaen. Det som skjer på legekontoret, er én ting.

Det du og jeg kan gjøre, er en annen.

Og vi kan alle ta ansvar for oss selv.

Derfor vil jeg slå et slag for å finne ditt eget maraton.

Ikke nødvendigvis et maraton i ordets rette forstand, men et mål å jobbe mot.

Det kan være å delta i ditt første løp, jogge 30 minutter sammenhengende eller kanskje klare å gå en runde i nærmiljøet som akkurat nå føles altfor lang.

Hva det er, spiller ingen rolle, så lenge det handler om å komme deg ut. Hvert skritt teller, og gevinsten i den andre enden er stor.

Bedre søvn.

Mindre sykdom.

Større kapasitet i hverdagen.

Når alt dette er sagt: Jeg er livredd for hva som møter meg i New York 2. november.

Jeg har fortsatt ikke løpt lenger enn 21,1 kilometer i mitt liv, og vet ikke hvordan jeg skal komme gjennom det dobbelte.

Men gjennom skal jeg.

Uansett.