Rett før kampen mellom Frankrike og Norge kom spørsmålet, selvfølgelig ved kaffemaskinen på jobben:
«Så, som fransk-norsk, … hvem heier du på, og til hvem er du egentlig lojal?»
Som om man må velge sitt lag én gang for alle, «une bonne fois pour toutes», og aldri se seg tilbake. Enten eller.
Jeg er født i Frankrike, gift med en nordmann, har to voksne barn og har bodd i Norge i tretten år. For tre år siden fikk jeg, med stor glede og en god porsjon stolthet, norsk statsborgerskap. Først måtte jeg bestå samfunnstesten, der jeg blant annet måtte svare rett på spørsmålet om blant annet hva er Norges lengste og dypeste fjord (Sognefjorden), og at landet har fem offisielle språkformer (som selvfølgelig «alle» nordmenn kan på rams: bokmål, nynorsk, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk).
Sensasjonell ekstase
Jeg skylder regjeringen som åpnet for dobbelt statsborgerskap en stor takk. Uten den reformen måtte jeg juridisk ha sagt fra meg det franske statsborgerskapet for å bli norsk, et umulig valg for alle oss som kjenner oss grunnleggende binasjonale, med både et ganske fysisk og psykisk bånd til to land.
Å være fransk-norsk eller binasjonal med hvilken som helst bindestrek kombinasjon er ikke et opportunistisk regnestykke, der man heier på favoritten og glemmer outsideren. Det er heller ikke en lunken identitet, et uavklart «midt i mellom». Dobbel tilhørighet reiser et dypere spørsmål: «Hvem – og hva – er vi lojale mot?»
Etter at Norge røk ut mot Frankrike, fortsatte en kollega, med en slags faktatone:
«Uten kolonihistorien sin ville ikke Frankrike hatt dette laget!»
Formelt sett stemmer noe av det: deler av historien til det franske landslaget går gjennom kolonier, migrasjon og forsteder. Men det ligger også en brodd der, som om mangfoldet i hudfarge på banen først og fremst var en påminnelse om kolonitiden, og som om spillernes franskhet hele tiden sto litt på prøve.
Jeg får umiddelbart lyst til å svare med en like meningsløs kontrafaktisk historie:
HYLLER: Politimester for Sør-øst Norge, Katrhine Stein hyller frivillige og nødetatene for samarbeidet under brannen i Krokstadelva.
«Uten den franske marskalken Bernadotte, som ble konge av Sverige, hadde kanskje ikke Norge blitt uavhengig så tidlig.»
Det kunne godt være sant og er like lite relevant for å vurdere hvor norske nordmenn er i dag.
La oss holde fast i et enkelt faktum: Frankrikes tropp i 2026 består av 26 spillere, alle franske statsborgere. 23 er født i Frankrike, tre er født i utlandet. Deres legitimitet avgjøres ikke av hudfargen eller besteforeldrenes fødselsattester, men av passet og kvaliteten på det de gjør med ballen.
Bak fotballdebatten skjuler det seg dessuten en større demografisk virkelighet: Ser vi over tre generasjoner, innvandrere, barn og barnebarn av innvandrere, har omtrent én av tre innbyggere i Frankrike i dag en direkte tilknytning til innvandring. Landet er et gammelt veikryss, ikke et nylig «multikulturelt eksperiment».
I 1998 ble Frankrikes VM-seier feiret under slagordet «Black Blanc Beur» lag. Lilian Thuram, Thierry Henry, Zinedine Zidane og de andre ble selve bildet på en mytisk, blandet nasjon mellom svarte, hvite og arabere, en Frankrike som endelig tok eierskap til sin migrasjons- og kolonihistorie og gjorde den til en felles triumf.
I 2026 er mangfoldet i laget ikke lenger et slagord, men normaltilstanden. Landslaget ligner faktisk landet: en mosaikk av biografier, bakgrunner, hudfarger og familiefortellinger. Samtidig ser vi at de sportslige bragdene ikke hindrer grove verbale angrep. l.
