Debattinnlegg
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har aldri vært særlig interessert i fotball. Ett år med sjuerfotball i tiårsalderen var hele karrieren min, og frem til årets VM kunne jeg nok telle på én hånd hvor mange fotballkamper jeg frivillig hadde sett.
Jeg har selvsagt sett kamper sammen med fotballgale kompiser. Det har blitt noen Champions League-finaler og Premier League-kamper, hvor kampen har vært hovedfokuset for de fleste andre i rommet. For min del har fotballen først og fremst vært noe jeg måtte lide meg gjennom for det sosiale.
Den største nedturen var når jeg trodde kampen endelig var ferdig, og noen kunne fortelle meg at det skulle spilles ekstraomganger.
Men under årets VM skjedde det noe uventet.
Magnus Dahle
Foto: Privat
Jeg så frivillig åpningskampen mellom Mexico og Sør-Afrika. Deretter så jeg Norges kamper, med unntak av Senegal-kampen. Da var ikke den nyvunne entusiasmen stor nok.
Så ballet det på seg med andre kamper også. Det var jo faktisk spennende å se hvordan Norges mulige motstandere spilte. Før jeg visste ordet av det, satt jeg og vurderte lag, spillere og mulige veier videre i mesterskapet.
Under VM har jeg ropt til TV-en, hoppet opp av stolen og kjent på både ekte engstelse og enorm glede. Det er egentlig ganske merkelig at 22 voksne menn som kjemper om en liten ball, kan påvirke humøret så mye. Det er gjerne nettopp dette som gjør fotballen så spesiell.
En deler gleden, spenningen, skuffelsen og tårene med andre. I noen timer handler det ikke om jobb, bakgrunn eller hva man ellers måtte være uenig om. Det handler bare om kampen.
VM har derfor vært en opplevelse, også for en fotballskeptiker som meg. Jeg er nok ikke blitt fotballfrelst, og det kan godt hende det ikke blir før Norge skal spille EM-kvalifisering at jeg igjen setter på en kamp frivillig.
Men jeg har fått en langt større forståelse for dem som følger et lag gjennom gode og dårlige tider. Jeg har fått kjenne selv på hvor kjekt det kan være, hvor engasjert en blir, og hvor følelsesmessig involvert en faktisk kan bli.
Så jeg gleder meg allerede til neste landskamp.