- Merete Stamneshagen mistet datteren Silje (18) under terrorangrepet på Utøya.
- I 15 år har hun båret sorgen og følt ettervirkningene av terroren.
- Utøya-studien viser at én av tre berørte fortsatt har udekte hjelpebehov.
- Merete kjemper nå for livslang psykologhjelp for de berørte.
Vis mer
I 15 år har moren båret på sorgen.
Hver og en av alle disse dagene har Merete Stamneshagen (60) kjent at ettervirkningene av terror ikke har noen foreldelsesfrist eller utløpsdato.
Hun mistet sin eneste datter.
På en seng av brune barnåler ved siden av Siljes mamma hviler en liten koloni av hjerter. De er minnene om en tenåring som var på sin første AUFAUFArbeidernes Ungdomsfylking, ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet i Norge.-leir og som aldri kom hjem igjen.
– Da jeg fikk vite at Silje var drept på Utøya, tenkte jeg at livet mitt var over, og at det ville være svart resten av min levetid, sier Merete.
Nedenfor stupet rett foran henne på KjærlighetsstienKjærlighetsstienEn sti halvveis rundt Utøya. Som navnet tilsier, har det gått mange kjærestepar fra AUFs sommerleirer her opp gjennom årene. Under terrorangrepet 22. juli 2011 ble ti ungdommer drept på stien. blinker fjorden.
I skogbunnen spretter markblomstene opp. De som provoserte Merete og føltes som en hån mot smerten og sorgen som rev i henne de første somrene etter at hun hadde mistet sitt førstefødte barn.
Hvordan kunne alt spire og gro når hun hadde det så grusomt?
I årene etter terrorangrepet som kostet 69 mennesker livet på Utøya, forventet fellesskapet at sårene ville leges og at livet med tiden normaliserte seg for alle de berørte og etterlatte. Mange sluttet å snakke om tankene som surret og hodene som alltid var i alarmberedskap.
Dette kommer frem i verdens største terrorstudie: Utøya-studienUtøya-studienSiden 2011 har forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fulgt de overlevende etter terroren på Utøya og deres foreldrene/omsorgsgivere, på oppdrag fra Helsedirektoratet. Ofrene fra Utøya med familier har blitt intervjuet av helsepersonell om deres opplevelser og reaksjoner under og etter terrorangrepet ved fire ulike tidspunkt mellom 2011 og 2020..
Bleknet de psykiske arrene? Forsvant langtidstraumene? Ble livene bra igjen? Hva gjør det med mennesker å oppleve ekstrem brutalitet og vold?
Hva kostet egentlig 22. juli?
Svarene mangler fortsatt.
Til høsten setter Utøya-studien i gang ny forskning på hvilke menneskelige innhugg det høyreekstreme og politisk motiverte terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya medførte, både psykososialt og økonomisk for den enkelte.
Uten å vite hvorfor kjente Merete på en uro i magen den sommerdagen for 15 år siden.
Som om noe var i gjære.
Utpå dagen ringte Silje glad hjem Kommune i Midthordland i Vestland fylke, 45 mil fra Utøya.og fortalte hvor stort det var at hun hadde snakket med Gro Harlem BrundtlandGro Harlem BrundtlandArbeiderpartiet-politiker som var statsminister i tre perioder: først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. i alt pøsregnet på Utøya. Praten mellom mamma og Silje var så fin og så lett.
Så skjedde hatets drønn i Oslo.
Silje ringte mamma igjen og fortalte at de på Utøya hadde hørt om eksplosjonen i Regjeringskvartalet, og at de var i ferd med å ta vare på ungdommene som hadde foreldre som kunne være berørt inne i byen. Nå skulle hun steke vafler til dem og fortalte hvor mye hun gledet seg til å komme hjem til AskøyAskøyKommune i Midthordland i Vestland fylke, 45 mil fra Utøya..
Det hun ønsket seg aller mest til velkomstmiddag, var First Price-fiskegratengen som hun elsket.
Detaljene har brent seg fast i Meretes hode. Kunne hun ikke valgt en litt mer staselig velkomstmiddag?
Samtalen ble siste gang mamma hørte datterens stemme.
Litt senere sto Merete i blåbærskogen på landstedet da hun fikk en telefon fra en venninne.
«Nå må du ikke bli redd», sa hun. «Har du sett på TV?»
«Nei det har jeg ikke», svarte Merete.
«Det skytes på Utøya.»
– Da kastet jeg fra meg bøtten og begynte å ringe til Silje. Hun tok ikke telefonen.
