Vi banker på døren, og Solveig Kloppen (55) åpner med et smil. Huset kjenner vi godt til fra tv-skjermen, og det er nesten som om vi har vært her før. Hun beklager forsinkelsen. Opptakene trakk ut.
Nå skal hun bare varme opp litt mat til datteren Klara. Kjartan, ektemannen gjennom 21 år, er bortreist i en hel måned, så det er Solveig som må stå for matlagingen.
Solveig Kloppen
- 55 år. Programleder.
Er
aktuell med «Solveig
og Johns dolce villa» og
«Alle mot alle», begge på
TVNorge og HBO Max.
Gift med journalist og
forfatter Kjartan Brügger
Bjånesøy. Sammen har
de sønnen Albert og
datteren Klara.
Bor på
Tåsen i Oslo.
Vis mer
Vis mindre
– Jeg har vært smart og laget en stor gryte, som jeg bare varmer opp. Er du sulten? spør hun.
KKs journalist takker pent nei. Solveig setter på kaffe og sier at hun har en bolle i ovnen.
– Ikke en sånn bolle, men en kanelbolle som Klara har laget, ler hun.

FOTO: Agnete Brun

– Det kan fortsatt være tøft
Nylig kunne vi se kjendiskokken Kjartan Skjelde, med samme fornavn som hennes ektemann, lære opp Solveig på kjøkkenet. Hun innrømmer at hun aldri har vært god til å lage mat. I oppveksten var mat først og fremst en nødvendighet snarere enn råvarer som ble nøye utvalgt og satt sammen med kjærlighet.
– Mamma laget mye, men dessverre ikke alltid like velsmakende mat.
Hver ukedag hadde sin faste rett. Hun husker særlig tirsdagsretten: kjøttkaker og makaronistuing.
I tv-programmet «En kveld hos Kloppen», som gikk på TV 2 i hele seks sesonger, var den originale ideen at gjestene skulle lære Solveig å lage mat. Men de skjønte fort at programlederen var mer interessert i samtalene enn selve kokkeleringen. Så da ble det slik. Gjestene laget maten, mens Solveig ledet samtalene inn på alt fra fine barndomsminner til dyp sorg.
Det er tydelig at Solveig trives med å være den som stiller spørsmålene. Hun står på den andre siden av kjøkkenøya, rører i gryten og stiller det ene spørsmålet etter det andre. Hvor bor du, da? Hvor lenge har du jobbet i KK? Har du kjæreste? Til slutt må vi avbryte. Si at vi nå må snakke om henne. Det er tross alt hun som skal bli portrettert.
– Det er kjedelig å snakke om meg. Jeg har snakket så mye.

– Vi har snakket altfor lite om det hjemme
Tok lappen som 45-åring
Solveig er en av de få kjendisene mange opplever at de kjenner. Humøret hennes smitter gjennom skjermen. Uanstrengt, ujålete og ekte. Solveig er også en av få som kan snakke om det triste og tunge i livet med letthet. Vi skal komme tilbake til det. Til sorgen over å miste søsteren Kathrine, og ikke minst hvordan Solveig fra tid til annen kjefter på søsteren som om hun var i samme rom.
– Veldig mye om meg har vært på tv, ler Solveig.
– Er det noe du angrer på at du har gjort på tv?
– Da jeg var 45 år, bestemte jeg meg for å ta lappen som en del av et tv-prosjekt.

– Det er kjedelig å snakke om meg. Jeg har snakket så mye. FOTO: Agnete Brun
Solveig tar oss med på ideen. 45 år uten lappen. Med to barn som skal kjøres hit og dit, blir førerkortet en gave til hele familien. Så hun bestemmer seg for å overraske ektemannen Kjartan, som en del av programmet. Det er skjult kamera, og Kjartan står i oppkjørselen. Så kommer de, først korpset, så klovnene på høye stylter, og til slutt bilen pyntet med norske flagg med Kloppen bak rattet.
– Jeg tenkte at dette er så gøy at det måtte overskygge at Kjartan hater å være på tv. Det gjorde det ikke. Han var sur i mange år. Det er fortsatt litt ømt.
Solveig tenker seg om litt før hun skyter inn:
– Men jeg angrer ikke, for ellers hadde jeg kanskje ikke tatt lappen. Det er helt fantastisk. Jeg rasler fortsatt litt ekstra i bilnøklene når jeg henter Klara i håndballhallen.
Solveig husker ikke hvor mange ganger hun har prydet forsiden av KK, men vi teller oss frem til minst fire. Men selv om 55-åringen føler seg nokså gjennomeksponert, minner hun seg på hvor stort dette faktisk er. For mange er et cover i landets største kvinnemagasin bare en drøm.
– Tenk om jeg som 25-åring hadde visst at jeg kom til å få et stort portrettintervju i KK. Det hadde vært ellevilt. Jeg ville blitt så glad for det.
Hun slipper ut katten Bingo og setter seg ned på den ene barkrakken.
– Hva drømte du om å bli da du var 25 år?
– Da hadde jeg vel akkurat slått fra meg å bli skuespiller. Jeg hadde sluttet å søke på Teaterhøgskolen og hadde nettopp begynt på Journalisthøgskolen.

