Leserbrev
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hvem får bli helt i vår kultur?
USA sommeren 2026 – Nyhetene er fulle av det. Bilder av Haaland som kysser Berg på panna. Takker lagkameraten sin. Videoer av Haaland som hilser på barn med funksjonsnedsettelser. Helter. Greier flere ting på en gang. Å score mål, vinne, OG være vennlig mot andre mennesker. De er helt ekstraordinært bra folk. Eller? Er de det?
La oss være ærlig. Det er en ganske vanlig ting å gjøre. Det å være helt normalt grei.
Verden ser ikke sånn ut om man tilbringer livet i kommentarfeltene som bare blir en verre og verre hengemyr av de dårlige egenskaper vi mennesker innehar. Da er jeg enig, da er store deler av fotballandslaget vårt som engler å regne.
Men at f.eks. Haaland løftes opp som ekstraordinært snill må sees i sammenheng med hvordan en del andre såkalt suksessrike kjendiser ter seg. Og det forteller oss kanskje mer om hva vi godtar av kynisme fra folk i elitesjiktet, enn hvor utrolig godt menneske de som ikke ter seg sånn er. For er det egentlig så bra å trakte etter selvopptatte Hollywood-stjerner, usympatiske rike fotballspillere, eller høyreekstreme tekoligarker? Er det virkelig det vi skal sammenligne oss og hverandre med? I den verdenen blir kanskje et fotballag som anerkjenner sine lagkamerater ekstraordinært.
Men det er ikke det. Å være grei med mennesker rundt seg er en helt normal ting. Jeg tipper at mange nordmenn av alle slag og farger er vel så gode på å se sine lagkamerater i form av arbeidskollegaer, klassekamerater, naboer, familie og venner. Ja til og med tilfeldige folk man møter på rundt omkring i hverdagen. Det blir bare ikke fanget på film og løftet ut og opp på en pidestall av godhet i avisen. Uten at folk flest hadde vært sånn passe greie med hverandre så hadde ikke samfunnet vært til å leve i.
Fotballgutta kan godt få skryt for sine gode gjerninger. Og utøvelse av den veldig viktige egenskapen vennlighet. Alle som bedriver sånt kan det. Men fra å si – de er ganske ålreite dyr, til avgudsdyrkelse og heltestatus er ganske langt.
Skal ikke heltene være noe å strekke seg etter? Noe som er bedre enn gjennomsnittet? Er det nok for oss at heltene innehar egenskaper som vi i flekkene får til sikkert bedre enn de?
Om du vil bli skikkelig god å spille fotball – så skjønner jeg godt at man ser opp til de beste. Klart det.
Fotballhelt? Ja.
Samfunnshelt? Ikke for meg.
Jeg er av de som ikke klarer å se forbi at de valgte å spille mot Israel. Og jeg blir ikke med på historien om lille Norge mot de store kjempene. I et VM der det norske fotballspillere har med seg egen mat og fullt støtteapparat. Mens Iran må fly fra Mexico til USA hver kamp de spiller og gå igjennom alt det innebærer av visumkontroll og innreiseregler for en iraner som skal inn i USA. Og med støtteapparat som ikke er der fordi USA har nektet de innreise og FIFA står og ser på. Det er virkelig restitusjon på like vilkår. Se om du finner velkomsten USA ga Senegal når de ankom VM. Et lag i Norges gruppe.
Irans spillere avkreves svar på Hormuz-stred og Pride på pressekonferanser. Hvor er spørsmålene til Ødegaard om det Norske oljefondets investeringer i folkemord, og norsk våpenindustri sitt bidrag til å drepe barn i Vest-Asia?
Jeg klarer ikke å se forbi at topp-herrefotball er en verdifull vare i et råtnende kapitalistisk system. Og at vi later som om det handler om fair play og et stort «vi». Jeg klarer ikke å tro på de edle motivene til noen som blir med på det FIFA holder på med i 2026.
Gaza 2024 – dr. Hussam Abu Safiya er barnelege og direktør ved Kamal Adwan sykehuset i Nord-Gaza. Sykehuset blir utsatt for flere trusler og etter hvert flere angrep fra det Israelske militæret. Dr. Hussam har flere ganger tilbud om å dra, men blir ved sine pasienters side.