Merete så nødnumrene som kom opp på TV-skjermen og ringte dem, men ingen svarte. Så kontaktet hun politiet i Bergen. De rådet henne til å være i ro, fordi de ikke visste om flyene kunne lande på Gardermoen.
– Men det klarte vi ikke, så mannen min og jeg hev oss i bilen og begynte å kjøre østover. Vi skjønte at Silje var i fare, men jeg hadde ingen tanker der og da om at hun kunne være drept.
Fordi Merete Stamneshagen jobbet i helsetjenesten innenfor psykiatrien i Askøy kommune utenfor Bergen, ble hun oppringt og kalt inn på jobb.
Hun fortalte at hun var på vei til Sundvolden hotellSundvolden hotellDe overlevende fra Utøya-angrepet ble samlet her i timene etter skytingen. og lovet at hun skulle ta vare på alle ungdommene fra Hordaland.
– I de timene ringte telefonen min hele tiden, og mannen min var helt stille mens han kjørte bilen. Så ble jeg så sint på ham underveis, fordi han ikke sa noe eller gjorde noe eller hadde noen ideer til hva vi kunne få til.
Hun hadde ikke sett ham sånn før.
– For plutselig brast han i gråt og sa: «Jeg er så redd, så redd som jeg aldri før har vært.» Da skjønte jeg at han var helt i sjokk.
Ved midnatt var Merete og mannen fremme ved hotellet. Synet som møtte dem, var skremmende.
– Noen var helt apatiske. Andre hylte og skrek, forteller hun.
Foto: Sara Johannessen Meek / VG
569 mennesker – barn, de aller fleste ungdommer i begynnelsen av livet og voksne – var på Utøya den dagen.
– Så kom det en bort til oss og sa at det var hengt opp lister med de overlevende.
Merete husker at det var tre lister på rekke og rad. Hun og mannen saumfarte navnene:
«Hvor er hun? Hvor er navnet hennes?»
Sjokket var i ferd med å bygge seg opp i foreldreparet da Silje ikke var på listene.
De fikk beskjed om å gå inn på et rom og melde datteren savnet. Hele natten gikk de og ventet på nye lister, nye navn. Inntil Kripos fortalte at det nå bare var fem navn igjen – fem personer som var sendt til sykehus.
– Da foldet jeg hendene mine og ba til Gud om at Silje måtte være en av de siste fem.
Foto: Jonathan Nackstrand / AFP / NTB
På det siste møtet på hotellet fikk Merete og mannen vite at nå var alle de fem foreldrene blitt kontaktet.
– Da gikk jeg frem og spurte: «Er alt håp ute nå?»
Politimannen klarte ikke å holde tårene tilbake og sa: «Sånn kan det vel også sies», forteller Merete.
Hun klarte ikke å ta den brutale virkeligheten inn over seg. Kunne det være sånn at Silje hadde gjemt seg, og at hun ennå ikke var funnet?
Foto: Privat
Hjemme på Askøy var det mormor som tok vare på Siljes to småbrødre på 12 og 15 år.
– Meningen var at vi skulle bli til vi fikk Silje med oss hjem igjen. Så måtte jeg likevel ta min vanskeligste beslutning om å reise uten henne, for å ta vare på de som var hjemme – fordi journalister hadde begynt å ringe til guttene våre når vi ikke tok telefonen.
Men først måtte Merete gjennom en lang ventedag i kø for å få avgitt DNA-prøve.
– Alt var svart, og jeg kvidde meg veldig til å komme hjem og fortelle guttene at Silje var død.
At datteren var en av de 69 på Utøya som falt for den høyreekstreme terroristens vold, fikk familien først bekreftelse på en uke etter terrorangrepet.
– Fredagen etterpå fikk vi flere detaljer. At hun ble drept med tre skudd i hodet. Det er nesten umulig å forestille seg frykten og rystelsen disse ungdommene opplevde, sier Merete.
Smerten som fulgte, klarer Merete fortsatt ikke å beskrive.
Men det fantes en styrke: de to guttene hennes.
– For søsknene som mistet Silje, var det fryktelig tøft. Guttene mine ble bråvoksne, tok fort ansvar og mistet mye av ungdomstiden sin. En av dem pratet mye om det som hadde skjedd, den andre ville ikke snakke om det, forteller Merete.
15 år etter terroren oppfordres det til å snakke sant om terroren som rystet hele verden, ifølge Utøya-studien. Også om råskapen i drapene.
Merete legger ikke noe imellom når hun snakker om drapet på datteren.
– Silje manglet halve siden av ansiktet da hun kom hjem. Hun var sønderskutt.
Familien ble anbefalt å ikke se henne, helst bare en hånd. Men Merete nektet at det skulle være slik.