– Det er en form for
oppmerksomhetssyke
i bunnen her. Så jeg måtte
bare få det ut i en eller annen
form, sier Solveig, som valgte
å bli journalist da hun ikke
kom inn på Teaterhøgskolen. FOTO: Agnete Brun
Tre ganger søkte hun på den gjeve teaterskolen i Oslo. Hun beskriver det som en stor skuffelse å få avslaget atter en gang. Så gikk hun videre. Bestemte seg for å bli journalist i stedet. I ettertid tror hun at det var like greit. For Solveig tror ikke at hun ville blitt skuespilleren som kapret de gjeveste rollene som Nora i «Et dukkehjem» eller hovedrollen i en stor norsk dramaserie. De rollene ville Pia Tjelta og Ane Dahl Torp fremdeles fått.
– Jeg hadde sikkert vært litt bitter på dem som fikk alle de store rollene.
Dessuten tror Solveig at skuespillerlivet er ganske slitsomt. Lange dager på teatret. En rask tur innom familien før timevis i sminken og forestillinger om kvelden.

– Jeg er ikke klar for å gi helt slipp
– Tenker ikke på utseendet
Solveig er fornøyd med der hun havnet. På tv-skjermen, som Norges mest folkekjære programleder. Det er våre ord, ikke hennes.
– Det er en form for oppmerksomhetssyke i bunnen her. Så jeg måtte bare få det ut i en eller annen form.
– Hvor kommer ønsket om oppmerksomhet fra?
– Født sånn eller blitt sånn? spør hun seg selv, før hun fortsetter:
– Jeg er jo ikke den eneste lillesøsteren i verden som har tatt på seg parykk og løstenner for å få foreldres og andres oppmerksomhet. Men det skal sies, jeg har langt mindre behov for oppmerksomhet nå enn jeg hadde i mine yngre år.
Som 27-åring fikk hun sin første jobb på tv, som skuespiller i komiserien «Bot og bedring». Da hun var 29, ble hun programleder for «Mandagsklubben» på TVNorge, og siden har hun ledet en rekke programmer, som «Idol», «Alle mot alle», «Norske Talenter» og nå sist «Solveig og Johns dolce villa».
– Tv-bransjen er kjent for å være aldersdiskriminerende, og kanskje særlig for kvinner. Hvilke tanker gjør du deg om å bli eldre i denne bransjen?
– Jeg vet ikke om kvinner over 50 med 25 års erfaring i bransjen egentlig er dem som har det tøffest akkurat nå. Jeg har vært med så lenge, og er for mange blitt et kjent og trygt fjes. Og i litt urolige tider, akkurat som det er nå, så er det kanskje trygt og godt med en gammel røy som alltid har vært der.
Solveig ler. Forteller at utseendepresset som også gjerne følger med jobben heller ikke har vært der, ei heller problemer med å bli eldre.
– Jeg tenker ikke så mye på utseendet mitt. Og i den grad jeg gjør det, så er jeg stort sett fornøyd.

– Jeg blir fortsatt berørt av
å snakke om Kathrine. Det tror
jeg er litt godt også, for det betyr
at hun fortsatt er veldig til stede
i meg, sier Solveig om søsteren
som døde for ni år siden. FOTO: Agnete Brun

– Jeg liker å holde det mest mulig privat
En kveld hvor Solveig tittet innom Facebook, så hun en kommentar: «Nå begynner hun å se sliten ut. Kanskje hun skal holde seg til radio.»
– Hva traff deg mest ved den kommentaren?
– Jeg blir nesten mest fascinert over at personen har satt seg ned og skrevet det. Veldig ofte er det en kvinne på min alder, gjerne med en katt i profilbildet.
– Kanskje jeg er litt blind, men jeg føler at jeg har et utseende som funker. Det betyr ikke at jeg ikke registrerer at jeg har fått rynker både her og der. At rumpa snart er nede på knærne, noe som er mer fascinerende enn irriterende. Jeg har nok et ganske pragmatisk forhold til det å bli eldre.
Å gjøre noe med det, som det så fint heter, er helt uaktuelt. Mot sin hensikt, mener hun.
– Jeg vet at det finnes noen som er kjempegode på å sette akkurat nok Botox og fillers, men for de aller fleste gjør det bare at de ser eldre ut.
Solveig er klar i sin tale:
– Nei, jeg skal ikke putte ting i ansiktet mitt. Til irritasjon for noen, for jeg har jo et levende ansikt. Jeg vet jo at det er mye mimikk, kanskje i overkant innimellom.

