Folkefest, Bragernes torg | Der stod vi med ståpels og tårer i øynene da Ødegaard jublet som besatt

Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sett deg ned! ropte jeg fortvilet, der jeg satt på en medbragt campingstol på Bragernes Torg i Drammen mot slutten av kampen mot Brasil.

Den ble vist på storskjerm, og arrangørene hadde organisert det slik at de som hadde med campingstoler satt bak de som satt på bakken, og de som stod, var plassert helt bakerst, slik at alle fikk sett.

Men damen foran meg klarte ikke å sitte.

Hun hoppet opp og ned bare Norge vant et innkast. Nervene hennes var i høyspenn og hun levde kampen like intenst som det Ståle Solbakken må ha opplevd på sidelinja i USA.

Det norske landslaget hadde hun ikke bare trykket til sitt bryst slik som alle oss andre, det virket som om hjertet hennes banket blod i både rødt, hvitt og blått.

Så selv om jeg irriterte meg over at hun tok fra meg utsikten stadig vekk, kunne jeg ikke unngå å elske engasjementet og dedikasjonen hennes.

Hun var nemlig ivrigere enn mannen sin og sønnen med en norsk drakt med Ødegaard på ryggen. De nådde henne ikke til knærne.

Ikke jeg heller forresten, for jeg synes det nesten var like morsomt å følge hennes sprell som spillet på banen en liten periode.

Da dommeren blåste av kampen, var det fullkommen eufori blant oss alle.

Vi hoppet, danset og sang Alt for Norge. Vi jublet over Nyland, Nusa, Bobb, Ødegaard og ikke minst han som ble født i Leeds, men vokste opp på Jæren, Erling Haaland.

Vi var flere tusen som hadde trengt oss sammen, bitt negler sammen da Brasil fikk straffe, hylt av glede da Nyland reddet, og mistet fullstendig grepet om både tid og sted da Haaland scoret både en og to ganger.

Det var gamle og unge. Det var folk med langt og kort lyst hår, folk uten hår, folk med sorte krøller, mørke lokker og med all verdens hudfarger.

Vi var et speilbilde av Norge slik det er i 2026, en vakker collage av mennesker som i fellesskap kan kjenne på stolthet og pur glede over at vårt eget landslag slo tidenes beste landslag i en utslagsrunde i VM i fotball.

Der stod vi med ståpels og tårer i øynene da Martin Ødegaard jublet som besatt av å bli taklet av Neymar rett før slutt.

Vi stod der som drammensere og nordmenn hele gjengen, uansett om vi var født i Leeds, Tromsø, Mogadishu eller på Drammen sykehus.

Da jeg gikk, stod damen og hoppet opp og ned fremdeles, og jeg tenkte at selv om damen trolig var fra Somalia, så banket hjertet hennes like sterkt for Norge som mitt eget.

Der stod vi sammen.

Det var oss mot dem, men det var Brasil som var dem, og alle på torget var oss.

Og da vi gikk hjem var det ingen som satt, og ingen som ropte: Sett deg ned. Aller minst damen rett foran oss.

PS! Dette innlegget ble først publisert på Facebook og gjengis her med forfatterens tillatelse.