– Jeg ville stelle henne selv, sammen med begravelsesbyrået. Og siden jeg ikke er så glad i disse likskjortene, ville jeg at hun skulle ha på sine egne klær, de hun likte best å gå i. Så da ble det et ganske stygt skjørt som hun elsket, en enkel T-skjorte med lange ermer og en strømpebukse, forteller hun.
– Og siden hun var helt blå på den siden av ansiktet som ikke var skutt i stykker, var jeg med på å sminke henne slik at hun egentlig så ganske fin ut. Og så dekket vi til den andre siden av ansiktet.
Da fikk resten av familien lov til å se henne og ta farvel.
Foto: Privat
7. august 2011 ble Silje begravet i Tveit kirke på Askøy.
– Det var helt for jævlig å skulle begrave sin egen 18 år gamle datter. Det var helt uvirkelig, minnes Merete.
Halve Askøy møtte opp. Merete tenkte at det var underlig at så mange nå visste hvem de var, og at det var rart at det var satt opp festivaltoaletter utenfor kirken.
Flere hundre mennesker kom for å ta farvel med Silje. Så kom alle dagene etterpå.
Fordi hun i jobben i helsevesenet hadde hjulpet mange mennesker i sorg, sjokk og fortvilelse, visste Merete hva hun og hennes nærmeste nå skulle gjennom.
Utøya-foreldrenes reaksjoner
En av fire hadde symptomer på posttraumatiske stressreaksjoner i månedene etter 22. juli, viser Utøya-studien.
Nesten 10 år etter hadde 20 prosent av foreldrene mange eller svært mange posttraumatiske stressreaksjoner
- 40 prosent av foreldrene opplevde angst og depresjon i månedene etter angrepet.
- 20 prosent hadde tilsvarende plager nesten ti år etter.
- 80 prosent var tilbake i jobb, skole eller arbeid og fungerte bra i familien.
- To av tre var tilbake i vanlig funksjon på fritiden og i forhold til venner.
Kilde: Utøya-studien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Vis mer
De første intervjuene i Utøya-studien ble gjort bare tre måneder etter massakren, blant overlevende og foreldre. Senere ble ungdommene og de voksne fulgt opp halvannet år etter, tre år etter og til slutt åtte–ni år etter 22. juli 2011.
2000 intervjuer ble gjennomført i forskningsarbeidet.
– Det som var veldig overraskende for oss nesten ti år etter, var at så mange hadde udekte hjelpebehov – én av tre.
Det sier forskningsleder Synne Øien Stensland ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som har gjennomført Utøya-studien.
Hun er også barnelege og professor i medisin.
– Vi har lært veldig mye som vi ikke visste i den tidlige fasen. Det vi særlig fant, var at posttraumatiske stressymptomer med angst og depresjon og relaterte somatiske helseplager som har stor betydning for hvordan vi fungerer i hverdagen, kan sitte veldig lenge i kroppen. Mange vil ha behov for hjelp i ulike perioder av livet og over lang tid, påpeker Stensland.
– Noen har fått veldig god hjelp med mulighet til å gå inn og ut av behandling over tid. Andre har hatt store vansker i møtet med hjelpeapparatet.
Dette gjør posttraumatisk stress (PTSD) med deg
De vanligste reaksjonene:
- Depresjon
- Angst
- Sinne
- Sorg
- Fobier
- Søvnforstyrrelser
- Hodepine
- Langvarige smertetilstander
- Utmattelse
Slik arter PTSD seg:
- Gjenopplevelse av selve hendelsen
- Anstrengelser for å unngå å tenke på det som skjedde
- Kroppslig stress som ofte blir til:
- Søvnvansker
- Irritabilitet
- Vansker med konsentrasjon
- Økt skvettenhet
Kilde: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Vis mer
Hver eneste av de 5475 dagene som har gått siden Silje brutalt ble drept, har Merete tenkt på datteren sin og kjent på savnet og sorgen.
Hun var eldstejenta med de brune krøllene, de fine fregnene og det glade, intense blikket.
– Silje var en modig jente, sier Merete.
Det er det første kjennetegnet mammaen hennes trekker frem i dag. Hun skulle ha vært 33 år nå.
– Hun var en veldig trygg person og forlangte at folk likte henne for den hun var, hvis ikke kunne det være det samme. Hun var ingen sminkedukke som mange jenter i den alderen er. Silje var politisk engasjert og sto opp for dem som er svake.
Foto: Privat
Planen hennes var å utdanne seg til lektor. Silje ville undervise på videregående skole. Selv skulle hun begynne i 3. klasse på videregående høsten etter at hun dro på AUFs sommerleir.
