Meninger
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Sist gang jeg opplevde en «togetherness» i Norge var for 15 år siden. Den bekmørke sommeren 2011. Den tristeste sommeren som brakte oss sammen.
Og nå igjen sommeren 2026, men heldigvis grunnet pur glede når vi har fulgt landslaget vårt lage historie over Atlanteren.
Det er ikke bare fotballhistorie.
Jeg er ingen fotball-nørd. Jeg følger ikke med på fotball ellers på året. Og jeg har møtt så mange de siste ukene som er i samme båt som meg. For oss har det vært stemninga og fellesskapet, å oppleve noe mye større enn oss selv, det vi vanligvis holder på med – ja, større enn nasjonen.
Når jeg «dagen derpå» leser FB-kommentarfeltene under internasjonale aviser, ser jeg hva landslagets innsats og oppførsel på og utenfor banen har betydd for en hel verden.
Tony Burner (t.v.) før Norge slo Brasil 2-1.
Foto: Ine-Elise Høiby
Det er ikke bare fotballhistorie.
Det er historien om samhold. Om respekt, også overfor dine konkurrenter. Om å spille hverandre gode. Om å ha bakkekontakt selv om man virker uovervinnelig. Om å satse, være rå og hard, men samtidig ydmyk.
Til vanlig opplever mange av oss fraksjoner og polariseringer. Vi putter hverandre i bås, holder god kontakt med noen og mindre kontakt med andre. Men når noe så samlende som det vi har opplevd de siste ukene bringer oss sammen, visker det ut alle disse barrierene.
Det er ikke bare oss i Norge, men en «togetherness» som ikke kjenner landegrenser.
Hvor mange har ikke snakka med folk de aldri har møtt før på disse kampene? Hvor mange har ikke blitt kjent med nye mennesker? Hvor mange satt og spilte kort, drakk øl, spiste noe godt sammen osv. mens de venta mange timer på at sendingene skulle starte? Hvor mange har ikke snakka med andre folk i verden på SoMe og andre kanaler som følge av dette samholdet?
Dette trengte vi i en tid som ellers oppleves som fragmentert, urolig og uforutsigbar.
«Hit, men ikke lenger», kan vi lese i avisoverskriftene etter at Norge ikke gikk videre. Jeg vil si «hit, og så mye lenger»!
Vi kom mye lenger i å ha noe bringer oss sammen, både som naboer, venner, fremmede, både som nasjon og som en del av verden.