Apple skal, etter press fra amerikanske myndigheter, samarbeide med Intel om produksjon av databrikker i USA. Selv om detaljene ennå er uklare, illustrerer saken et skifte i amerikansk økonomisk politikk.
For et tiår siden ville en så direkte innblanding fra Det hvite hus vært oppsiktsvekkende. Fra 1980-tallet fikk en liberal markedsøkonomi stadig sterkere fotfeste, med USA som den fremste pådriveren. Bedriftene kunne selv avgjøre hvor produksjonen skulle foregå og hvilke leverandører de skulle bruke.
Nå brukes toll, subsidier og politisk press for å påvirke disse beslutningene.
Det vi nå ser, er ikke bare et ønske om flere fabrikker og arbeidsplasser. Amerikanske myndigheter vil sikre kontroll over teknologi og produksjonskapasitet som anses som avgjørende for landets militære sikkerhet. Økonomisk effektivitet og lave priser har ikke lenger høyest prioritet.
Pandemien viste hvor sårbare vestlige økonomier kunne være når internasjonale forsyningskjeder brøt sammen. Krigen i Ukraina og politiske spenninger mellom USA og Kina har forsterket denne utviklingen.
– Det er trist at toll brukes på denne måten
Halvledere og databrikker står sentralt. De finnes i alt fra telefoner og biler til energisystemer og avanserte våpen. Samtidig er en stor del av produksjonen av de mest avanserte brikkene konsentrert i Taiwan.
For amerikanske myndigheter er det ikke lenger bare et økonomisk spørsmål hvor disse brikkene produseres. Avhengigheten av en øy som Kina gjør krav på, oppfattes som en betydelig sikkerhetsrisiko.
Denne vurderingen deles på tvers av amerikansk politikk. Biden-administrasjonen brukte store subsidier gjennom «CHIPS and Science Act» for å få mer brikkeproduksjon til USA. Trump-administrasjonen bruker i større grad toll og trusler om toll, som i tilfellet med Apple.
Virkemidlene er forskjellige, men målet er det samme. Produksjonen av kritisk teknologi skal i større grad foregå i USA.
Her hjemme er ikke statlig inngripen i økonomien noe nytt eller uvanlig. Alle de nordiske landene har stor offentlig sektor, høye skatter og omfattende reguleringer. For Norges del er det også et betydelig statlig eierskap.
Likevel er det en viktig forskjell mellom den nordiske modellen og den amerikanske politikken vi nå ser.
De nordiske statene har først og fremst grepet inn når det gjelder den økonomiske fordelingen. Gjennom skatter, utdanning, helsevesen og sosiale sikkerhetsordninger dempes kostnadene ved økonomiske omstillinger og markedsøkonomiens skjevheter.
De nordiske økonomiene er samtidig blant verdens mest åpne. Små land er avhengige av internasjonal handel, og produksjonen skjer derfor i hovedsak der den er mest effektiv.
USA bygger nå et strategisk sikkerhetsnett rundt egen industri. Myndighetene ønsker å styre hvor strategisk viktige varer blir produsert, hvem som leverer dem, og hvilke land amerikanske selskaper kan være avhengige av.
Det betyr ikke at liberalistisk markedsøkonomisk tankegods er forlatt. Amerikanske bedrifter skal fortsatt konkurrere, investere og tjene penger. Men staten trekker en stadig tydeligere grense rundt enkelte teknologier og næringer.
Utfordringen er at listen over strategiske produkter stadig blir lengre. Den omfatter ikke bare våpen og militært utstyr, men også halvledere, energi, batterier, legemidler, kunstig intelligens, mineraler og digital infrastruktur.
Dette skaper et dilemma for Norge og Europa. Når stormaktene USA og Kina subsidierer egne selskaper, beskytter hjemmemarkedene og stiller krav om lokal produksjon, blir det vanskeligere for små land å holde fast ved en åpen og regelbasert verdensøkonomi.
Europa kan svare med egne subsidier og handelshindre. Men et internasjonalt subsidiekappløp vil favorisere landene med de største statsbudsjettene.
Samtidig kan vi ikke overse reelle sikkerhetspolitiske avhengigheter. Det ville være naivt å tro at tilgang til energi, teknologi og kritiske råvarer alltid kan overlates til markedet, uavhengig av hvor leveransene kommer fra. Europas avhengighet av russisk gass viste hvordan økonomisk effektivitet kan bli en sikkerhetspolitisk sårbarhet.
Spørsmålet er derfor ikke om staten skal gripe inn, men hvor og hvordan.
En for vid definisjon av nasjonal sikkerhet kan legitimere kostbar proteksjonisme og skjerme ineffektive bedrifter fra konkurranse. En for snever definisjon kan gjøre samfunnet sårbart når kriser oppstår.
Samarbeidet mellom Apple og Intel handler derfor om noe langt mer enn databrikker. Det illustrerer at sikkerhetspolitikk igjen former økonomiske beslutninger. Globalisering og internasjonal handel er ikke over, men markedet er mindre fritt enn før.
Når nasjonal sikkerhet står på spill, blir internasjonal handel underordnet statens strategiske mål. Men historisk sett er dette snarere regelen enn unntaket. Det er den liberale frihandelsepoken, ikke statens inngripen, som skiller seg ut i det lange løp.