Det er fristende å starte med et eldgammelt sitat: Takk for svaret. Hva var spørsmålet?

Der er vi også ved kjernen av problemet ved utspillet: Det er knapt noen som siden salige fylkesmann Nicolai Schei var midt iblant oss, som på ramme alvor har gått inn i hva en norsk kommune skal – eller i det minste bør – være. Han leverte bindsterke innstillinger om hvordan kommunesektoren skulle moderniseres, og jobbet seg gjennom tre tiår – fra 1940-tallet til 1960-tallet, før resultatet kom. Han manglet ikke motbør, og selv om han langt fra fikk viljen sin i ett og alt (og takk for det), maktet han å sette sitt preg på kommunesektoren i en grad som gjør at man fortsatt ser tydelig spor etter ham.

Jeg skal ikke lyve på meg at jeg har lest meg gjennom de tusenvis av sider han leverte til regjering og Storting, men jeg har bladd meg gjennom mye av materialet, og det jeg fant – endret mitt syn på mannen. Det er mer enn noen etter ham har maktet. Ettertidens samfunnsbyggere har utviklet kommunesektoren i ånden til Løsgjengerloven. Det er summen av utallige tilfeldigheter som har ført oss dit vi er, og forslaget til Løvik vil ikke bryte mønsteret.

Samtidig: Man bør være varsom med å påstå at Løvik ikke er på sporet av noe viktig. Hun vil i alle fall få full støtte fra sin nåværende arbeidsgiver, NHO. Der mangler man ikke avdanka Sp-politikere i rekkene, fra topp til bunn. Toppsjefen selv, Ole Erik Almlid, var i sin tid sentralstyremedlem i Senterungdommen. NHO har alltid vært opptatt av arbeidsmarkedsregioner, og løftet begrepet fram som relevant i kommunestrukturdebatten.

Argumentasjonen har tilsynelatende mye for seg – helt til man går den litt nærmere etter i sømmene. For det rare er at arbeidsmarkedsgrensene flytter seg, i takt med hvor man reiser. Selv var jeg for få dager siden i et møte i Malmö, for andre gang på to måneder. Begge ganger valgte jeg å overnatte i København, rett og slett fordi vår gamle hovedstad er den langt hyggeligste byen å tilbringe kvelden i. Malmö og København er i praksis én region – ikke minst arbeidsmessig. Toget mellom de to byene går hvert tiende minutt, fra grytidlig om morgenen til godt etter midnatt, og gjennom store deler av døgnet er vognene mer eller mindre fulle. Turen tar ganske nøyaktig like lang tid som toget mellom Steinkjer og Levanger. Mange drar fram og tilbake flere ganger fra de står opp til de legger seg. Folk jobber og lever på tvers av

– ja, nettopp; ikke bare kommune- og regiongrenser, men også riksgrensen. Vi snakker om én region – i to forskjellige land. På mange måter to svært forskjellige land; kulturelt, politisk og rettslig. Tilfellet er ikke enestående. I store deler av Europa finner vi nøyaktig samme situasjon.

Min kritikk som redaktør i Trønder-Avisa mot Erna Solbergs kommunereform var ikke at hun ønsket å reformere, tvert imot – men at hun ikke tok seg tid til å gå inn i samme materie som Schei i sin tid jobbet iherdig med: HVA er en kommune? Eller mer presist; hvilke oppgaver skal kommunene ha i forvaltningen av Norge? Schei ba Stortinget først bestemme innholdet. Og DERETTER tegne kartet.

Jeg er ingen tilhenger av at alt skal utredes av en kommisjon (jo da, jeg hører at det singler i glass, ettersom jeg selv takket ja da statsminister Erna Solberg ba meg om å lede en), men i denne saken burde man kanskje valgt en slik tilnærming: Satt sammen en bred kommisjon med for eksempel tidligere fylkesmann (og ordfører, rådmann og stortingsrepresentant) Inge Ryan som leder og tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner som nestleder, og så gitt dem i mandat til å komme fram til hvordan vi bør organisere Norge, gitt noen bestemte kriterier for samfunnsutviklingen.

Adresseavisens journalist, som er først med å bringe nyheten om at den tidligere Sp- politikeren vil omkalfatre kartet, kommer ikke langt i intervjuet før spørsmålet om hvor mye man kan spare på dette, kommer. Det er dessverre symptomatisk for hele tematikken. Og på det blindsporet havner man lett dersom man ikke putter litt overordnet samfunnsforståelse inn i debatten.

