Mye er sagt og skrevet om Argentina allerede, og mer vil det bli før VM-finalen mot Spania.
Foliehattfolket maser om «VARgentina» og «lett vei», som om det er en FIFA-Argentina-konspirasjon at Uruguay og Portugal rotet seg bort i gruppespillet.
Verden snakker om Leo Messi. Det skulle ikke være mulig at en 39 år gammel Miami-pensjonist er toppscorer i VM og fortsatt verdens beste fotballspiller.
At han egenhendig skaper 7–8 store sjanser på 25 minutter i en VM-semifinale.
Men som Pep Guardiola en gang sa, et mantra mange av oss er skyldige i ikke å følge: Ikke prøv å beskrive ham. Bare se ham spille.
Nicolás Otamendi jubler etter at Argentina slo England 2–1 i VM-semifinalen i Atlanta 15. juli 2026. Seieren sendte Argentina til VM-finalen mot Spania. Foto: BUDA MENDES / AFP / NTB
På våre breddegrader råder uvitenheten om landet som har skapt historiens største spillere og et av tidenes mestvinnende landslag. Nordmenn flest elsker selvfølgelig Maradona og Messi, men forakter «måten de gjør det», «vulgær og uten verdighet», for å sitere NRKs Jan Petter Saltvedt.
Uten å skjønne at englene og demonene ikke kan eksistere uten hverandre.
Messi uten «livvaktene» rundt ham på Scaloneta-laget er en sårbar og ensom superstjerne.
Argentina uten geniet er en oppgradert versjon av Paraguays forhatte VM-lag.
Jeg tror derfor ingen symboliserer dette argentinske laget bedre enn den defensive midtbanespilleren Leandro Paredes, en viktig del av Messis livgarde.
Lionel Messi jubler sammen med lagkameratene etter at Argentina slo England 2–1 i VM-semifinalen i Atlanta 15. juli 2026. Foto: BUDA MENDES / AFP / NTB
Han er dessuten halvt paraguansk og snakker det lokale urfolksspråket guaraní flytende.
Det kan virke merkelig å nevne Paredes her.
Det er ikke engang sikkert at «el cinco» – en legendarisk posisjon i argentinsk fotball med spillere som Fernando Redondo, Diego Simeone og Javier Mascherano – starter VM-finalen.
Om vanlige lesere i det hele tatt husker ham, er det trolig fordi han grisetaklet en nederlender, drylte ballen inn mot innbytterbenken og ble brystet i bakken av en rasende Virgil van Dijk i kvartfinalen av VM 2022.
Men det som for oss nordmenn var et ufattelig hodemist og definisjonen av dårlig sportsånd, var for Paredes og argentinerne noe helt annet.
Det var en måte å hevne taklingene av Messi, psyke ut europeerne og stykke opp kampen. «Ganar como sea,» sier argentinerne, man skal vinne for enhver pris.
Argentinas spillere feirer 2–1-seieren over England i VM-semifinalen i Atlanta 15. juli 2026. Seieren sendte Argentina til VM-finalen mot Spania. Foto: BUDA MENDES / AFP / NTB
Ingen steder er fotballen omsluttet av det samme melodramaet som i Argentina. Tribunekulturen er best i verden. Ingen synger som argentinske fans. Ingen steder er fotballkulturen like innvevd i nasjonal mytologi.
Da Brasil tapte 1–7 mot Tyskland på hjemmebane i VM 2014, var jeg på plass i Belo Horizonte.
Brasilianerne var lamslåtte, festen var avlyst, men jeg husker stemningen under og etter kampen som forbausende gemyttlig.
Noe sånt ville vært utenkelig i Argentina. Da de tapte en jevn finale mot et strålende tysk lag samme år, brøt det ut opptøyer i Buenos Aires.
Argentinerne har alltid dyrket negative følelser i fotballen.
Les også: Dette venter VM-vinnerne
Når de beste utgavene av europeiske landslag tar ledelsen, vet du at de vil stenge kampene.
Ikke så med det argentinske laget. Å vinne kontrollert – som når man leder over Egypt i år eller 2–0 med femten minutter igjen av VM-finalen i 2022 – er for godt til å være sant.
Frelsen skal komme gjennom raseri, bitterhet, hevn og lidelse.
Skal vi forstå den spesielle argentinske mentaliteten, må vi tilbake i tid.
Det var britene som innførte fotballen i Argentina, med sin vante diett av fysikk, løpsstyrke og langpasninger.
Lautaro Martínez (t.v.) og Enzo Fernández jubler etter at Argentina slo England 2–1 i VM-semifinalen i Atlanta 15. juli 2026. Foto: BUDA MENDES / AFP / NTB
På løkkene rundt Buenos Aires begynte kreolske innvandrere å spille en annen type fotball på begynnelsen av 1900-tallet, basert på prinsippene om vakre gambeta-driblinger og slu gatesmarthet.
Ut av dette vokste ideen om en nasjonal identitet gjennom «la nuestra» – vårt spill – i kontrast til de forhatte britene.
I 1928 skrev magasinet El Gráfico på lederplass at hvis det noen gang skulle reises en statue av en argentinsk spiller, ville det være «en pibe [guttunge] med et skittent ansikt … intelligente, flakkende, luringaktige og talende øyne og et gnistrende blikk som later til å hinte om en skøyeraktig latter …»
Lenge gikk det ikke argentinernes vei.
Dette var en tid da spillere kunne skifte landslag uten problemer. Italias vinnerlag i 1934 og 1938 var bygget rundt argentinske spillere.
På femtitallet forlot Alfredo Di Stéfano og Omar Sívori Argentina og vant gullballen som europeiske spillere.
Bitterheten mot europeerne vokste.
Ut av den argentinske fotballkulturen vokste to trenerideologier rundt La nuestra. Den ene var rundt den kjederøykende og politisk venstrevridde César Luis Menotti, som dyrket den argentinske gambeta-tradisjonen.
Den andre var knyttet til Carlos Bilardo, en gammel midtbanespiller på antifotballaget Estudiantes de La Plata og senere gynekolog (!). Fotball for Bilardo var å spille med gatesmarthet og vinne med alle midler.
Diego Maradona omfavner Argentinas landslagssjef Carlos Bilardo etter at Argentina slo Uruguay 1–0 i VM-kvalifiseringen i Montevideo 14. oktober 2009. Foto: Andres Cuenca / AP / NTB
Begge vant VM.
Da Maradona steg opp fra slummen og vant VM med genialitet og en hånd i 1986, gikk den gamle profetien fra 1928 i oppfyllelse. De to skolene i argentinsk fotballhistorie gikk opp i en høyere enhet.
Det er en grunn til at ingen fotballspiller har vært like elsket og tilbedt som Maradona.
Det måtte i så fall være Leo Messi.
Alle argentinske trenere har siden forsøkt å finne balansen mellom genialitet og brutal kynisme. Men ingen har klart det som landslagstrener Lionel Scaloni.
Vi ser det på bildet av Messi i spillertunnelen, flankert av Rodrigo De Paul og Paredes.
Messi er lederen, «caudilloen» i argentinsk tradisjon, omgitt av en livgarde som ser ut som de er hentet rett ut av et søramerikansk høyrisikofengsel, men som også er fantastiske spillere. De har vunnet to Copa América og et VM. «Når vi lukter blod,» sier Scaloni, «så går vi for det. Det er ikke arroganse, men vi er unike.»
Ville du møtt den gjengen i en mørk bakgate, eventuelt en VM-finale?
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.