– Jeg tenkte at jeg måtte få meg en god utdannelse
Melding om overgangsalderen
Solveig understreker at hun får svært lite hets. Hun husker stort sett det lille hun har sett. Som kvinnen som skrev at hun var lei av at Solveig var der hver gang hun skrudde på tv-en. «Nok av Kloppen», skrev hun på Facebook, og stilte spørsmål ved hvorfor nettopp Kloppen måtte være med i alle programmene.
Vi ler og tar en bit av kanelbollen som Klara har bakt. Det plinger i telefonen til Solveig. Hun tar brillene ned fra hodet og leser.
– Nå fikk jeg en melding fra fastlegen min. Han skriver at jeg er kommet i overgangsalderen.
– Har du hatt en mistanke om det?
– Ja. Jeg sover dårlig, har vondt i leddene, har fått tørre øyne, og plutselig blir jeg veldig varm – særlig på nettene.
Forrige uke dro hun til legen, og nå viser blodprøvene at det er overgangsalder. Ellers er alt som normalt, skriver legen.
– Det er kjempebra. Nå skal jeg få tabletter.
Nyheten kom ikke som et sjokk for programlederen. Hun er tross alt 55 år.
– Jeg har jo skjønt at det er noe.
Hun titter ned i mobilen igjen. Leser om bivirkningene til tablettene hun skal hente ut allerede i morgen. Listen er lang.
– Vil du høre? spør Solveig.
– Ja, gjerne.
– Her kommer det. Hold deg fast. Mulige bivirkninger: brystkreft, eggstokkreft, blodpropp, hjertesykdom og slag.
Skal vi fortsette med sjeldne og svært sjeldne bivirkninger, blir vi aldri ferdige.
– Er du blant dem som kjenner etter og lurer på om du er syk?
– Nei, virkelig ikke.

Lenge ville ikke Herborg plage andre med sin livshistorie
Empty nesting
Solveig virker ikke som en som går rundt og frykter det verste. Likevel er det én ting hun bruker mye tid på å grue seg til: overganger. Som i forkant av at sønnen Albert skulle flytte hjemmefra i fjor sommer.
– Jeg liker at ting er som de alltid har vært, på en måte. Nå er vi ikke lenger en gjeng på fire på daglig basis. Nå er vi tre. Det blir nok enda verre når Klara flytter ut. Da mister vi også en funksjon.
Matpakkelagingen, kjøringen til og fra trening, alt det praktiske, men også den daglige emosjonelle støtten.
– Jeg husker fortsatt den første ettermiddagen da Kjartan og jeg plutselig satt alene ved middagsbordet mens barna fortsatt var små. Begge var så store at de var blitt med noen hjem.
Da tenkte de: «Hva gjør vi nå?»

FOTO: Agnete Brun
Solveig beskriver hvordan det alltid har vært fullt hus i familiehjemmet i Tåsen Hageby. Sånn hadde hun det selv som barn også, med de to søstrene i nabolaget som hun var bestevenninner med. De løp frem og tilbake til hverandre, og da de ble større, gikk turen aller helst ned i kjellerstua hos søstrene, der de kunne drikke Peach Canei uten å bli oppdaget.
Nå er det ikke bare sønnen hun savner, men vennene hans. Alt livet.
– Heldigvis er det noen år til Klara flytter hjemmefra. Hun har også masse venner på besøk, og vi elsker det.
– Er du redd for at det skal bli stille?
– Ja, det blir en overgang. Men jeg er ikke redd for at vi ikke skal klare å skape mening i hverdagen. Det er bare overgangen jeg ikke er så glad i. Vi to skal nok klare å finne på ting å gjøre sammen.
Hun og ektemannen Kjartan møttes da han intervjuet Solveig og Thomas Numme i forbindelse med NRK-programmet «Trigger», og etter noen år ble det de to.
– Hva er hemmeligheten bak et langt og godt forhold?
– Det er å være rause overfor hverandre. Vi lar den andre holde på med sitt, men har noen treffpunkter. Jeg rådfører meg alltid med ham før jeg sier ja til noe jobb, og jeg leser alt han skriver.
Solveig forteller om konsertopplevelsene, turene ute i skogen og vennemiddagene – der Kjartan står for maten og Solveig pyntingen. Hun elsker det ved ham, at han er like sosial som henne.
Nå er Kjartan det nærmeste Solveig kommer et livsvitne. Men dersom hun er usikker på noe fra barndommen, er det ingen som kan korrigere henne. Kanskje spiste de ikke kjøttkaker og makaronistuing hver tirsdag?
– Det er ingen som kommer til å arrestere meg på det likevel. Jeg kan lage en helt ny barndom. Det er ingen som vet.