La meg kaste to brannfakler: Det er ikke kommunesektoren som gjør den norske forvaltningen ineffektiv og kostbar. Det er Stortinget og regjeringen(e), som i jevnt tempo innfører reformer, rettigheter, påbud og forbud som i sum gjør samfunnet stadig mer kostbart, for privat så vel som for offentlig sektor. Hvorfor koster det langt mer pr. kvadratmeter å bygge hus for arbeids- og dagligliv i Norge enn i Sverige? LANGT mer. Det er i alle fall ikke kommunesektorens skyld…

Men kommunene betaler i aller høyeste grad prisen. Dette gjør det også langt mer økonomisk risikabelt å bygge nytt utenfor pressområdene, fordi den tekniske kostnaden pr. kvadratmeter langt overstiger markedsprisen.

Det andre påstanden er at det knapt vil være noen krise om man slo sammen Levanger, Verdal og Steinkjer – og i samme slengen slukte Inderøy – og etablerte en ny Innherreds-kommune. Kall den gjerne Stiklestad, så bygger man på mytisk grunn. Etter noen år ville sammenslåingen knapt vært et tema. Derimot vil det sannsynligvis legge Røyrvik øde dersom man fusjonerer fylkets minste – målt i folketall – sammen med en ny «Namdal» kommune. Rett og slett fordi arbeidsplasser og penger vil forsvinne i retning Namsos, Rørvik og til nød Grong. Og her finner vi ett av problemene med å gi svaret før man egentlig vet hva spørsmålet er.

For mange år siden problematiserte jeg temaet i samtale med en trøndersk fylkestopp med begge beina plantet i sosialdemokratiet – og brukte Leka som eksempel. Hun så på meg en stund før svaret kom: «Hvorfor mener vi at det må bo folk på slike steder? Sånn på ramme alvor? MÅ det, det?» Hun spøkte ikke. Det var en seriøs refleksjon.

Og spørsmålet bør faktisk stilles. Hvorfor må det bo folk utenfor fem-seks pressområder? På ett eller annet tidspunkt blir jo alt nord for Minnesund utkant, med et lite unntak for Stavanger, Bergen og Trondheim. Kanskje vi like gjerne skal invitere Putin til å ta alt nord for Saltfjellet? Det koster jo så mye å forvalte den nordlige delen av landet. Moskva vil sikkert ikke takke nei. Russerne ser ikke utelukkende på bosetning som en utgift, men i langt større grad som en strategisk ressurs. Da blir regnestykket annerledes.

La oss i det minste være ærlige: Når kampen står om hvorvidt kommunen – hva nå vi snakker om én av 38 eller én av sju – får valget mellom å støtte et prosjekt i langtvekkistan hvor det bor 237 sjeler, på bekostning av et prosjekt i sentrum hvor det bor 17 235, så vil man i 99,7 av 100 tilfeller velge sentrum. Fordi det er der man får mest igjen for pengene. Slik fungerer «kost-nytte»-prinsippet. Og fordi det er der man har flest stemmer å hente. Og fordi… fordi ALT, egentlig. Men hva skjer da med «Norge», dersom det siste som har som eneste oppgave å sikre en viss puls også i grisgrendte strøk forsvinner – og alt blir alles kamp mot alt og alle i helt nye, og mye større enheter?

En karikert problemstilling? Look to Verran og Mosvik. Svaret gir seg selv. Det spørsmålet, som er alt annet enn retorisk, bør vi i rettferdighetens navn stille før vi tar en beslutning. Før vi ender opp på samme sted som tidligere statsminister Jan P. Syse, som resignert uttalte at «vi politikere er ofte imot summen av alt vi er for». Kanskje skal vi se litt på forvaltningsleddet fylkesmann Schei allerede rett etter krigen gikk til felts mot, nemlig de såkalte «sognekommunene». I tidens gjenoppbyggingsånd var det generalistkommunen som ble løftet fram. Men er vi sikre på at det er like bærekraftig i vår tid? Kanskje skal vi beholde noen oppgaver lokalt, i en struktur med minimal administrasjon, som gis en ramme som sikrer at ikke absolutt alt følger tyngdekraften mot sentrum? Det finnes land som har tilsvarende ordninger. England, blant annet. De engelske sognekommunene dekker over 90 prosent av landets areal, men godt under 40 prosent av befolkningen. De er kort og godt et redskap for å sikre noe innflytelse over samfunnsutviklingen i rurale strøk.

Det er i alle fall verd tanken dersom fylkeskommunen skrotes og et område på ganske nøyaktig samme areal som Danmark, skal forvaltes av sju ordførere og ikke minst sju kommunedirektører.

Men er antakelig å be om i overkant mye. Framfor å angripe problemet ved roten, er det lettere å spørre om hvorfor det egentlig behøver å bo folk på steder som Leka.

Og kanskje skal det ikke det?