Oslodebatten, VM | Hvor var du da Norge slo Brasil? Hjemme, alene

Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eller, helt alene var jeg ikke. Barna mine på to og fem år lå og sov i rommet ved siden av.

Jeg så kampen på en liten laptop i senga, klar for å sovne rett etter kampslutt, klar til å stå opp klokken seks igjen. Som vi pleier. Barn bryr seg ikke om at norgeshistorie blir utspilt på natta.

Jeg sovna ikke.

Fordi jeg ble så glad! Så utrolig letta. Og så utrolig frustrert. Alt på samme tid. Følelsene raste gjennom meg. Et dyrisk instinkt tok tak i meg: Hvorfor er jeg her hjemme på Ekeberg, og ikke fire kilometer lenger vest, på Karl Johan og … ror?!

Samboeren min var og så kampen sammen med kompiser. Ingen av oss er spesielt fotballinteresserte, men jeg aller minst (til vanlig selvsagt, akkurat nå er det jo det viktigste i livet). Det ga mening at han skulle dra og jeg være hjemme med barna. Vi tekstet bitte litt under kampen «Shit, tenk hvis dette går?!» «Erre mulig!!» hjerte hjerte, norsk flagg.

«Jeg blir med gutta til sentrum for å RO,» var det siste jeg hørte fra han. Sånn like før klokken halv ett på natta.

Litt klisjé, eller, hadde vi snakka om under middagen, den der roinga er jo litt småharry. «HVORFOR ER IKKE JEG OGSÅ I SENTRUM OG ROR!» tenkte jeg natt til mandag.

Det var jo ikke hans feil.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.

Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.

Jeg var mest sur på meg selv

Mest sur var jeg på meg selv. Hvorfor har jeg ikke ordnet meg en enda mindre fotballinteressert barnevakt, eller i det minste sett kampen sammen med noen? 100.000 festglade roende mennesker var det estimert på Karl Johan natt til mandag. Det er langt fra hele Oslo, men det opplevdes som at «alle» var der. Eller at de i det minste har et morsomt øyeblikk å se tilbake på.

Hvor var jeg da Norge slo Brasil? Jeg var ensom. Jeg hadde skikkelig . Og det i den mest ekstreme versjonen jeg noen gang har hatt.

Hvorfor sitter jeg her med babycallen? Hvorfor vekker jeg ikke barna og tar dem med på folkefesten? Hvorfor fikk jeg i det hele tatt barn? Jeg angrer.

Nei da. Nå tøffer jeg meg, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Men et bitte lite sekund der, alene i senga, scrollende for å se på alt livet gjennom skjermen, var jeg i en eksistensiell krise. Før jeg sovna til Haalands nydelige tale, Brasils skuffende publikum og et smil om munnen.

Jeg våknet fem timer senere. Tok morgenstellet. Fikk barna i barnehagen. Alene. Glad. Forbanna. Samboeren kom hjem kvart på fire etter å ha rodd hele natta, så jeg lot ham få sove. Jeg er faktisk en hyggelig person, altså.

På jobb ble jeg møtt med «Dette er den mest sinnssyke natta jeg har vært med på!», «Ullevål var helt magisk» og «Jeg rodde meg helt hes».

Dette tok kaka

Jeg er en person med mye FOMO altså, men dette tok kaka. Kanskje det å ro med 100.000 andre ikke er en menneskerett. Men jeg skulle gjerne hatt én person å dele øyeblikket med.

Jeg var ti år på sankthansaften i 1998, og husker kampen godt. Og jeg fikk med meg at Norge slo Brasil igjen i 2026.

Helt ærlig, jeg tror ikke egentlig jeg savnet roinga på Karl Johan. Men jeg savnet følelsen av å være en del av noe. Et «husker du den natta?». I stedet var jeg hjemme med to sovende barn. Og kanskje er det nettopp sånn voksenlivet ser ut: Historien skjer der ute, mens du står vakt over det som betyr mest. Men England-kampen på lørdag? Den ser jeg ikke alene, med eller uten babycall.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.