Klokken er fire på en helt vanlig sommer ettermiddag. Karina sitter alene i leiligheten i Bergen da telefonen plutselig begynner å dirre.

På skjermen står morens navn. Stemmen i andre enden er urolig.

I det spørsmålet kommer, er det som om kroppen allerede vet svaret. Hjertet synker ned i magen.

Har du snakket med Marita i dag?

– Da skjønte jeg det egentlig med én gang.

Noen timer senere kom beskjeden hun allerede fryktet.

Marita er død.

Mer enn en søster

Kjærlighet kommer
i mange former. Den kan finnes i en
god venn, en kjæreste eller et familiemedlem. Den kan være god, trygg, smertefull og til tider vanskelig å forstå.

Likevel finnes det én felles ting for all kjærlighet. Idet vi slipper noen inn i hjertet vårt,
følger også sjansen for å en dag å miste dem. Jo dypere vi
elsker noen, desto dypere kan savnet også bli.

Dette var en frykt som ble en virkelighet for Karina Hopland Johansen (32). 

Det har nå gått et år siden hun mistet søsteren sin, Marita (33), til selvmord. 

Hun var en av tre søstre som vokste opp tett sammen i en helt vanlig familie, på en liten bygd på Vestlandet. Marita var to år eldre, men for Karina var hun mer enn bare en storesøster.

TREKLØVER: Karina var en av tre søstre. Foto: Privat.

– Hun var bestevennen min. Vi ringtes og snakket sammen hver eneste dag.

 Fortsatt tar hun seg noen ganger i å løfte telefonen.

– Jeg tenker: «Dette må jeg fortelle Marita.» Så kommer det. 

Nei. Det kan jeg ikke lenger.

Hun stopper opp et øyeblikk.

– Jeg tror ikke jeg har forstått det helt ennå.

Var alene da hun fikk beskjeden

Selv om at ett år har passert, husker Karina dagen som om det var i går. Familien hadde ikke hørt fra Marita i løpet av hele dagen. Moren dro derfor til leiligheten hennes for å sjekke, men i det hun var framme ble hun møtt med en låst dør. 

– Jeg husker at jeg spiste mat og dusjet. Jeg forberedte meg for beskjeden, forteller Karina.

Det gikk det noen timer før telefonen ringte. Og snart ville hun få en beskjed som skulle endre hele livet.

– Jeg sa “Nei, nei, nei”. Så begynte jeg å skrike selv.

Men i det øyeblikket husket Karina en setning fra sin mor.

– Du må være sterk.

Da Karina la på, ble det helt stille. Alene i leiligheten, helt på andre siden av Vestlandet. 

Fikk ikke hjelpen hun trengte

– Marita passet ikke inn i bildet mange har av en som sliter psykisk. Derfor tenkte vi aldri at dette kunne skje.

Ifølge søsteren var hun ressurssterk, sosial og full av liv. En person som stilte opp for andre, hadde mange venner og var kjent for det gode humøret sitt.

Men hun hadde også levd med sterke smerter i mange år på grunn av en nakkeskade og den siste tiden før hun døde ble livet tyngre. 

Til slutt ba Marita om hjelp og ble innlagt ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS) i underkant av to uker.

– Jeg var veldig redd for henne. Man får jo vite at hun var på riktig plass, og skulle få hjelp. Men vi opplevde det motsatt. På en måte at hun ble sjukere av å være innlagt.

Hun mener søsteren gradvis mistet håpet.

– Hun kom ut og tok livet sitt tre dager senere.

Familien opplevde at hun forsøkte å fortelle hvor alvorlig situasjonen var.

STORESØSTER: Marita Hopland Johansen var bare 33 år da hun døde. Foto: privat.

– Hun sa helt tydelig at hun ikke kom til å klare dette uten hjelp. Men fordi hun var så oppegående, opplevde vi at hun ikke ble tatt på alvor.

Sov en time om dagen

Dødsfallet skjedde midt på sommeren. Den tiden av året som vanligvis fylles med ferie, festivaler og lyse kvelder.

For Karina ble alt mørkt.

– Kroppen var i konstant beredskap. Vi gikk rundt og gjorde helt vanlige ting, men ingenting føltes virkelig. Jeg tror ikke jeg sov den første måneden.

Familien samlet seg hjemme hos moren. De planla begravelsen, badet om sommeren og forsøkte å holde hverandre oppe.

Men under alt lå sorgen. Og skyldfølelsen.

Før alt skjedde, forteller Karina at hun var på en veldig bra plass i livet. 

– Jeg hadde masse venner, var veldig aktiv og fant på masse, sier hun.

– Det er derfor så ekstra vondt at jeg hadde det så bra, når hun …Når hun hadde det så veldig vondt.

BESTEVENNER: For Karina var Marita mer enn en søster. Foto: Privat.

