LÆREGUTT MOT LÆREMESTER
England er ikke fienden, men læremesteren. Derfor svir det mer når vi vinner.
HVEM LER SIST: Storbritannias statsminister Keir Starmer og Jonas Gahr Støre i vennskapelig tone før sannhetens øyeblikk i Miami. Foto: Keir Starmer / Instagram
Klokka 23 lørdag kveld er sannhetens øyeblikk. Når landslaget løper ut på Hard Rock Arena i Miami, er det ikke et oppgjør mellom lille Norge og en fremmed stormakt.
Det er læregutten som kommer tilbake fra Premier League, fra britisk fotballkultur, fra britiske tribuner og garderober – for å læremesteren i skole.
I år er det 35 år siden Gunnar Halle kom til Oldham Athletic. Norsk fotballs engelske dannelsesreise begynte med hardt arbeid og lite glamour på Boundary Park.
Fem år seinere gikk Ole Gunnar Solskjær fra Molde til Manchester United for den da eventyrlige summen på rundt 1,5 millioner pund. Seinere har det vært Champions League-seiere med norske spillere, før vi nå har balløyas beste spiss og kapteinen på årets seriemester.
Vi har tatt noen steg, som det heter på idrettsspråket. Spørsmålet er om Norge tar det neste steget og sender England ut av VM. Det finnes få øyeblikk som er søtere enn når læregutten tar skolemesteren i skole.
Dette er ikke et nytt vikingraid med voldtekter og herjinger. England er ikke en fiende Norge ønsker å svekke. Men landslaget deres er en stormakt vi gjerne vil ydmyke.
TRØST: Natt til søndag vil dette bildet få en ny betydning. La oss håpe at det er Jonas Gahr Støre som må trøste sin britiske kollega, Keir Starmer. Foto: Keir Starmer / Instagram
Norge kan ikke true England militært, økonomisk eller kulturelt. Men i Miami kan vi true dem på et område der britene fortsatt mener de har moralsk eiendomsrett: fotball.
Fotball er viktigere for England enn for nesten alle andre. Nederlag mot Norge er ikke bare et sportsresultat, men direkte ødeleggende for fortellingen om hvem de er.
Det britiske imperiet hadde kolonier og besettelser over hele kloden, sammenfattet i uttrykket «The empire on which the sun never sets». Taper England mot Norge, blir det mørkt. Det er en historisk ydmykelse England frykter.
Illustrasjon: Finn Graff
Det til side: Med en uforutsigbar og konfliktorientert Donald Trump i Det hvite hus er Storbritannia vår viktigste sikkerhetspolitiske allierte. I fjor solgte vi olje og andre varer for over 300 milliarder kroner til britene. Storbritannia er både Norges største handelspartner og den største mottakeren av norsk råolje.
Solbakkens lederskole
De siste ukene har internett vært fullt av vikingvideoer generert ved kunstig intelligens som beskriver det norske landslaget som vikinger på tokt over Nordsjøen. Man kan bli skremt av mindre enn å se en fryktinngytende Erling Braut Haaland med en diger øks og et bistert oppsyn.
Passende nok lydsatt med «Helvegen» av Wardruna, altså veien til Hel – eller dødsriket – i norrøn mytologi. La oss håpe at de britiske midtstopperne sover dårlig om nettene av den apokalyptiske undertonen av at nå kommer nordmennene og tar deg.
England har alt å tape, vi har alt å vinne.
Vi har importert mer enn kull, maskiner og fotballspillere fra britene. Vi har importert Beatles, Stones, punk, britpop, Monty Python, James Bond, Shakespeare, krimtradisjonen, BBC, pubkultur, fotballspråket, tippekampen, supporteridentitet og ideen om at lørdag klokka fire er et hellig tidspunkt. England har vært en kulturstormakt i norske stuer.
Den dominerende historien om Norge er ikke imperiebygging. Vi har valgt å stå utenfor EU fordi vi er oss selv nok. Britene valgte seg ut fordi de oppfatter å kunne ting best selv. Kritikerne mener at Storbritannia hadde et imperium som eksporterte regler, språk og institusjoner – uten lære av andre kulturer.
Storbritannia eksporterte språk, industri, sjøfart, imperium, parlamentarisme, fotballregler, popkultur og selvbilde.
Norge importerte nesten alt: religion, skriftspråk, embetsverk, industri, kapital, musikk, TV, fotballkultur, trenerideer, ligadrømmer og profesjonelle standarder.
Ingen folkefest uten medgangs-supportere
De importerte riktignok te, sukker, krydder og curry – men modererte smakene til noe britisk – noe mildere, søtere og tryggere, som britisk curry og afternoon tea. Britene var ikke upåvirket av verden. De var bare veldig gode til å gjøre det importerte britisk.
Den amerikanske matskribenten Bill Marsano sa det nådeløst: «Det britiske imperiet ble skapt som et biprodukt av generasjoner av desperate engelskmenn som reiste verden rundt på jakt etter et anstendig måltid».
Britene lærte verden å drikke te, spille fotball og snakke engelsk. Men i Bocuse d’Or – kokkenes VM – har Storbritannia aldri tatt medalje. Norge, derimot, har gjort det til en egen øvelse å importere fransk perfeksjonisme og slå franskmennene på hjemmebane. Det norske kokkelandslaget ville banket britene når som helst.
For et lite land som Norge ville det være en dødslinje å ta avstand fra oppfinnelser og fenomener bare fordi de ikke er oppfunnet her. I britisk kultur står «not invented here» sterkere. Det er en svakhet i en internasjonal idrett som fotball, selv om sluttspillet passende nok går i en tidligere britisk koloni.
Det er 60 år siden England vant fotball-VM. Da er det litt patetisk å synge om at fotballen skal hjem. Fotballen flyttet hjemmefra for lenge siden.
Men England er ingen fiende. Storbritannia er et land vi har delt hav, krig, energi, kultur og fotball med i hundrevis av år.
Dette er ikke vikingraid. Det er globaliseringens hevn. England eksporterte fotballen til verden, Premier League sugde til seg talentene, og Norge lærte villig. Nå kan den lærevillige gutten stå igjen med tavlekrittet i hånda og forklare skolemesteren hvordan spillet skal spilles.
Nettopp derfor er kampen så deilig: I 90 minutter kan vi glemme diplomatiet og ønske vår gode venn et smertefullt nederlag.