Kronikk
Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Helt uventet kom det ikke. Herrelandslandslaget i fotball hadde knapt satt foten på norsk jord etter suksessen i USA før tanken ble luftet om at Norge bør søke om å få arrangere fotball-VM.
‘Tenke stort’ heter det visst på ‘fagspråket’. ‘Tenke tåpelig’ passer etter mitt syn adskillig bedre. Først ut var så vidt jeg har fått med meg Venstres partileder Guri Melby. Men det gikk ikke lenge før flere andre partiledere koblet seg på, om enn med visse reservasjoner. Jeg skal straks begrunne hvorfor jeg mener dette luftslottet er en så dårlig ide at den knapt fortjener en seriøs diskusjon. Men først skrur jeg klokken noen måneder tilbake i tid.
Som kjent forsynte Norge seg grådig av medaljebordet under vinterens OL i Italia. Selvsagt benyttet OL-entusiastene seg av anledningen til å forsøke å dra i gang en ny OL-debatt her hjemme. Sist det skjedde rant det hele ut i sanden. Men nå måtte jo tiden være inne for et nytt vinter-OL på norsk jord. Vi har angivelig råd til det, det finns gode lokaliteter både i nord og sør, og vi har egnede anlegg som ‘bare’ trenger litt opprustning. Så finns det sikkert de som virkelig vil slå på stortromma og si ‘både og’ til så vel VM som OL. Jeg foretrekker å gå for et utvetydig ‘ingen av delene’, med en viss åpning for et vinter-OL når forholdene eventuelt måtte ligge til rette for det. Lite tyder imidlertid på at det vil skje i overskuelig fremtid.
Skal vi arrangere fotball-VM i Norge vil vi måtte investere store summer i nye anlegg. Vår nåværende landskamparena Ullevål har bare kapasitet til under halvparten av det tilskuertallet en VM-arena vil kreve. Det vil være meningsløs sløsing, ikke minst fordi det er vanskelig å se den store nytten av disse anleggene i ettertid. Hadde det vært slik at alle andre behov stort sett var dekket her i landet så kunne det kanskje latt seg forsvare. Alle vet jo at det slett ikke er tilfelle.
Men kostnadene er for meg ikke det viktigste argumentet for å avvise denne tanken. Hovedgrunnen heter FIFA. Under den nåværende ledelsen har det internasjonale fotballforbundet utviklet en korrupsjonskultur som grenser til det groteske. Eksemplene er så mange og så lett synlige at jeg avstår fra å ramse dem opp. Men vi ser jo hvordan det går med de som våger å opponere mot uvesenet. De blir ignorert og forsøkt tiet i hjel, som for eksempel da vår egen fotballpresident Lise Klaveness tok seg den frihet å be om å få vite kriteriene bak utdelingen av den pinlige ‘fredsprisen’ til krigsforbryteren Donald Trump. Vi kan fortsatt spille for å kvalifisere oss til mesterskapene. Men utover det bør vi ha minst mulig å gjøre med FIFA. Jo fortere ideen om å arrangere et mesterskap på denne organisasjonens premisser parkeres, desto bedre.
Den internasjonale olympiske komite er kanskje ikke like gjennomsyret av korrupsjon og renkespill som FIFA, skjønt noe perleeksempel i motsatt ende av skalaen er IOC så visst ikke. Den nåværende ledelsen arbeider iherdig for igjen å gi Russland adgang til konkurransene, ikke bare som nøytrale deltakere. Dessverre ser det ut til at de vil lykkes. Det vil i så fall tvinge Ukraina til å velge mellom enten selv å trekke seg eller finne seg i ydmykelsen ved å måtte konkurrere mot representerer for landet som daglig angriper dem, ødelegger byene deres og dreper familie og venner, inkludert mange idrettskamerater. Under OL i Italia fikk en ukrainsk bob-kjører startnekt fordi han ville hedre disse kameratene ved å skrive navnene deres på hjelmen sin. Det eksemplet alene mener jeg er tilstrekkelig til at vi inntil videre bør sette en tjukk strek over hele ideen om å bringe OL hjem til oss. Det hjelper ikke at Lillehammer 1994 huskes som en suksess.
Det er korrekt at det er en stund siden vi, den største vintersportsnasjonen, arrangerte OL. Men for meg blir det argumentet helt underordnet. Nylig ble vi dessuten minnet om hvor mye ledelsen i IOC bryr seg om Norge. Vår gamle paradegren kombinert skal kuttes som OL-øvelse, til tross for at den ikke krever nyinvesteringer på anleggsfronten. Kombinert bruker jo de samme hoppbakkene og langrennssporene som spesialistene i enkeltgrenene. Men sporten frembrakte antakelig ikke nok reklameinntekter til IOCs kasse. Det kunne jo komme til å true de feite lønningene og andre privilegier som lederne av organisasjonen nyter godt av. Slik sett kan en jo kanskje anerkjenne IOC for å være føre var. Men det gjør det i hvert fall mye lettere for oss å takke høflig, men bestemt nei, hvis de samme lederne skulle finne på å banke på vår dør.