Silje var hjemmekjær.
Mamma Merete hadde belaget seg på at det kunne bli en kort natt for henne som mor da datteren var ute og feiret 18-årsdagen sin 15. mai det året. At hun kunne få hjem en jente som kanskje var litt full og gal utpå natten.
– Ved midnatt ringte hun hjem og sa at dette ikke var noe for henne. Hun ville hjem fra byen.
Silje elsket musikk, spilte gitar og var med i korps. Hun drev med hest og hadde en hund som var enormt glad i henne.
– Da Silje døde, sluttet hunden vår både å spise og drikke.
Foto: Privat
De 495 som overlevde på Utøya, de fleste tenåringer i begynnelsen av livet, ble skrekkslagne vitner til grusomhetene.
De overlevende hadde i den første fasen seks ganger økt risiko for psykiske vansker, sammenlignet med ungdommer som ikke var på Utøya skjebnedagen.
– Utøya var og opplevdes som en krigslignende situasjon, sier Synne Øien Stensland.
– Når du erfarer at verdens tryggeste sted, som en sommerleir skal være, plutselig blir ditt livs mareritt, oppleves ingen steder lenger trygge. Det er en ekstremt dramatisk opplevelse for mennesker. Da må du rett og slett lære på nytt at du er trygg, og det kan ta tid.
– Hva er de mest typiske minnetriggerne?
– Lyder. Smell, svarer Stensland.
– En enkel ting som å gå i barneselskap der det kan smelle en ballong, kan sette en overlevende rett tilbake til situasjonen på Utøya. Du blir kjemperedd, satt helt ut, svett – og hjertet banker. At det skjer i en sosial setting, kanskje med nye mennesker som ikke kjenner bakgrunnen din – dét er noe mange for all del vil unngå: å bli sett i en slik situasjon, forklarer Utøya-forskeren.
– Noen tyr kanskje til rusmidler for å dempe frykten og angsten. Mange sliter med følgekonsekvenser som gjør at det blir fryktelig vanskelig å leve et trygt og godt liv.
Tilbake i jobb og livet
- 80 prosent av de som opplevde Utøya-terroren, var fullt eller delvis sysselsatt i jobb eller studier åtte–ni år etterpå.
- 20 prosent mottok midlertidig eller langvarig trygd (arbeidsledighetstrygd, uføretrygd).
- To av tre var tilbake i vanlig funksjon i familien.
Kilde: Utøya-studien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Vis mer
Merete Stamneshagen og ektemannen ble sykmeldt fra jobbene sine det første, drøye året etter at de mistet Silje.
– Det året var bare kaos, minnes hun.
– Vi skulle forberede oss til rettssaken mot terroristen, og det var mange som ville ha fatt i oss.
Allerede måneden etter 22. juli engasjerte Merete seg i støttegruppen for de etterlatte og berørte i Hordaland. Siden har hun hatt ansvaret for og stått i front for de årlige minnearrangementene på Utøya.
Foto: Jan Langhaug / NTB
Nå i mai overnattet Merete for aller første gang på Utøya, med et gløtt bort til Kjærlighetsstien der Silje ble drept. Hun var spent på hvordan det skulle bli.
– Jeg savner Silje veldig, sier hun stille i det vi forlater stien.
Hver gang Merete tar båten over til Utøya, tenker hun på datteren som kom hit for første gang og aldri kom herfra i live.
– Jeg tenker også på alle dem som nettopp hadde startet livet sitt og som ikke fikk reise tilbake, mens jeg som er en gammel dame, trygt får lov til å forlate øya.
Vinden tar tak i Tyrifjorden og gjør den urolig.
På minnestedet på landsiden står Siljes navn for alltid fast.
Dagen for 15 år siden da galskapen herjet her, var alt grått, vått og kaldt.
Første gang Merete kom til Utøya etter terrorangrepet, ble hun sittende hele dagen og vente før hun ble vist stedet der Silje ble drept.
– Politibetjenten som skulle følge oss, knakk helt sammen, og jeg og en annen måtte bære vedkommende vekk. Min yngste sønn orket aldri å komme til Utøya igjen.
Bare få uker etter Siljes begravelse 7. august 2011, holdt familien konfirmasjonsfest for yngstegutten.
– Vi fikk tilbud om å utsette konfirmasjonen til året etterpå, men det syntes vi ikke var riktig overfor Sindre.
Tre år tidligere hadde familien gjort det samme for Silje.
Foto: Privat
Da rettssaken mot Anders Behring Breivik startet i 2012, fulgte Merete og mannen hennes den i overføringene til tingrettsbygningen i Bergen.
– Det var helt grusomt å gå gjennom alle detaljer.