Han blir selv skadet. Kommer seg på beina og fortsetter å behandler pasientene sine mens han støtter seg på en krykke.
«Han hjalp sivile som ble såret i bombeangrep. Han tok vare på barn og spedbarn som led av underernæring og dehydrering. Samtidig som han jobbet på spreng for å hjelpe ofrene, tok han til orde for å beskytte Gazas helsepersonell. Han ble en viktig stemme for helsearbeiderne i landet.» (Amnesty)
I oktober 2024 dreper et av angrepene på sykehuset hans 15 år gamle sønn, Ibrahim.
Dr. Abu Safiya fortsette å jobbe. Han jobber som barnelege, anestesilege, på intensiven og i akuttmedisin. Han omtales som en som behandler pasientene sine som om de er familiemedlemmer.
Dr. Hussam Abu Safiya ses her i en videosamtale fra fengselet under en høring i israelsk høyesterett i sommer.
Foto: Physicians for Human Rights Israel (PHRI) via AP
27. desember 2024 har israelske styrker omringet det som nå er det siste fungerende sykehuset i Nord-Gaza. De står utenfor og roper på Dr. Abu Safiya. Han går målrettet ut i det som er blitt et ikonisk bilde på maktforholdet mellom Israel og Palestina. Mellom død og ruiner går han stødig i sin hvite legefrakk mot den israelske tanksen som står litt lenger bort. Frakken flagrer litt bakover. Har en hvit. Alt annet er grått. Han er liten. Tanksen er stor. Han er et levende menneske. Alt annet rundt er ødeleggelse. Og krig.
Siden da har dr. Hussam Abu Safiya vært kidnappet av Israel.
Han er fengslet etter okkupasjonsmakten Israels «lov om ulovlige stridende». En lov som gir det Israelske militæret vide fullmakter til å anholde alle fra Gaza som de mener truer Israelsk sikkerhet, uten tiltale eller bevis. De har torturert han. Mishandlet han. Stadig utvidet tidsrammen han skal sitte der. Og nå holdt han i over 550 dager.
Israelsk fengsel juli 2026–2. juli i år får advokaten hans treffe han. Rapporten er hjerteskjærende. Han har problemer med å puste. Å snakke. Advokaten kjenner han nesten ikke igjen fordi fjeset er så forslått.
Han sa ifølge sin advokat:
«This is the last time you will see me … They brought me here to kill me. I do not see myself leaving here alive. This is the end.»
Jeg sjekket nrk.no her om dagen. 15 av de 25 første sakene handlet om fotball.
Jeg sjekket avisen i dag. Ingen saker om dr. Hussam Abu Safiya som virkelig trenger medias oppmerksomhet for å overleve.
Hele makteliten ror. Hvor er ropene på rettferdighet for dr. Abu Safiya? Hans drepte og torturerte kollegaer i det palestinske helsevesenet? Hans over 9000 medfanger i Israelske torturleire, mange av de barn? Hvor er facebookpostene med kravet ditt til Netanyahu om å frigi barnelegen, Støre? Har du plass til det mellom heiaropene dine?
Sunniva L. Kildal
Foto: privat
Jeg kan ikke annet enn å lure på om våre valg av helter forteller oss noe om hvem vi som samfunn er. Hvem vi velger å løfte opp og fram mens verden står i brann med vestens mangel på handlekraft som en stor del av bensinen som holder brannen stor og farlig for tusenvis av mennesker.
Jeg vet hvem mine helter er.
De har ofret mer enn de fleste. Og de har i nødens stund en evne til å holde fokus og verne sin menneskelighet der vi andre ville mistet hodet fullstendig. De gir sine kropper og liv og de privilegier de har inn i noe større enn seg selv.
De er lys på ekte når det mørkeste rammer. Og vi trenger de. Så veldig. For selv om det ikke får vestlige mediers oppmerksomhet så skjer de verste overgrep. Og noen prøver å passe på. Gi omsorg. Styrke. Moral. Rettferdighet. Og hele sitt hjerte selv når de har mistet det kjæreste de har. Og blir straffet for det. Det er noens virkelighet. Også når det er fotball-VM.
Måtte verden være så snill (og grei) å våkne og redde helten dr. Hussam Abu Safiya før det er for sent.
Sunniva Lorentzen Kildal
Palestina- og fredsaktivist, dansepedagog
Bardal, Helgeland