Kommentar
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg trodde at mitt fotball-høydepunkt for dette året kom da Martin Ødegaard løftet Premier League-trofeet i slutten av mai. Da mitt Arsenal endelig vant ligaen igjen etter 22 år, og jeg sammen med hundretusener av andre møtte opp i Londons gater under paraden.
Mange har problemer med å forstå en fotballsupporters lidenskap for laget sitt. Følelsene som svinger i takt med seire og tap. Derfor er det ekstra moro at mange som vanligvis ikke er så investert i fotball, får kjenne på det samme nå. At de får kjenne på ekte engasjement for fotball, lagfølelse og patriotisme.
Etter søndagens kamp mot Brasil må vi jo ta det innover oss: Det kan faktisk skje at Martin Ødegaard løfter en ny pokal 19. juli. For Norge. I VM.
Hele Norge kokte etter fotballsensasjonen søndag. Her fra Karl Johan i Oslo.
Foto: Politiet / Handout
«Av alle uviktige ting i verden, er fotball det viktigste» er et sitat som tillegges pave Johannes Paul II. Vi er mange som mener at han har rett i det – og som lar oss prege av denne sporten året rundt.
«Velkommen til min verden», har jeg tenkt flere ganger den siste uka, når kolleger og venner som aldri ellers snakker fotball, med patos i stemmen og iver i øynene diskuterer Haaland, VM-sjansene videre, dommerprestasjoner og offside-regelen.
Da Norge vant mot Brasil i 1998, rakk jeg hjem til kampen etter å ha dimmet fra førstegangstjenesten. Den kvelden er for alltid nedskrevet i norsk samfunnshistorie. Men: Det nasjonale engasjementet vi opplever nå, med ny Brasil-seier, gjentakende kollektiv roing utenfor Slottet og ellers i landet, og ballprat blant folk som knapt har satt sine bein på en fotballbane, overgår til og med det vi opplevde i 1998.
USA-VM er, uansett hvordan vegen videre blir, det største som har skjedd i norsk fotball noen gang. Og blant våre aller største idrettsøyeblikk gjennom historien.
Norske supportere feirer på slottsplassen og Karl Johans gate etter seier i 8-delsfinalen mellom Brasil og Norge under Fotball-VM 2026.
Foto: Javad Parsa / NTB
Norge trenger dette: kunsten å juble sammen. Også vår nasjon har vært preget av polarisering og splittelse, av følelsen av at vi ikke er ett. Fotballen har, i det minste, gitt oss en etterlengtet pause. Vi kan jo også håpe at gleden av å se folk juble sammen – uavhengig av politisk ståsted, hudfarge, seksuell legning, religion og annet det skapes motsetninger av – gjør at vi tar med oss litt av denne varmen og nestekjærligheten inn i hverdagen igjen når sommeren er over.
Fotballjubel forener folk.
Foto: Tiril Høstmælingen Jensen
Men først skal vi gjennom et emosjonelt mareritt av en lørdag.
For hvem står på den andre siden i kvartfinalen? Jo, nettopp. England. Den fotballnasjonen som klinger aller best i ørene på norske supportere. Vi er minst et par generasjoner som har et dypt og syndig kjærlighetsforhold til engelsk fotball.
Hvordan lillehamringer og gudbrandsdøler rigger seg for kvartfinalen lørdag kveld, har vi ikke full oversikt over i skrivende stund. Men når folk møtes i store mengder på utesteder, uteplasser, i offentlige rom og private hager på en småsur søndagskveld når vi spiller åttendelsfinale, sier det seg sjøl at det ligger an til fullstendig når kvartfinalen mot engelskmennene spilles lørdag kveld kl. 23. Og meteorologen i tillegg varsler en uvanlig flott, varm norsk sommernatt.
Herregud, det kommer til å bli gøy!
Skulle Norge vinne VM, og verdens beste kaptein igjen få løfte pokal, blir det surrealistisk. Enn så lenge får jeg nøye meg med å glede meg over at jeg får oppleve fotballeufori flere ganger i 2026. Og sjøl om jeg normalt, i Norges tradisjonell fravær fra Fotball-VM, pleier å holde med England også der, blir det ikke slik nå på lørdag. Da er det ikke hvitt som gjelder. Heller ikke rødt og hvitt. Men rødt, hvitt og blått.
Heia Norge!