Tolv år senere satt Merete i en nesten tom sal i Borgarting lagmannsrett, der Anders Behring Breivik på videolink fra Ringerike fengsel anket saken om sine soningsforhold.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Silje ble drept rundt 18.30 den kvelden på Utøya, nokså tidlig i det ufattelige marerittet.
– Det vi fikk vite, var at Silje var i kafébygget, og at hun hoppet ut gjennom vinduet og løp mot Kjærlighetsstien da skytingen begynte. Fordi skuddene ga gjenklang, trodde hun det var flere som skjøt. Rett før kløften der mange ungdommer rømte ned og søkte tilflukt, skal Silje ha lagt seg ned og spilt død, forteller moren.
– Det var slik vi fikk det fortalt, men vi kan aldri vite med hundre prosent sikkerhet at det var slik det skjedde.
Rett nedenfor Silje lå fire ungdommer i en haug. Tre var drept. Den som lå underst, overlevde.
Da livet raste sammen for Merete Stamneshagen og familien hennes – hvilken hjelp sto klar?
– Vi fikk en slags hjelp. Det var Askøy kommune som skulle følge oss opp. Men det var jo mine kolleger som jobbet i kriseteamet, og det ble for tøft for dem. Så vi ble flyttet til byen og fikk en psykolog der i hurten og sturten.
Merete gikk aldri tilbake i jobben sin i helsevesenet.
– Fordi jeg ikke ville klare å ivareta andre som jeg skulle rykke ut til, som hadde mistet noen eller hadde det veldig vanskelig. Etter det som skjedde med meg, ville jeg ikke makte å skille mellom hva som var mitt og andres, sier hun.
Sorgen rev og slet i henne – og plutselig kom de kroppslige reaksjonene.
– Jeg slet veldig i et par år med panikkangst.
Sterke anfall kunne oppstå hvor som helst, og når Merete minst ventet det.
– Første gang var jeg helt sikker på at jeg hadde fått et hjerteinfarkt. En periode kom de ganske tett når jeg beveget meg ut. Da måtte jeg begynne å jobbe med det, forteller hun.
Året før hun mistet Silje, døde faren til Merete. Moren hennes var jordmor, som hadde tatt permisjon fra jobben for å ta seg av Silje, som ble født tre måneder for tidlig og bare veide 1200 gram.
Foto: Privat
Da Silje aldri kom hjem fra Utøya, opplevde Merete at hennes egen mor utviklet demens raskt etter tapet av barnebarnet.
Hun knyttet seg sterkt til Silje, forteller Merete. Mormors sorg ble for stor til å bære.
I årene som fulgte kjempet Merete for å få sykehjemsplass til moren, noe som viste seg å være svært vanskelig. Derfor engasjerte hun seg i politikken.
Foto: Privat
De 15 siste årene har familien Stamneshagen på Askøy levd på én inntekt.
Merete har mistet mye pensjonsgivende inntekt etter at hun sluttet i helsevesenet, men engasjerte seg raskt i styret for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli.
I vår ble hun valgt til leder for støttegruppen. Oppgaven er å være vaktbikkje mot myndighetene på vegne av de rundt 2000 medlemmene.
En av Meretes hjertesaker nå er å synliggjøre at behovet for hjelp er der – 15 år etterpå.
– Jeg mener at de berørte bør ha psykologhjelp gjennom hele livet. Det de opplevde 22. juli på kroppen, var så jævlig og så brutalt. At unge mennesker med mål og mening ble skutt ned for fote, gir grunnlag for livslange traumer.
Merete lover at hun skal heve stemmen for dem som trenger videre oppfølging og hjelp. Hun vil også gå i rette med hat, hets og konspirasjonstenkningkonspirasjonstenkningEn konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som hevder at hendelser i verden skyldes hemmelige sammensvergelser av mektige aktører. Slike teorier avviser ofte offisielle forklaringer til fordel for alternative narrativer, og kjennetegnes ved at motbevis tolkes som bevis på at konspirasjonen bare er dypere..
En av tre av dem som overlevde terrorangrepet, har opplevd hatefulle ytringer eller trusler mot seg, ifølge Utøya-studien. Tre av fire setter de hatefulle ytringene i sammenheng med at de var på AUF-leiren 22. juli 2011.
– Jeg vet hva slags konsekvenser det kommer til å få, men tenker at det klarer jeg helt fint, sier Merete Stamneshagen.
– Jeg må se meg over skulderen, men er bestemt på at jeg skal være med på å ta den kampen.
Gøran Bohlin (foto)
Fotojournalist
Kontakt Gøran Bohlin (foto)