Bokanmeldelse«Gyldenløves arv»
Terningkast 3
Knut Gørvell gjør det for enkelt for seg i denne nøkkelromanen fra forlagsbransjen.
Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.
E-post
Foto: Bonnier/Trond IsaksenTorsdag 16. juli kl. 14:28
I perfekt timing til agurktiden kommer «Gyldenløves arv», historien om et gammelt kulturforlag som er i ferd med å selges til høystbydende. Parallellene til det kommende salget av Aschehoug er overtydelige. De mest aktuelle oppkjøperne er i boken som i virkeligheten Bonnier, Amediastiftelsen og norske Gyldendal som en dark horse.
Inkludert i salget er en gedigen villa i Uranienborg terrasse, der forlagets legendariske «Slottsfest» finner sted hvert år.
I romanen er det Caroline Gyldenløve, den evige arvingen til familieforlaget, som driver handlingen. Hun er allerede 54 år gammel, men venter fremdeles på å overta ledelsen etter sin aldrende mor Maria. Det er en ydmykende situasjon å være i.
Enda mer ydmykende skal det bli når moren og styret velger å hente inn Thomas Falk som forlagets nye direktør, istedenfor Caroline. En mann med bakgrunn fra (gud forby) TV2!
Anmeldelse
«Gyldenløves arv»
Forfatter: Knut Gørvell
Sjanger: Roman
Forlag: Bonnier
Sider: 224
Pris: 449
Vis mer
Her peker forfatteren med hele armen mot virkeligheten og direktøren i Cappelen Damm, Sarah Willand, som også kom til forlagsbransjen fra TV2. Noe av det første hun gjorde var å fade ut daværende salgs- og markedsdirektør Knut Gørvell fra forlagets ledelse.
Ok, hevnen er søt. Her kunne forfatteren kjørt løs med virkelige perfide karakteristikker og personskildringer fra bokbransjen.
I stedet dreier han boken mer mot en melodramatisk skildring av et dysfunksjonelt mor/datterforhold, et ekteskap i krise og en langsom erkjennelsesprosess hos Caroline Gyldenløve.
Stort sett skriver Gørvell lettlest, enkelt og greit. Noen litterær dybde er det imidlertid vanskelig å få øye på i dette som egentlig er en enkel underholdningsroman.
Foto: Mattis Sandblad / VG
Handlingen blir lenge stående og slure, tynget av masse prat og oppstyltede samtaler. Personene vi møter blir sjelden mer enn klisjeer, for eksempel Carolines lett overvektige bror William(!) som driver i eiendomsbransjen.
Noen steder treffer likevel Knut Gørvell godt. For eksempel når han gjengir konsulentbransjens svada om litteratur, som i virkeligheten er den rene kommersialismen. Eller siterer salgssjefer som sier oppstyltede ting om forlagsstrategier.
Endelig inntreffer den tvisten jeg har ventet på. Det skal vise seg at Caroline har funnet en måte hun kan komme seirende ut av maktkampen i forlaget på. Og mon tro om hun ikke også i siste liten endrer forutsetningene for salget av Gyldenløve forlag.
Men veien frem mot denne «Successsion»-aktige slutten blir for flat og kjedelig. Dessuten skal forfatteren ha plass til en banal og ganske søtsuppete forsoning mellom mor og datter Gyldenløve. Det kunne han godt ha spart oss for.
Blir da «Gyldenløves arv» sommerens litterære snakkis? Nøkkelromanen der alle i bransjen vil lete etter seg selv, eller venner og fiender?
Det er i tilfelle fort gjort. Enkelte forfattere, som Agnes Ravatn, Erik Fosnes Hansen, Unni Lindell og Anne B. Ragde opptrer som nøytrale statister under fullt navn.
Forlagets stjerneforfatter som skal utgi sine erotiske memoarer heter Eva Strand, det ringer ingen bjeller hos denne anmelderen for å si det sånn.
Den krevende krimforfatteren kalles Jørn Ravn, i denne skikkelsen er det plass til mange.
VGs utsendte bok-journalist kalles Heidi Krogstad. Den tok jeg!
Den som vil kan jo lese selv.
Men en anbefaling sitter langt inne.