ENGLAND gjorde en fenomenal innsats mot Mexico på bortebane, og sikret seg VM-kvartfinale mot Norge.

Med rødt kort, ti mann i nesten hele andre omgang og under ekstreme forhold i tynnluften på over 2200 meters høyde, forsvarte de engelske stjernene 3 – 2 ledelsen helt inn.

For Mexico hadde ingen Erling Braut Haaland til å omsette det voldsomme trøkket til mål.

Han møter England først i kvartfinalen. Dessverre for dem på den andre siden av banen i Miami på lørdag. 

Der er engelskmennene favoritter, men Haalands skremmer dem:  

– Norge har i stillhet vokst til en kraft som må regnes med, advarer The Times midt i all jubelen i natt.

– Haaland er ustoppelig, melder The Independent, og skryter voldsomt av Norges rundspilling av Brasil. Akkurat som Sky Sports:

– Brasil sjokkert av Haaland sin mesterklasse, kommenterer den engelske fotballkanalen.

For nå gjør Norges nye offensive kraft og effektivitet selv England; Fotballens Mor, nervøse.

BARE noen timer før England jublet over bragden under ekstreme spilleforhold, skjedde jo det utenkelige på Metlife stadion utenfor New York.

Ikke at Norge slo Brasil; vi har jo aldri tapt for fotballhistoriens beste VM-lag, men at Norge utspilte Brasil.

DET skjedde i minuttene før Erling Braut Haaland headet inn 1 – 0. Norsk lekestue med fire spillere ute på venstrekanten hos Andreas Schjelderup. Gøy på noen få kvadratmeter gress.

Den gang Brasil var alt fotballsporten drømte om, snakket vi om å bli driblet vekk i en telefonkiosk. Siden den gang har telefonkioskene forsvunnet, og mye av Brasils storhet med den.

Denne sommerkvelden var det fire norske spillere som spilte ball mellom seg med presisjon på et område så bitte lite som en mobiltelefon.

Prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus kom ned i garderoben til spillerne etter seieren mot Brasil. Video: Kongehuset Reporter: Marte Nyløkken Helseth

Kanskje ikke så rart at den samme Haaland ti minutter seinere tittet opp mot borte stolpe, og plasserte 2 – 0 der med et glis.

Da hadde Norge hatt ballen 70 prosent av tida. Det er derfor den historiske fotballstorheten Brasil gråt i natt:

– Norge har stjerner Brasil ikke produserer lenger, skriver den brasilianske storavisa Estadâo, og har rett.

For her var det et helt norsk lag med stjerner på hver eneste plass.

NÅ hyller en hel fotballverden Norge:

– Norge er en vanvittig idrettsnasjon, mener The Guardian, og ramser opp årets to gigantiske norsk triumfer:

– De vant vinter-OL og slo Brasil; verdens mest berømte fotballag.

Og det i en kamp der det etter hvert så ut som om lagene hadde byttet sine historiske trøyer før avspark :

–  Norge spilte «det vakre spillet («Jogo Bonito» på portugisisk)», mens Brasil drev med «Jogo-jeg-vet-ikke-hva, sa Zlatan på FOX.

RIKTIGNOK er det ingen tvil om at det var Ørjan Nyland som reddet oss før pause. Kattemyk og kjapp på straffen, og med avgjørende bein i to 1 mot 1 situasjoner bak det norske forsvaret.

Alle disse prekære situasjonene ble skapt av vårt eget overmot. Fæle brudd som brasilianerne utnyttet smart.

Slik tapte vi sjansestatistikken i en rar omgang der Norge hadde ballen 65 prosent av tida.

FEIRING: Stemninga sto i taket etter Norge slo Brasil i New Jersey, se feiringen fra garderoben. Video: @Herrelandslaget/Instagram.

Dette var ikke fortidas Norge mot Brasil.

SAMTIDIG våget vi likevel ikke nok til å få full uttelling av ballovertaket. Spillet ble mer reservert enn sjanseskapende.

De største mulighetene etter knallstarten med Patrick Bergs offsideannulerte 1 – 0 scoring, kom da Ørjan Nyland skiftet mål på utspillene fra Alexander Sørloth på høyrekanten til Erling Braut Haaland sentralt.

Det var ikke etter læreboka, men Haalands rå kraft gjorde det farlig nesten hver gang. Som da Martin Ødegaard skjøt alene fra ti meter rett i kroppen på en utrusende Alisson.

Da lå det igjen to brasilianske stoppere etter den norske spisskjempen.

SÅ spilte Solbakken ut to nye angrepskort. Andreas Schjelderup og Oscar Bobb inn for Antonio Nusa og Alexander Sørloth.

Det var enda et klokt trekk fra trenerbenken fordi laget fikk litt mer fart til å dominere spillet. Trekket vippet kampen vår vei:

For hvert minutt som gikk, økte det norske spillovertaket.

Ja, vi trengte noen monsterredninger til fra Ørjan Nyland for å demme opp for brasilianske kontringer, men ute på banen var det ingen tvil. Rundt Martin Ødegaard hadde Sander Berge og Patrick Berg full kontroll på midtbanen, og laget fikk enda mer sting framover idet spillkloke Fredrik Aursnes overtok på høyrebacken etter en time.