La Haaland få ro
En senator fra Paraguay beskrev nylig Kylian Mbappé som en «kolonisert kameruner som later som han er fransk», og sammenlignet ham med en sjimpanse. En tidligere spansk statsminister uttalte at Frankrike riktignok har et lag på meget høyt nivå – men at «det ikke finnes franskmenn» på laget. Slike formuleringer sier mindre om fotball enn om motviljen mot å akseptere at en fransk eller europeisk identitet kan være genuint flerkulturell.
Hva vil det si å være lojal? I dagligtale handler lojalitet om det å være trofast: mot en person, et lag og et land. Vi ser det tydelig i fotballen: supporteren som holder med samme klubb gjennom år med nedrykk og tap, er nærmest et skoleeksempel på lojalitet.
Filosofisk kan vi si det slik: Lojalitet er et valg om å forbli pålitelig overfor en person, en gruppe eller en sak, også når det ville vært enklere å snu ryggen til, samtidig som man beholder sin moralske dømmekraft. Lojalitet er ikke blind lydighet; den forutsetter også evnen til å si nei når saken svikter sine egne prinsipper.
Et godt kompromiss
Da blir spørsmålet spennende for oss med to pass. To tilhørigheter, to språk, to nasjonalsanger, det kan vekke mistanke: Er man aldri helt «her», alltid litt «der»? Det klassiske spørsmålet kommer fort: «Hvis det blir konflikt, hvem er du lojal mot?» Hvem vil du går i krigen for? Som lojalitet bare kan være eksklusiv, og som om det å elske to land, to kulturer, og to fotballandslag, automatisk innebar forræderi.
Men dobbel tilhørighet betyr ikke å avvise en del av seg selv for å redde den andre. Den tvinger oss tvert imot til å ordne flere lojaliteter samtidig: til menneskene vi er glade i, til verdiene vi forsvarer, til samfunnene vi faktisk lever i og har forpliktelser i. Det er lojalitet langs to akser, ikke lojalitet delt på to.
Jeg har ikke hørt noen stille spørsmål ved hvor «norsk» Antonio Nusa er, selv om han har en nigeriansk far. På samme måte burde ikke franske spillere med røtter i Kamerun, Algerie eller Guadeloupe måtte bevise sin franskhet hver gang de scorer.
Å kreve anerkjennelse for en dobbelt nasjonalitet er ikke å be om lov til å være halv. Det er å insistere på at man kan være helt og fullt til stede i to verdener. Det er også å ta på seg et ekstra ansvar: å finne sin plass i kulturer som både er åpne og ganske homogent formet, enten vi snakker om Norge eller Frankrike.
Ingen vei tilbake nå
Jeg krever retten til å ha to hjerter. Jeg deler dem ikke, jeg dobler dem. Min lojalitet måles ikke i hvor høylytt jeg synger på en nasjonalsang, eller hvilket flagg jeg vifter mest med, men i hvordan jeg, i det små, bidrar til begge samfunnene jeg tilhører.
Og fotballen? Der har vi allerede formuleringen klar: «Måtte beste laget vinne.» Denne gangen møtes ikke Norge og Frankrike i finalen, så jeg slipper å teste lojaliteten min helt til bristepunktet.
Men for oss som lever med mer enn én tilhørighet, kunne vi legge til en liten ekstra setning: «Måtte også det beste i oss vinne, evnen til å glede oss over en seier uten å kreve at andre skal fornekte en del av sin identitet for å bevise sin lojalitet.»
SUPERSTJERNE: Videoer av Erling Braut Haaland og kjæresten Isabel Haugseng får fansen til å slå ring rundt stjerneparet. Video: Sanne Holt/ Rød Løper, Tiktok/ @quitalia/ @fidenni/ @mdavspi113, Instagram/ @bambar_taormina