Det er litt unntakstilstand for tiden. «Alle» går og venter.
På neste kamp.
Neste kamp for Norge.
Man legger om på planer, sommerferie, reiser og andre aktiviteter. Alt må passe inn med landslagets program.
Så kan man jo si, slik flere av oss har sagt noen ganger nå, at etter lørdag så blir ting normalisert. Det blir sikkert det. Men ikke helt sikkert. Det kan hende at denne fabelaktige gjengen av fotballspillere ror videre.
Nasjonen er preget av en smule hybris. Det er et gresk begrep for overmot og kanskje hovmod. I den antikke mytologien beskrev dette folk som prøvde å heve seg over gudene. I det grafiske miljøet i Bergen var det et fast uttrykk som sa: «Alt er mulig for Gud – og en typograf». Nå er det slik at alt er mulig for Gud og Haaland. Med flere.
Så hybrisen bygger faktisk på empiri og erfaring fra det siste året med dette utrolige landslaget.
Det begynner å bli en stund siden det norske landslaget var synonymt med lidelse. Det begynner også å bli en stund siden at vi feiret hederlige tap som monumentale begivenheter. «Vi klarte nesten uavgjort». Med Drillo (VM 1994 og 1998) fikk vi smaken på dette rare at det faktisk går an å være med og spise kirsebær med de store nasjonene.
Men med Drillo følte jeg også ofte at vi fikk resultater på grunn av en taktisk magiker som fikk forholdsvis ordinære enkeltspillere til å være ekstremt gode i samhandling.
Men nå har vi verdensstjerner på laget.
Noen av de beste fotballspillerne på hele kloden kommer rett og slett fra Drammen, Jæren og Volda.
Og det er gøy.
Det er også gøy at den litt slitsomme jamringen om alt som er galt med Norge – har tatt seg en solid sommerferie. Det er visst ikke så galt fatt, her i gamlelandet, når alt kommer til alt. Det er både mulig å bli god, bli rik og bli lykkelig i Norge.
At den norske modellen består av ufattelig mange små og store enkeltelementer, skal man ikke underslå. At de fleste ungene går på samme type skole er en god ting. En skole som både prøver å ta vare på dem som sliter litt og samtidig skaper rom for dem som er ekstraordinært gode.
Slik det også er med idrettslag. Det er altså mulig, både å ha en stor, glad breddeidrett der «alle skal med» og samtidig skape rom for supertalenter som vil opp, fram og blir verdensstjerner.
Det er jo faktisk slik at man kan få kjeft for å si det nå, men etter lørdag, kan det være vi er ute av VM. Men det kan også være at vi må forberede oss på noe som er enda villere enn en kvartfinale i verdens viktigste idrettsturnering. Nemlig en seminfinale. Det skal mye til, men med dette laget er det aldri godt å vite.
Så om ikke annet, for å være på den sikre siden, så kan jeg jo nevne at semifinalen spilles klokken 21.00 den 15. juli i Georgia, på Atlanta Stadium (må ikke forveksles med Atlanten stadion i Kristiansund).
Og ikke for at det betyr så mye, aaaltsåååå, men finalen spilles 19. juli klokken 21 i New Jersey, der vi har vært før. Ikke langt fra Newark flyplass, som forresten har direkte flyrute til og fra Gardermoen. Bare så det er nevnt..