Politikk, Trønderdebatt | Vi må ta vare på lokalt næringsliv før vi mister det helt

Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Om jeg skal være ærlig vil jeg faktisk ikke anbefale barna mine å ta over bedriften, sier Margot Tuseth til Trønder-Avisa.

Hun er en sjeldenhet. 63-åringen eier og driver sin egen butikk på Thon-senteret (Amfi, på folkemunne) i Steinkjer. I fire av de siste fem årene har årsregnskapet vært i minus. Det betyr null kroner i utbytte. Null kroner til investering og utvikling. Null kroner til å bygge opp en buffer.

Hva så? Har det noe å si hvem som eier butikkene? Får vi ikke tak i skinnvesker eller pene jakker andre steder?

Jo, selvsagt. Men dette handler om verdiskaping, og om utviklingskraft.

Mattis Steinkjer er en bitteliten butikk. Men historien er et håndfast og ferskt eksempel på en langt større og farligere utvikling. Over flere år har eierskap, kapital og makt sakte, men sikkert forsvunnet ut av både Steinkjer og resten av Innherred.

Det største eksempelet er Coop. Lokale butikker var for et drøyt tiår siden organisert i flere små samvirkelag, blant dem Coop Steinkjer og Coop Inn-Trøndelag. Så ble alt samlet i Coop Midt-Norge, med hovedkontor i Trondheim.

Butikkene består, kanskje til og med i større grad enn noen trodde. Men makta er borte.

Grande Entreprenør ble solgt til Veidekke. Gipling ble solgt til Finland. Magneten ble solgt til Alti. Elman ble solgt til Konstel. Selv Trønder-Avisa holdt på å forsvinne til Trondheim.

Forklaringene er mange, og gode. Konkurransen er tøff i alle bransjer, og da står man sterkere sammen. Det er blytungt å ha kompetanse til å drive et selskap i et land med så mange formelle krav. Du må kunne økonomi, jus, rapporteringsrutiner og arbeidsregelverk, og du skal gjerne være både arbeidsleder og sjelevenn for dine ansatte.

Det typiske i mange tilfeller er at når gründeren og bedriftseieren som har drevet selskapet gjennom mange år skal trekke seg tilbake, finnes det ingen som kan fylle skoene. Da blir det lettest for alle å selge.

I andre historier er det vanskelig å stå imot konsernmaktas behov for å vokse. Store selskaper ønsker seg markedskontroll eller flere å dele utgiftene på, og er villige til å legge cash på bordet som gjør bedriftseiere rike over natta.

Så tror jeg også noen går lei fordi de jobber i motbakke. De opplever kommunen eller andre offentlige etater like mye som en konkurrent eller motspiller, som en lagspiller. Og de rister på hodet over hvor lite utviklingsvilje eierkonsernene som har vært på oppkjøpsraid faktisk viser.

For det er ikke Coop, Thon, de utenlandske Elman-eierne eller Veidekke som arrangerer Framtidsfredag eller Steinkjermartnan. Det er ikke eierne av disse som blir ildsjeler i lokale idrettslag eller foreninger. Eller som går i gang med usikre utviklingsprosjekter. Eller som holder butikken i gang når fire av fem årsregnskap er negative.

Store aktører er kun villige til å satse hvis det tjener dem og deres omsetning. Og det øyeblikket det ikke lenger lønner seg, kan de legge ned på kort varsel. Så kommer de aldri tilbake.

Hvorfor har vi så kommet hit? Er det fremveksten av nettbutikker og giga-konserner som er forklaringen? Ja, langt på vei. Men jeg tror vi også må ha en lokalpolitisk diskusjon om hvordan vi legger til rette for at små og mellomstore bedrifter kan etablere seg – og bestå på lokale hender.

Er det god næringspolitikk å melke hver mulige krone ut av lokale bedrifter gjennom eiendomsskatten? Gjør kommunene det de kan for å legge til rette for at lokale selskaper kan bestå og vokse, eller skaper de egentlig bare flere problemer for dem? Er det egentlig debatter om batterifabrikker vi trenger for å utvikle Nord-Trøndelag?

Er vi flinke til å faktisk kjøpe tjenester fra lokale aktører, eller legge til rette for at anbud kan passe dem? Forstår vi at hvis bedriftseiere ikke får avkastning på penger de har investert lokalt, vil de fort finne det attraktivt å investere pengene andre steder, for eksempel på børsen?

Og stiller vi egentlig noen krav til gigantene, eller er bøyer vi oss for dem for ofte?

Det er mange vanskelige spørsmål, få fasitsvar. Men jeg er sikker på én ting: Hvis vi ikke snart diskuterer hvordan vi tar vare på lokalt næringsliv, risikerer vi å miste det helt.