Millionene renner inn
Å miste en søster
Solveig ble født i Trondheim og vokste opp i Sogn sammen med foreldrene og storesøsteren Kathrine. Da hun var ti år flyttet familien til Jessheim. 2017 skiller seg ut som det tyngste året så langt. På bare seks uker mistet Solveig både moren, som døde av kreft, og søsteren, som tok sitt eget liv. Tre år senere døde faren.
– Det er veldig rart ikke å ha noe av den originale familien igjen. En ting er å miste foreldrene sine, men å miste en søster var helt grusomt.
I 2019 kom dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt», der seerne fikk være med inn i det såreste. Som da Solveig og Kathrine sang for moren like før hun sovnet inn. Opprinnelig skulle ikke serien handle om Solveig og familien. Den skulle handle om døden, men da moren ble alvorlig kreftsyk under opptakene, føltes det både unaturlig og feigt å kreve at andre skulle være åpne om det vanskelige når programlederen sto midt i det selv.

Mens KK intervjuer Solveig,
plinger det i telefonen hennes,
og hun sier: – Nå fikk jeg en
melding fra fastlegen min.
Han skriver at jeg er kommet
i overgangsalderen. FOTO: Agnete Brun
Tiden etter Kathrines død var preget av sjokk og stor sorg. Det tok mange måneder før Solveig var i gang med opptakene igjen. Nå er det ni år siden Solveig satt på trappen og fikk den brutale telefonen fra politiet.
– Hvordan er det å snakke om sorgen over å miste søsteren din nå?
– Det går helt fint, men jeg blir fortsatt berørt av å snakke om Kathrine. Det tror jeg er litt godt også, for det betyr at hun fortsatt er veldig til stede i meg.
Solveig tørker noen tårer, og så begynner hun å le. Hun forteller at hun innimellom snakker til søsteren. Ja, høyt, slik vi bare er vant til fra film.
– Jeg kan kjefte litt på henne, sier hun, og forteller om en gang hun så tantebarnet på 24 år i halvsokker midt på vinteren. Da så hun ut vinduet og sa: «Helvete, Kathrine. Du kunne ha lært henne å kle seg ordentlig.»
– Det er veldig deilig at det er kort vei til latteren selv om man snakker om vanskelige ting. Man kan snakke om alvorlige ting på en ikke-gravalvorlig måte.
Som programleder er dette en av hennes styrker. Gjentatte ganger har vi sett hvordan hun går fra å snakke om noe så hverdagslig som hvilke sko som ble valgt for anledningen, til de vanskeligste temaene som dyp sorg.
– Er du aldri redd for å spørre om det som er vanskelig?
– Nei, jeg er ikke det. Det verste som kan skje hvis man stiller et spørsmål som går litt tettere på enn det som er forventet, er at de svarer at det orker de ikke å snakke om. Noe som går helt fint.
– Føler du at det er sant som de sier: at tiden leger alle sår?
– Ikke alle, men tiden leger. I hvert fall for min del.

– Enn så lenge er ting veldig uvisst
Nær tante
Men så kommer det enkelte dager hvor savnet blir ekstra sterkt. Solveig tenker på de store dagene i døtrene til Kathrines liv. Hvis de gifter seg, får barn og opplever de store tingene i livet hvor mor gjerne spiller en sentral rolle.
– Jeg kan aldri bli moren deres, men jeg er kjempeglad for at jeg får lov til å være en veldig nær tante. Det tror jeg Kathrine visste at jeg kom til å være òg.
Solveig tørker nok en tåre. Katten Bingo skraper på døren. Det har begynt å regne, og han vil inn igjen.
– Er du familiens trygge havn?
– Ja, men Kjartan er det like mye som meg. Han tar så godt vare på folk rundt seg.
Hver dag ringer han moren sin, kanskje til og med to ganger om dagen, ifølge Solveig.
– Hvordan er du på å gi råd?
– Jeg vet ikke om jeg er så god på det, men jeg synes egentlig at jeg ikke skal gi råd hvis jeg ikke er blitt bedt om det. Men det er ikke så lett.
– Hvis du kunne skrudd tiden tilbake og gitt deg selv et råd da du var i starten av karrieren, hva ville det vært?
– Da ville jeg nok sagt: «Gjør det lille ekstra. For det koster deg egentlig veldig lite, men kan bety veldig mye.» Det har jeg forsøkt å leve etter, og lære bort til mine barn.