Skyldfølelsen ligger fremdeles som en mørk sky over henne.

– Jeg sitter med masse skyld. Jeg vet at alle sier at jeg ikke kan tenke slik. Og jeg vet at de har rett. Men følelsen er der likevel.

Maritas tre barn: – De har reddet meg

Men skyer er aldri alene på himmelen. Uansett hvor grå himmelen kan virke, skjuler det seg alltid en varm sol bak dem.

Det som har fått Karina gjennom det vonde året, er menneskene rundt henne.

Familien. Vennene.

Og barna til Marita.

– Hun hadde tre barn, og de har reddet meg mange ganger. Når jeg hadde det som verst, kunne jeg tenke: «De kommer i dag.» Da måtte jeg reise meg.

SØSTRE: Søstrene var tette som barn. Foto: Privat.

Karina begynte også å gradvis jobbe igjen etter sommeren.

– Jeg tålte ingenting. Ikke stress, ikke forandringer. Men jeg hadde fantastiske kolleger som bar meg gjennom.

Samlet inn over 260.000 kroner

Fra første dag bestemte familien seg for å være åpne om dødsårsaken.

– Vi ville ikke at det skulle være skam. Marita prøvde å få hjelp. Dette er ikke noe vi skal skjule.

Hun skrev et åpent innlegg på Facebook om søsteren, og responsen var overveldende.

Innlegget ble delt tusenvis av ganger. Meldinger strømmet inn fra mennesker hun aldri hadde møtt.

– Mange skrev at de hadde opplevd det samme, men aldri turt å si det høyt.

Samtidig samlet familien inn over 260.000 kroner til arbeid for psykisk helse.

– Da skjønte jeg hvor mange dette angår.

Følte seg sviktet av helsevesenet

Karina forteller at det som har vært vanskeligst i ettertid, er følelsen av at familien ikke ble inkludert.

– Vi ble aldri spurt om hvordan vi opplevde situasjonen. Ingen tok kontakt med oss da hun ble skrevet ut.

Etter dødsfallet hadde familien flere møter med helsevesenet.

– Vi satt igjen med en følelse av at ansvaret ble lagt tilbake på oss. At vi burde ha sagt mer. Men hun var jo allerede innlagt fordi hun ønsket hjelp.

Hun sukker stille. 

– Jeg får aldri Marita tilbake. Men jeg er redd for at dette skal skje med flere.

AKTIV: Marita var kjent for å være aktiv, og tilbringte derfor mye av tiden i skogen eller på fjellet. Foto: Privat.

Nå ønsker Karina å bruke historien til å skape en endring.

– Hvis vi skal redde noen, må vi snakke om det før det er for sent.

Hun håper flere vil delta på markeringer for selvmordsforebygging, ikke bare de som allerede har mistet noen. 

Ifølge Folkehelseinstituttet  var det 656 personer som tok selvmord i Norge i 2025.

– For oss som står der, er det allerede for sent. Vi må nå dem som fortsatt kan få hjelp.

Å leve med sorgen

Karina har valgt å flytte hjem for å være nær familien, nevøene og niesene. Hun beskriver sorgen som bølger. Noen dager fungerer livet nesten normalt. Andre dager slår sorgen henne i bakken uten forvarsel.

– Halvårsdagen var nesten verre enn jeg hadde sett for meg. Kroppen reagerte på akkurat samme måte som da hun døde.

Hun vet også at de ubesvarte svarene aldri vil komme.

– Man får aldri svar på om noe ville endret utfallet. Derfor må jeg lære meg å leve med tankene, ikke prøve å bli kvitt dem.

Å komme tilbake til seg selv igjen

Sorg kan føles som en skogbrann. Alt brenner ned, og det som en gang var
en fredfull skog, blir forvandlet til aske. Alt du kjente, kan føles borte. 

Men
sakte, med nok tid, vann og sollys, vil naturen kunne lege seg. Nye trær slår
røtter, blomster vokser frem, og lyden av fuglekvitter returnerer.

Selv om sorgen fortsatt fyller livet til Karina, har noe forandret seg det siste året.

– Nå kjenner jeg meg litt som meg selv igjen. Jeg kan glede meg til ting igjen. Sorgen er like stor. Jeg savner henne hver eneste dag og jeg kommer nok aldri til å bli den personen jeg var før. Men jeg ser at det går an å leve et godt liv videre.

 Hun håper det er det viktigste andre sitter igjen med.

– Hvis noen står der jeg sto for ett år siden, håper jeg de holder ut. Selv når alt er helt mørkt, kan livet bli godt igjen

Brannskadene vil kanskje aldri helt forsvinne, men åpne sår blir til arr. De vil alltid være der: – Men ikke som et tegn på svakhet, heller som et bevis på alt du har overlevd.

Maritas mor, far og andre søster har godkjent at Karina forteller sin historie til KK og deler bilder fra barndommen.