Da tikket klokka sekund for sekund mot VM-exit for Brasil. Trener Ancelotti satset enda mer på ensidige brasiliansk kontringer, og tapte mot et norsk lag som var smartere sammen.

Totalt hadde Norge skyhøye 651 pasninger mot Brasils 331. Det var forskjell på kvaliteten også. Norge traff på over 90 prosent; Brasil på 84.

MEN hva har egentlig skjedd med Norge?

Mest av alt at vi under Ståle Solbakken er blitt et angrepslag som har klart å spille med maksimalt trykk også på den største scenen.

Sjekk bare oversikten over norske VM-mål. Den er slående:

VM 1994: 1 mål

VM 1998: 5 mål

VM 2026: 12 mål

I begge de tidligere VM-sluttspillene hadde vi gode landslag som var vant til å score mange mål. Også da var det gedigne seire i VM-kvalikene og flott uttelling de viktige oppgjørene mot sterkere motstandere.

Men så stoppet det altså opp da det gjaldt som mest både i VM -og EM-sluttspill.

På det høye nivået der Norge i denne turneringen har angrepet med en helt annen tro på lagets individuelle ferdigheter og totale offensive styrke.

DENNE endringen har utlandet sett. Mange internasjonale eksperter trodde vi skulle vinne mot Brasil nettopp på gunn av den felles angrepskraften rundt Erling Braut Haaland:

– Det føles snålt å si det, men i dette mesterskapet framstår Norge som et bedre angrepslag enn Brasil, sa en New York Times-kommentator før kampen mot Brasil, og fikk støtte av de fleste i avisas ekspertpanel.

Nå etterpå ser hele fotballsporten at avstanden mellom de to lagene i virkeligheten var enda større. I norsk favør.

Og det skremmer altså engelske fotballeksperter før VM-kvartfinalen.

ELLER som våre beste venner i Sverige beskriver det som har skjedd med Norge i fotball:

– Det går an å raljere om Norge; tro meg, jeg har gjort. Og det går an å riste på hodet over hvordan nyfrelste nordmenn oppfører seg i møte med dette eventyret, skriver Expressens kommentator, før han ydmykt tilføyer:

– Men det går ikke an å ikke applaudere det som foregår, og over tid forsøke å ta etter. Som svensk vinner man ingen ting på å fornekte den nye rangordningen. Skandinaviske lag har gjort det bra i store mesterskap. Vi vet det. Danmark også. Men vi har ingen tradisjon for å pensjonere brasilianske VM-epoker.»

Har du noen gang hørt vakrere svensk ros?

OG midt i alt dette skrytet fra fotballfolk over hele verden, har det skjedd noe med oss selv i det vi samlet omfavnet landslaget vårt:

For dette laget har kommet med helter for alle.

Det trenger vi i en fotball som i et drøyt tiår er blitt farlig utfordret av et talentjag med økonomiske barrierer som ekskluderer unger i og rundt Oslo.

Og har et klasseskillet  mellom fattige øst og rike vest i hovedstaden som har smittet til andre deler av landet.

TILFELDIGHETENE ville det sånn at Karpe Diem har hatt avskjedsfestivalen sin på Ekebergsletta rett nedenfor stuevinduene mine i kveldene inn mot denne Brasil kampen. 

Det var tre magiske og rørende konserter med en miks av fortellerkunst og direktesendt dramatisering på en gedigen sceneskjerm som forbløffet 110 000 tilskuere. 

Dette bandet har mer enn noen åpnet fellesskapet vårt for unge folk med røtter i andre kulturer enn det som før var tradisjonelt norsk.

DER på  Norway Cup-sletta under de mørke, truende skyene av den fremmedfrykten som har seget inn over USA og Europa, føltes rap-tekstene mer aktuelle enn noen gang:

– Baba, jeg er ikke et fyrtårn. Jeg har bare disco-lys på, sang Magdi i Karpe i «BARAF/FAIRUZ»; den låta jeg alltid griner litt til fordi den handler om det å famle etter å være nær både i familie og samfunn.

Midt i den famlingen har lyrikken til Karpe Diem-duoen Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid vært et fyrtårn for mange de siste 25 åra; slik Antonio Nusa med sin bakgrunn i Langhus på sørøst kanten av Stor-Oslo nå naturlig har åpnet det norske landslaget igjen for en hel generasjon unge jenter og gutter som var i ferd med å bli presset ut.

DET er dette sterke samlende som har løftet Norges fotball-VM i USA til det største som har skjedd i norsk idrett.

Opplevelsen rundt disse kampene kommer til å leve videre hos oss lenger enn resultatene isolert sett tilsier; ganske enkelt fordi fotballen bærer med seg med en kraft som sprenger tall og tabeller.

Den kraften som har fått verden til å ro med oss i noen sommeruker.

Og for første gang snakke pent om Norge som en ekte fotballnasjon; mer enn sterke nok til å slå England i VM-kvartfinalen.

FOTNOTE: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther var norsk landslagstrener for futsal (innendørsfotball) fra 2009 til 2015.